hva er din historie?

[Anonym bruker]

Her er min:

Bf og jeg har aldri vært sammen og vi fikk ei nydelig datter for 1,5 mnd siden. Han ville aldri ha et forhold og ansvar bare sex for å si det sånn. Jeg er kjempe forelska i han, jeg vil ha ham men er ikke gjensidig. Er så lei hele opplegget jeg vet at jeg aldri kommer til å få han og det sårer meg masse. Han er flink med snuppa men kunne ønske vi var en familie. Er dere flere av dere som har det slik? bf og jeg har kjent hverandre i 3 år snart. Vet ikke hvordan jeg skal komme meg videre kunne ønske jeg ikke hadde sånne følelser for han.

Jeg har vært sammen med 2 stk men aldri følt det slik som jeg gjør nå ell har gjort i snart 3 år

[moota m storebror&lillebror]

Min historie er vel omtrent så langt fra din som man kan komme..

 

Bf og jeg var sammen i 3 år før vi ble planlagt gravide med storesøster og 2 år og 3 mnd etter kom lillebror som også var planlagt.

Rett før jeg ble gravid men lillebror så kjøpte vi gård og flyttet dit. Vi drev med sauer, bf jobbet og jeg var hjemme i sykemeld og så permisjon.

Når lillebror ble født måtte bf sykemeldes og etter en del frem og tilbake måtte han bytte jobb. Han startet for seg selv og var vekke lange dager. Barn og dyr + litt jobb ble min hverdag.

 

For litt over 1 år siden ble han ukespendler og jeg satt igjen med mer ansvar for dyr, barna og en del jobbing. Det ble en hard vinter med masse motgang. Jeg kræsja med bilen, gikk i fjøset og passet begge barna med brukket + bristet ribben. Jeg hadde mange nedturer og trivdes ikke med livet mitt. Mange ganger ville jeg nesten bare dø. Hatet livet mitt etterhver mer og mer.

 

Tilslutt kom jeg frem til at jeg ikke ville dette resten av livet, og ble forvirret. Etter masse frem og tilbake og tenking og forholdet gikk dårlig så bare bestemte jeg meg for at jeg ikke vil være alenemor på deltid mens han lever drømmelivet. Så jeg sa at nå går jeg, og så gikk jeg. Eller he he jeg har faktisk ikke gått enda. Jeg venter på at jeg skal få flytte da.

 

Etter at jeg tok den beslutningen har livet mitt vært bedre. Jeg er bedre humør, har det bedre med meg selv, og gleder meg over livet igjen. Nå har det gått litt i stå, siden jeg ikke har fått flyttet enda, men jeg vet at dette er det rette =)

 

[Anonym bruker]

Jeg og bf var sammen i 2 år før jeg ble gravid med nummer 1, vi hadde da ikke brukt beskyttelse omtrent fra dag en da jeg visstnok skulle ha vanskelig for å bli gravid i følge legen.

Vi var begge kjempeglad for barnet og bestemte å prøve på en til så vi hvis vi var heldig kunne få to tette.

Like etter nummer to kom til verden fikk bf anfall av et eller annet slag. (legen tror kanrjse det ar et minislag men klarte aldri å si helt sikkert.)

Men dette ga en stor del fysiske plager,, og han ble i tilegg veldig depremert.

Noe som igjen ga utslag i frustrasjon og sinne. Etter noen mnd gikk det så langt at jeg ikke turte å la barna være alene sammen han da han ikke klarte å holde sinnet unna når største trasset (største er 2 år)

 

Endte med at vi snakket om det og han også så hvor galt ting hadde blitt og vi ble enige om at han flyttet og prøvde å ta tak i livet sitt igjen. (han må omskoleres og trenes opp fysisk samt ta tak i problemene med sinne. disse hadde han fra før av men de eksploderte helt eter at han ble syk.)

 

Min svigermor mener selvfølgelig at jeg er en forferdelig dame som forlot mannen min når an ble syk, men resten av oss ser alle at jeg gjorde det som er best for barna. To åringen hadde begynt å vise klare tegn at h*n var redd pappan sin.

 

Så da ble det seperasjon og vi bor langt fra hverandre så det er veldig sjelden samvær.Men vi er venner.

 

Jeg håper vel kanrjse et sted inni meg at om noen år når han har kommet seg gjennom allt dette så karnsje vi igjen har en sjangse for å være en familie en dag.

Men jeg tviler vel heller på det, jeg kommer ikke til å sitte på vent for å se om han ordner livet sitt, så vi får se kan jo komme en ny inn i bildet enten her eller der.

[Anonym bruker]

takker for at dere ville dele deres historie med meg.

[Anonym bruker]

Jeg traff mannen i mitt liv i utlandet. Jeg hadde faatt beskjed av lege at det ville bli veldig vanskelig for meg aa bli gravid pga noen hormon behandlinger jeg fikk da jeg var yngere. Kjaeresten gav meg en liten valp av en rase jeg har oensket meg lenge. Det er en sjelden rase, saa han gikk gjennom styret med aa importere den og alt. Han jobber under cover saa vi visste at han maatte reise, men proevde aa nyte tiden vi hadde sammen. Fire mnd foer han reiste fant vi ut at vi ventet barn. Han maatte reise tidligere enn antatt og kan ikke vaere sammen med oss pga jobben sin. Han kan ikke bestemme hvor han vil bo og kan ikke gifte seg foer kontrakten er over (et par aar). Han kan heller ikke fortelle oss noe. Soennen vaar er prikk lik sin far! Vi koser oss kjempemasse men savnet etter han bare vokser og vokser. Det kan virke som en "koselig" historie, men aa vaere hodestups forelsket uten muligheten til aa vaere sammen er forferdelig. Det er ingenting vi kan gjoere med det heller. Hadde nesten vaert enklere om han hadde vaert teit, gaatt fra oss eller noe, men aa sitte her alene og vite at han er sikkert mer ensom er vanskelig.

[malingus]

Min historie ja... Hva skal man si?

 

Jeg og eksen traff hverandre mens jeg var i et forhold.

Vi ble stormforelsket og det ble da raskt slutt mellom meg og han jeg da var sammen med. Eksen flyttet inn hos meg der jeg hadde bodd med eksen før han. Og etter et par mnd flyttet vi inn i en bitteliten hybel for en kort tid, i påvente av en leilighet. Senga på denne hybelen var bare 90 cm bred... Så ja, ble gravid ganske fort. Hadde glemt et par p-piller. Da hadde vi vært sammen i litt over 2 mnd bare.

Vi flyttet etterhvert inn i en ordentlig leilighet og gledet oss begge over graviditeten. Var veldig spente på fremtiden og fremdeles rimelig nyforelska. Gjorde stort sett ALT sammen. Kanskje det var det som tok knekken på oss?

Men etter et års tid som samboere var vi utro begge to. Var en tøff periode. Men vi kom oss ganske greit "over" det. Men psyken min har vært ganske ustabil de siste to årene. Flere opp og ned-turer, med selvskading og depresjoner. Det slet veldig på forholdet.

Begynte å snakke om å gå fra hverandre for en god stund siden. Men vi syntse begge tanken var trist og vi er jo så glade i hverandre. Han har deesuten et ganske lite nettverk her, i og med at han ikke er Norsk og bare har bodd her i 3 år. Så det tok sin tid før den dagen kom at vi begge var enige om at et brudd ville være det beste.

Så det var ikke masse krangling og store konflikter som føret til samlivsbruddet. Vi hadde vel bare fått nok begge to. Vi var slitne og syntes det var vanskelig å være i et forhold.

Men vi er veldig gode venner ennå da. Har daglig kontakt. Men bruddet står ved lag. Har nå bodd fra hverandre i en og en halv måned. Datteren vår er 19 mnd. Jeg har hovedomsorgen.

 

Prøver å se positivt på situasjonen, men jammen er det mange bekyminger som følger med et slikt brudd!

[Den heldige eier av ett barn]

Hadde vært sammen med tuppelina sin pappa i fire år før vi ble gravide. Hadde gjort det slutt, men så oppdaget vi at den lille var i magen. For sent for abort, så vi bestemte for å prøve på nytt. Gikk til familierådgivning for å finne tilbake til den forelskelsen som en gang var der. Tuppelina kom til verden og vi levde som e nlykkelig liten familie. Jeg studerte, møtte kun opp på eksamener, pappaen tok permisjonen og vi var alle hjemme. Brukte det året til å reise, se steder og kose oss masse med den lille. Lå vel i kortene at vi aldri kom til å være sammen for alltid. Føltes som jeg kysset på broren min når vi kysset, så det ble lite med det i slutten. Vi begge mente det var best å flytte fra hverandre da vi gjorde det.

 

Flyttet fra hverandre da den lille var over året, er naboer. Den lille springer frem og tilbake selv om hun sover mest ett sted. Har en ny kjæreste som bor hjemme til mamman og pappan sin enda. Han og bf kommer godt overens og er ofte sammen. Den lille feiret jul med olderforeldre, begge sett med ordentlige besteforeldre, mamma, pappa, onkler og tanter. "Stefar" kom på overnattingsbesøk på kvelden.

 

Har aldri kranglet med bf, og vi snakker om alt. Er enig i oppdragele og ting som gjelder tuppelina sin oppvekst. 'Alt i alt så tror jeg de aller fleste har et fin liv.

[:::) Frøken Velferdsrett]

jeg og barnefar kom begge ut av langvarige forhold og vi var nok bare sammen i mangel på noe bedre å gjøre. tok bare 2 måneder også var jeg gravid, vi skulle gjøre alt riktig. kjøpte hus, fortalte om oss og barnet til familiene og venner og prøvde. men vi passer ikke sammen, har helt forskjellige grunnsyn på både livet og på kjærestelivet. så når jeg var 10 uker på vei var det slutt.

 

han beholdt huset og jeg beholdt magen. han ville ha 50/50 mens jeg nektet. så det ble en del krangling.det opptok all tiden min mens jeg var gravid og finne ut rettighene til småen og meg og hva som var best for småen og hvorfor. jeg syns det var ekstra vanskelig og forstå seg på at han ønsket masse samvær når han aldri var med på noen ting som ul elle legetimer, og jeg inviterte til og med dama hans med. han sendte ikke en gang en meld og spurte hvordan det gikk på UL...

 

 

så kom babyen og ting ble enda mer kaotisk. det går ikke an å dele en baby. det var så ille at jeg ikke sov nettene før de skulle komme på besøk og kastet opp før de kom. småen merket jo selvsakt hvor redd/usikker/ukomfortabel jeg var og hylte konstant mens far var her.

 

men etter vært ble ting bedre. småen ble større og det var lettere å dele han. så nå kragnler vi aldri mer og ting funker i grunn veldig bra.

[Anonym bruker]

Jeg feiret 18-år dagen min, som endte med at bf vart med hjem fra byen natt til søndag. (Har vært bort i han et par ganger før på fylla, og viste hvem han var, men kjente han ikke noe særlig).

Hadde gått tomt for p-piller noen dager før og hadde ikke fått kjøpt nye enda. så tok en angrepille som man får på helsestasjonen mandagen, og tok en angrepille som jeg kjøpte på apoteket.

Tørte ikke å si det face to face til bf, så jeg skrev en mail om at jeg var gravid, han var faren og jeg viste ikke helt hva jeg kom til å gjøre.

Vi møttes og pratet om det att og fram, han sa han støttet meg om jeg beholdt. (sa til han at jeg ikke forventet noe av ham og skjønte vist han ikke ville delta).

 

Etter noen mndr ble han sammen me den dame og sa deretter at han ikke ville ha noe med barnet å gjøre, så ville, også ville han ikke..det var veeeldig mye styr, stygge meldinger, vingling frem og tilbake, frem til lillegutt var 3 mndr. Så ble det bra, men så begynte bf å droppe avtalet og mye styr igjen.

Så kan vel si det er veldig rart at d fungerer såpass bra så det gjør idag, er ikke helt perfekt, men så bra det kan vær akkurat nå.

[<3 Meg & prinsessen <3]

var sammen med barnefar over 4 år... ble sammen når eg var 16!!! har altid hatt en del problemer egentlig....vi var utrolig forskjellige, han er ett innemenneske og jeg vil ut å oppleve ting...

ble slutt mellom oss,pga han satt kun og spilte,var helt avhengi av wow!!! men så ble d slik av og til vi savnet hverandre og havnet i sengen:P vi har egentlig aldri vært flink til å bruke prevansjon,og aldri blitt gravide,så vi trodde d var noe gale me en av oss.... men pluttselig var eg gravid 9 mnd etter d ble slutt!!! så da bestemte vi oss for å prøve igjen! jeg håpte og håpte på att alt skulle bli bedre,men nei,gjennom hele graviditeten satt han kun og spilte og drakk helg etter helg! eg var der kun på pynt! så håpte eg på d ble bedre når lille prinsessen kom til verden, ja d ble litt bedre,men da var d for sent fra min side,eg hadde fått nokk etter hvordan han hadde behandlet meg når eg var gravid....

 

men han er flink til å ha kontakt me jente våres,hun e snart 3 mnd så er bare litt på dagtid han ser henne=)