Ang. å være borte fra barnet i lengre periode

[Gjest]

Inspirert av diskusjonen der mor skulle være borte en uke.

 

Hva med adopterte barn da? Som har tilbringt de første årene på barnehjem, gjerne på flere hjem også. Men en mengde omsorgsperoner.

På spedbarnsbarnehjemmet der søstrene mine bodde var der ca. 20 babyer per omsorgsperson, og det var heller ikke sånn at de hadde en fast person. Babyene lå i kurver som hang på veggen, fire kurver i høyden, en lyspære over hver kurv, varmen de hadde om det skulle bli kaldt. Det var ikke tid til noe kos eller omsorg utenom mating og bleieskift. De som jobbet der måtte skynde seg å mate babyene i tur og orden før de startet materunden igjen...

 

Det finnes absolutt ingen håp for dem da? Når et barn tydeligvis får varige traumer om mor er borte en uke, hvordan vil da et barn som ikke har hatt noen mor de to første årene ha det resten av sitt liv?

[Gjest]

Barn som har bodd slik du beskriver har veldig, veldig ofte vansker i livet sitt. Vi har noen på skolen der jeg jobber, og absolutt alle har vansker i en eller annen form, men det finnes nok barn uten noen vansker også. Den som var verst hadde bodd i sprinkelseng i 2 år og har i dag generelle lærevansker, er sent utviklet emosjonelt og sliter med angst. I følge spes.ped på skolen vår er dette svært vanlig hos slike barn. Dette betyr jo ikke at alt håp er ute for dem, men at de har det vanskelig er ikke til å stikke under en stol heller.

[Gjest -<<-]

Det har vært forsket en del på adoptivbarn og deres evne til tilknytning og sosial adapsjon. Så vidt jeg husker (nå har jeg ikke dette stoffet helt friskt i hu) er hovedtrekkene man konkluderer med at det går langt bedre med barn som har hatt en trygg tilknytning før adopsjon - altså større suksessrate for de som har vært i fosterhjem i Sør-Korea fremfor de som har tilbragt sine første måneder/år i en barnehjemsseng i Romania.

 

Et barn kan godt utvikle god tilknytning også etter adopsjon fra dårlige forhold, men risikoen for problemer er større. Den øker også proporsjonalt med alder ved adopsjon, naturlig nok.

 

At adskillelse fra omsorgsperson kan være traumatisk er også rimelig greit dokumentert. Men det er klart verst etter 6-9 måneders alder og inntil barnet utvikler tidsbegrep og språk, så denne regelen om å ikke være borte flere dager enn barnet er måneder er bare sprøyt.

[Countess]

Neeei,dette skulle jo være mitt argument i den andre diskusjonen!

Når noen var så komplett uvitene å snakke om at "barnet har jo vært i magen til mor"...bla bla bla...

Bare tull..

Barn som er på barnehjem har nok ikke like bra utgangspunkt som mange andre,men det betyr ikke at det må gå galt med dem!

Å det betyr jo bare at det absolutt ikke er skadelig for noen at baby er med pappa en uke,når mamma har en velfortjent ferie

[Anonym bruker]

De aller fleste barn med slike oppvekstvilkår får senskader i form av psykiske problemer senere i livet..

[Anonym bruker]

Det er da en kjent sak at adopterte barn kan ha tildels stor tilknytningsproblematikk. Spesielt utenladnsadopterte barn som tilbragte første leveår, eller mer, på institusjon i hjemlandet. Det er også en kjent sak at disse barna løper en større risiko for psykiske problemer, atferdsvansker og rotløshet. Selvmordsfaren er også høyere. Det er klart de er håp for dem, men de er i kraft av å være adoptert en risikogruppe.

 

For å lære mer om dette kan man foreksempel lese Juffer og van Ijzendoorn 2005.

[Gjest]

Mine to søstre har ihvertfall foreløpig ingen problemer knyttet til sine to første leveår, ei heller andre adopterte barn vi har i familie og omgangskrets. Det kan jo komme senere selvsagt.

 

men jeg mener bare at om sannsynligheten for at barnet får traumer ved adskillelse i en uke er så enorm som det påståes her inne, så burde det jo nesten være umulig for et adoptivbarn å få ett godt liv (uten traumer) og det er det jo ikke (umulig altså)

[Anonym bruker]

Hvorfor er folk så fokuserte på traumer? En baby kan kjenne på angst og utrygghet uten at det skaper livsvarige skader. Hvorfor er det greit å utsette babyen sin for det? "Så lenge han ikke sliter når han er 30 er det greit altså"?