hvem forteller dere det til?

[sita78 .juni 07]

Lurer på hva og hvem dere har fortalt det til at dere strever med å få barn?

Synes det er vanskelig å få spørsmål hele tiden om når skal dere ha, når dere får så blir det..... hva skal man si da? Hvis man velger å fortelle, hva slags spørsmål vil man få da? Hvor åpen er det det lurt å være, hvor setter man grensen?

Noen som har litt erfaring å komme med så hadde det vært fint.

[Bibben74]

Hei!

Nå blir det jo ikke helt sammenlignbart ettersom vi er to damer, og alle skjønner at vi ikke har klart å få barn "helt på egenhånd", men jeg svarer alikevel:-)

 

Med en nesten tett eggleder og en helt håpløs menstruasjonssyklus, ble det IVF på oss nå i vår. Vi valgte ei åpen linje helt fra starten av, og fortalte "alle" som ville høre om de fantastiske planene våre. Det var flere grunner til dette. For det første så var vi så glade og ivrige over endelig å være i gang, at vi ikke orket tanken på å holde det for oss selv. Det ble også langt mindre stressende for meg å slippe å "dikte opp" fraværsgrunner for sjef og arbeidskollegaer. Vi fant også ut at ettersom IVF er slik en følelsesmessig berg- og dalbane, med masse hormoner, nervepirrende venting og både potensielle gleder og sorger, så kunne det være godt om folk rundt oss visste hva vi gikk gjennom.

 

Vi har hele veien blitt møtt med kun positive reaksjoner.

 

Håper dette kan være til noe hjelp:-)

[Pia76..]

Vi har tatt en annen løsning. Her er det ingen som får vite att vi forsøke IVF.

Jeg har også sagt fra om att barn, er ett 'ikketema*. Det skal ikke nevnes.

Mine nærmeste vet jo, att jeg innimellom har hatt uregelmessig menstruasjon,,å de VET også att vi ønsker oss barn.

Det er jo vårt høyeste ønske her i livet. Å bli en familie:D

 

Når jeg så fortalte att jeg ble lei meg av alle spørsmålene,,så har de respektert det:),,,,derfor blir dette sjelden snakket om.

 

Da jeg ble gravid i fjor,,fortalte vi det jo til ALLE. Vi var sååå glade, å greide ikke å vente med å si det. (les: jeg).

Da jeg mistet,,,gikk det leeenge før vi maktet å fortelle det. I mange uker følte jeg att folk stirret på magen min, som ikke akkurat ble større.

 

Så neste gang jeg blir gravid,,skal jeg jammen ikke si det til noen før jeg har berget 3 mnd.

 

Vi er jo alle forskjelli,,å dåkk må jo gjør det som er rett for dere.

Men vi har lært,,,å vi forteller minst muli til andre.

 

 

 

[Gledermeg=)]

Hei

Vi har heller ikke valgt å si det til noen. Det er det beste for meg har jeg funnet ut. Jeg synest feks det er herlig å gå på jobb hvor jeg slipper å bli møtt med spørsmål og fokusering på mitt problem og klarer også å "glemme" det litt ut når jeg er med venner eller på jobb:)

[Mirakel <3]

Hei

 

Vi var kanskje for åpne om det og det har vært vanskelig å ta tilbake info nå... Vi må være borte ifra jobb i ca ei uke begge 2 under forsøkene så vi følte at det var like greit å være åpne rundt det.

Har vært litt vanskelig når forsøkene har gått dårlig hver gang, men da jeg har vært litt nedfor og rar så vet de på jobben og venner hvorfor og jeg har da fått mye støtte istedetfor at de ikke skjønner bæra :)Men det følger jo med mye mas pga uvitenhet...

 

Kanskje vi som prøver hadde møtt mer forståelse der ute hvis vi hadde vært litt mer åpne???

Det har blitt litt tabu og det vil vi vel heller ikke???

 

Klem

[n74]

Vi har valgt å være åpne om at vi benytter IVF. Det var jeg veldig opptatt av, for jeg ønsker ikke å være alene om det som er vanskelig. Har behov for å dele nære ting med mine beste venner bl.a.

 

Men det kan føles litt slitsomt å dele alle nederlagene i det de skjer, og ikke minst forholde seg til alle forventingene rundt en også. Derfor har vi denne gangen valgt å ikke fortelle om det siste forsøke til noen (vårt andre fryseforsøk, har tidligere hatt to ferske og et fryseforsøk som var negative). Vi har blitt gravide denne gangen, men det er fortsatt veeeldig tidlig. Litt vanskelig å forklare min spanske svoger at jeg ikke kan spise den fantastiske spanske skinken han kom med nylig (jeg elsker spansk skinke, det vet alle i familien). Men da får alle heller si "jeg skjønte det var noe" hvis alt går som det skal. Hvis det ikke går bra vil jeg nok fortelle det, men da kan jeg gjøre det når jeg er klar.

 

Konklusjon: Jeg synes det er bra å være åpen om prosessen vi er i, men synes det er godt å styre når informasjonen skal ut.

[Linsy&snart 2prinsesser]

Hei..

Vi valgte å være helt åpne om alt. Mye pga alle hormonene, sykehusbesøkene og alle medisinene som skulle tas. Mannen min og jeg jobber turnus og måtte bl.a bytte vakter. Og så synes vi det var godt med støtten fra familie og venner når vi var langt nede.. Og veldig deilig at de delte spenningen vi følte før forsøkene. Dessuten er vi begge sykepleiere og vet at det som øker forståelse og innsikt i medisinske problemstillinger er førstehåndskunnskap. Vi mennesker er litt rare der, vi må gjerne kjenne noen som har vært igjennom det samme for virkelig å tro på behandlinger som IVF.. Eller mirakler som det vi har opplevd

 

Men for all del, hvor mye man vil dele med hvem er helt opp til de enkelte.

 

[Astra71 - tvillingmor]

Hei! (Litt lang melding, ble revet med underveis...)

 

I begynnelsen var vi også litt usikre på dette. Av den grunn sa vi ingenting i begynnelsen på jobben og til bekjente, kun til noen utvalgte, fortrolige venner og til den aller nærmeste familie. Vi ba de betrodde om ikke få fortelle det til andre. Dermed kjøpte vi oss litt tid mens vi vurderte om det hadde noen hensikt å fortelle det til flere. Vi kunne jo ikke godt reversere situasjonen hvis vi hadde gått høyt ut.

 

I det første forsøket kom selvfølgelig de vi hadde fortalt det til alle med velmenende lykkeønskninger og forsikringer om at 'dette går nok bra'. De visste når jeg skulle ta testen (vi oppdaget raskt at alle innvidde blir veldig engasjerte i dette, så de graver og spør etter alle detaljer), og dermed begynte meldingene å tikke inn fra midt i rugeperioden: Hvordan går det? Kjenner du noe? Tror du du er gravid nå? Første gangen var jeg ganske selvsikker, jeg og, og regnet i grunnen med at det skulle bli full klaff allerede da. Da dette ikke skjedde, ble jeg først forundret. Så raste meldingene inn fra de innvidde, som skulle trøste meg.

 

Slik fortsatte det i forsøk to og tre. Da var omkvedet: 'DENNE gangen må det jo gå bra!' I mitt andre forsøk ble jeg gravid. Da meldingene kom, klarte jeg ikke la være å svare at testen hadde vært positiv. Bare noen timer seinere, da blødningene kom, måtte jeg duknakket sende ut melding om at det ikke hadde lykkes likevel. Etter å ha sendt ut et par slike, fikk jeg den endelige bekreftelsen på at det hadde vært riktig for oss å ikke fortelle om forsøkene til flere. Det var ufattelig tungt.

 

Nå sitter jeg her, i mitt 7. forsøk. Jeg er forsåvidt glad for at jeg har noen utvalgte venner jeg kan snakke med om dette, men jeg må innrømme at det blir en større påkjenning for hver gang å hele tiden måtte holde folk orienterte om min psykiske og fysiske tilstand, og å takle kommentarer som at det nok vil gå bra neste gang (etter hvert har disse kommentarene også uteblitt, og det føles jo nesten enda verre. Til og med de begynner å gi opp). Jeg føler meg utrolig eksponert og sårbar, og ekstra mislykket, på en måte. Alle de jeg har fortalt det til har jo barn selv. Og det var i utgangspunktet bare én av dem som var ubetenksom nok til å mase om når vi skulle ha barn (det er jo ganske ufint å gjøre, egentlig).

 

På jobben har jeg bare sagt det til én - min faglige leder og nærmeste medarbeider. Ikke noen andre, ikke engang til hun som har personalansvar for meg. Jeg har nok generelt et motto som går ut på at det skal sitte langt inne å være veldig privat på jobben - det kan fort straffe seg (kolleger som samtidig er nære venner er unntaket). Jeg sa fra helt i begynnelsen at jeg ville bli nødt til å ta noen turer på sykehuset med jevne mellomrom for å få utført noen inngrep, men at jeg ikke hadde noe behov for å utdype nærmere. Det har gått helt utmerket, og ingen spør. De gjetter det sikkert, men poenget er at jeg da slipper å holde dem oppdatert når jeg er som lengst nede. Og da gjør det meg ingenting at de egentlig vet.

 

Jeg har selvsagt utbytte av å kunne snakke med noen om det hele, selv om de ikke har forutsetninger for å forstå hva jeg sliter med. Og de aller nærmeste ville nok synes det var rart om jeg ikke stolte såpass på dem at jeg kunne snakke med dem om det som har opptatt all plass i livet mitt de siste to årene. Jeg tror jeg har funnet min balansegang mellom ventilering og privatliv - lykke til med å finne din :-)

 

[frk bulle]

VI har valgt å holde det mest mulig for oss selv denne gangen,på grunn av tidligere erfaring med åpenhet.Vi hadde tre runder med AIH (innseminering) for noen år tilbake, og da fortalte jeg det til alt og alle av venner og kolleger, skikkelig positiv var jeg! Syns liksom dette var sååå spennende, og ville jo dele det med folk! Dette er lett å gjøre FØR man vet hva slags påkjenning Assistert befruktning egentlig er. Men når ting ikke gikk bra i det hele tatt, og ALLE visste alt om testing og tidspunkt for disse tingene ble dette UTROLIG belastende for meg! Det å komme på jobb, skuffet og deppa fordi den forbaska mensen NOK EN GANG hadde kommet, å så skulle deale med alle kolleger som selvfølgelig mener alt så vel, men ikke har PEILING på hva det er vi går igjennom, det syns jeg var beintøft! Det verste jeg kan tenke meg i en jobbsituasjon, er masse klemming og godord, når jeg sliter med å holde tårene på avstand..! Da knekker jeg sammen! I min jobb kan jeg heller ikke stenge meg inne på et kontor og gråte for meg selv, jobber med kunder og service, og dette forutsetter at du legger private problemer på hylla mens du er på jobb- og dette ble vanskelig når alle visste alt..

 

Mitt råd er iallefall å holde informasjonen litt tett til brystet til man selv har kjent på kroppen hva IVF egentlig er..