Mitt forhold til min far, trenger innspill! (litt langt)

[Anonym bruker]

Jeg er en jente på 30 år. Har en sønn og en kjæreste (ikke bf). Min mor døde for 1 år siden.

Min far er en spesiell mann, han har temperament som en lemen og hisser seg opp over alt og ingenting. Han er i tillegg fryktelig barnslig.

Dette har jeg jo vokst opp med og er vant til selvsagt. Han er enebarn, og eier ikke sosiale antenner. Han er meget intelligent på mange områder. Han har hjulpet meg og min søster på mange vis opp gjennom.

Det som har gått opp for meg nå, etter at mamma døde, er at hun fungerte som en buffer. Nå som hun er borte, finnes det ikke noe filter - og han er på en måte "fri" til å være seg selv på alle mulige måter. Det er dette som er problemet mitt. Jeg ser jo at hun dempet ham på mange områder, og det trengtes!!

Noe jeg har reagert på er at han aldri spør om å se sønnen min (hans eneste barnebarn), og de gangene jeg spør (jeg prøver å la være) får jeg alltid beskjed om å komme og hente ham tidlig dagen etter (gutten er 3 år). Som regel er grunnen til at jeg spør om barnvakt at jeg er invitert ut på noe, og regner med at det blir sent og en del alkohol. Eks. Jeg leverer sønnen min kl 18 (han legger seg 19-20) og så begynner pappa å mase om henting kl 10 om morgenen dagen etter. Jeg blir lei meg fordi han ikke ønsker å tilbringe tid sammen med gutten, og fordi han ikke "ser" at jeg trenger å sove ut litt etter festlighetene kvelden før. Dette plager meg faktisk ganske mye, da sønnen min ikke har andre besteforeldre enn pappan min.

Det er sikkert bare meg som må innse at verden ikke er slik jeg hadde håpet, men det er vanskelig. Jeg ønsker jo at sønnen min skal ha et godt forhold til bestefaren sin!!

Jeg tok et lite oppgjør med ham i dag, og er helt satt ut og sliten i hodet. Det begynte med at han egentlig skulle passe sønnen min fra lørdag til søndag, og det første han sier er: "du må hente ham tidlig på søndag". Da klarte jeg ikke la være å si hva jeg mente. Han reagerte på akkurat den måten jeg ventet - og indirekte truet meg. "det er ikke noe lurt for deg å si slike ting", "husk at jeg har hjulpet deg mye de siste årene", "dette er sånn dametenking - jeg trodde ikke du var sånn", "hva f... er det du vil ha av meg??!" er ting jeg fikk ropt inn i øret tidligere i dag....

Endte meg at jeg sa rolig "ingenting" og la på.

Jeg hadde et enormt stort og tungt ansvar da min mor var syk (alkoholisme, depresjon, angst, suicidal etc) i tillegg til at jeg var 100% alene med sønnen min. Pappa var bortreist med jobben det meste av tiden, og alltid da de verste episodene skjedde. Jeg føler vel at han overlot for mye av ansvaret på spesielt meg, og er vel litt "bitter" og føler meg urettferdig behandlet.

Han er ingen lett person å prate med om "personlige ting", og jeg er overrasket over at jeg klarte å "stå opp for meg selv" i dag.

phui, godt å få luftet litt!

Jeg har det litt tøft idag, og trenger ikke at noen påpeker hvor dum jeg er som ikke lar min far sørge i fred osv osv

 

 

[Anonym bruker]

det er ikke dumt å ikke la ham sørge i fred osvosv, men det ER litt dumt å prakke på ham barnebarnet hvis han overhodet ikke er interessert. du kan ikke tvinge ham til å ville tilbringe tid med ungen.

 

jeg ville prøvd å finne en annen barnevakt (hvor i allverden er bf?) og droppet ham en stund, kanskje han da innser at din sønn og er viktig?

[Anonym bruker]

barnefar er på andre siden av jorden.

jeg spør alltid pappa som siste utvei - og det er ikke ofte jeg må gjøre det. Jaja, jeg får bare la ham være.

Heldigvis er foreldrene til samboeren min de beste reservebesteforeldrene som finnes

[Anonym bruker]

Jeg synes man er litt kravstor når man forventer at barnevakten skal ha ungen over natten og utpå dagen etter. jeg har aldri forventet det av mine foreldre. Jeg er trøtt når ungen står opp, eller jeg avslutter tidlig.

 

Jeg er 110% alene med barn selv. familie som stiller opp er en bonus, men ikke noe man kan forlange.

[Anonym bruker]

JEg skjønner deg veldig godt!

Min mor er også gått vekk, og jentenes morfar bor i Thailand, jentenes farfar bor i Bangladesh og farmor i Danmark.

Farmor er jo forsåvidt nært nok til å kunne passe, men det er stort sett veldig mye knot og mange endringer med i bildet om hun først gjør det. Er hun her i Norge så er det også mye som er veldig vanskelig og jeg får en følelse av at hun egentlig ikke er interessert.

Men jeg har innfunnet meg med at hun bare er sånn.

Det kan nok være at det kommer siden med din far også. Ikke alle liker barn vet du, og ikke alle besteforeldre prioriterer sine barnabarn. Stort sett vil jeg tro de angrer det en eller annen dag.

 

Min farfar feks, på 87 som har MANGE barnebarn, og aldri ser noen av dem fordi han aldri har vært interessert. Nå sitter han der, syk, gammel og ensom.

[Anonym bruker]

pratet med pappa nå, og fikk snakket litt tror han kanskje ble litt mer klar over at han er litt fraværende, og satser på at det går seg til!

han skal uansett passe til søndag kl 12

HI