Min feil..

[Anonym bruker]

Skal bli alenemamma, men har det så vondt for tiden.. Elsker mannen min så utrolig mye, men vi går ikke sammen virker det som. Vi er så forskjellige, og i tillegg vet jeg at jeg har gjort flere feil som har såret han veldig mye. Han kom fra et helt annet land til Norge, og da han trengte meg mest sviktet jeg han. Når han skulle fullføre norsk kurset sitt, begynte jeg etter råd fra moren min på skolen, selv om mannen min sa det ikke passet nå. Da måtte han ut å finne jobb, og kunne ikke fortsette på sin skole. Når han ville kjøpe hus sa jeg nei, også etter råd fra moren min som mente forholdet var så usikkert at jeg IKKE burde kjøpe hus med han. Men allikevel ville jeg ha barn, og maste og maste, og drev han gal med maset mitt.. Og tilslutt fikk vi barn. Han er verdens herligste pappa, elsker ungen sin over alt på jord.

Når han ville kjøpe hus i nærheten av byen, sa jeg at det heller ville være lurere å kjøpe et større hus litt lenger bort, og nå mistrives vi begge her.. Han ville jeg skulle begynne å jobbe etter permisjonen var ferdig, men jeg ville være hjemme med barnet vårt ett år til, siden jeg synes han fortsatt er så liten.. Nå går jeg hjemme, og kjeder meg hver dag.. Kommer meg aldri ut, og det er veldig lite mennesker ute her til tross for at det er endel hus. Ser nesten aldri noen andre barn her..

 

Nå vil mannen min skille seg, og jeg skjønner han godt.. Han har så klart også gjort feil, men føler de tyngste feilene skyldes meg og min stahet, og tanken om at jeg tenker "mest riktig"... Jeg har alltid villet det beste for oss, men jeg har gjort noen alvorlige feil på veien.. Nå vil ikke mannen min snakke noe mer, han vil skille seg uansett, og kanskje er det til det beste.. Kanskje han blir lykkelig uten meg, men det er så vondt!! Jeg bare gråter og gråter, og når du har et lite barn, blir det enda verre.. Du vil ikke gråte foran barnet ditt, men jeg klarer ikke la vær.. Jeg elsker ungen min så utrolig høyt. Uff, alt er bare vanskelig nå...

[Anonym bruker]

Jeg synes også det høres ut som om du har gjort mye feil her. Hvor gammel er du egentlig? Synes det høres veldig merkelig ut at du har fulgt din mors råd i stedet for å komme til enighet med din mann. Kanskje på tide å bli voksen og se at verden ikke handler bare om deg og det som er bra for deg..

[Anonym bruker]

Jeg er enig med deg anonym 10.01.

[Anonym bruker]

Dere over her bør nok mest holde deres holdninger basert på manglende menneskekunnskaper for dere selv.

Den er en generell feilattribusjon å legge skylden over på den som selv tar på seg skyld- og ikke klarer å se at det ligger en depresjon som en fortolkningsramme på hendelsene her. Mobbeofre og voldtektsofre påstår også ofte at de har skylden selv pga ditt og datt, og er avhenginge av at folk ser klart hvorfor de legger skylden på seg selv og ikke tenker at å ta på seg skyld equals skyldig.

 

Til HI;

Du har på ingen måte gjort flere "feil" enn andre i forhold. At din mann nå ønsker å skilles er nok i større grad et resultat av at kjærligheten gradvis har forsvunnet pga flere ting.

Det er helt vanlig å tro at man selv tar best avgjørelser, og du og din mann har vært så uheldige at dere har vært uenige, slik at avgjørelsen har blitt den som har sterkest vilje sin... Du har jo ønsket det beste for dere begge da du tok avgjørelsene, og trodd at dere ville bli lykkelige? At det ikke ble slik er delvis uflaks og ikke din skyld. Alle kan være uheldige, og avgjørelser må nødvendigvis alltids tas med en viss usikkerhet knyttet til resultatet .

 

Dersom din mann hadde fått SIN vilje i alle disse valgene og følgene hadde vært de samme, hadde du klandret HAM for at forholdet gikk dårlig? Mest sannsynlig hadde du nok klandret deg selv da også; fordi du ikke hadde stått mer på ditt i diskusjonen selv om du hadde en sterk magefølelse... Har jeg rett?

 

Det er godt mulig at du har overkjørt din mann noe, men jeg tror ikke du har gjort flere feil enn andre i samme situasjon. Ønsker deg lykke til, og håper det ordner seg .

 

 

[Anonym bruker]

Føles riktig mye av det du skriver, takk for at du tok deg tid til å gi meg et sånt svar Jeg har absolutt gjort det jeg trodde var best, der tror jeg jeg har min samvittighet på det rene, og siden vi elsket hverandre så høyt har jeg trodd at vi tilslutt skulle bli lykkelige.

Føltes godt å lese det du skrev, kanskje hadde jeg tatt på meg skylden, men ikke like mye som nå tror jeg, om det hadde vært mannen min sine valg som slo igjennom og det likevel ikke gikk bra.

Ikke godt å vite..

Må bare prøve å ta meg sammen nå, og finne en leilighet hvor jeg og barnet mitt kan bo. Så skal jeg gjøre mitt beste for å ha et godt samarbeid med faren hans, så han kan se han så mye han vil, bortsett fra at han kommer til å bo fast hos meg. Så skal jeg prøve å få meg en utdannelse, for det har jeg ikke.. Føler at jeg noen ganger vil bare sette meg ned og gråte, men det har jeg gjort så mye, så det eneste man kan gjøre føler jeg er å se fremover.. Ihvertfall for ungen min sin skyld, og min egen også!