nesten like greit og være alenemor...

[Anonym bruker]

det er det jeg føler av og til selv om det ikke stemmer...

han tar aldri noe ansvar og er like mye ute som når jeg ikke var gravid eller var gravid for den saks skyld.

han er aldri hjemme, han er konstant ute med venner eller jobber og jeg føler meg alene. de få timene han er hjemme bruker han til for å sove eller taste på datan mens han spiser middag (hvis han i hele tatt rekker å spise med oss)....

 

 

[Anonym bruker]

Hvorfor skulle det ikke være bedre å være alenemor av og til? Det er faktisk ikke så verst å være alene, og slippe slike slubberter som en bare blir fortvilet over. Da har du en mindre bekymring og irritasjon.

[Anonym bruker]

det er mange som klarer seg utmerket som alenemor. jeg har en venn som klarer "jobben" strålende.

men jeg lengter etter kanskje litt tid for meg selv. (nå vet jeg at jeg høres egoistisk ut)

men det hadde vært godt med meg-tid vertfall noen timer av og til.

 

å når jeg kunne ha hatt muligheten til det siden jeg har en samboer så er det ekstra surt når han ikke vil være alene med tassen

[Anonym bruker]

Vet du, jeg har vært alenemor siden barnet mitt var 3mnd. Jeg har aldri klaged (eller hatt lyst til det). Dette er nå 2år siden, jeg fulførte 3årig utdannelse, gikk ut med de beste karakterene i klassen, fikk drømmejobben, akkurat kjøpt rekkehus. Har et trygt, sjarmerende, snillt og trassete(!!) barn. Er på lekeplassen, i svømmehallen osv på ettermiddagene. Etter hun er i seng kl 19, så er det meeeg tid, jeg har da 3-4timer hvor jeg bare nyyter stillheten og henter meg inn til en ny fanstastisk dag:) Jeg har ikke lyst på mann med det første hvertfall, helt fantatisk å bruke 100% av fritiden på meg selv og datteren min.

 

Og det beste av alt- når man oppdrar et barn alene, så har man "full kontroll". Er det ikke pizza til middag, så kommer det ikke en mann og sier at vi må ha det. Er det ikke tvtiting på dagtid, så kommer det ikke en mann og sier det er ok.

 

Å være alenemor er slettes ikke verst!

[Anonym bruker]

Synes det høres fint ut som du har det.

fint for deg, men ikke for meg...

du må ikke ta det vondt ment. men jeg synes det blir så ensomt uten kjæreste. siden jeg ikke har så mange venner eller familie.

men begynner å lure på at jeg har nødt til å venne på meg tanken.

det høres bare så skremmende ut. selv om jeg vet av flere alenemødre som har det veldig bra.

 

jeg har så å si aldri vært singel. men det er jeg kanskje nå da, selv om jeg har en... men vet ikke om det gjør den store forskjellen.. usikker kan man si

[Anonym bruker]

glemte og skrive HI... men det skjønte du kanskje

[Anonym bruker]

jeg skjønte det;) Nå er jo jeg ung (23), så jeg har det ganske sosial, i og med at jeg har mange venninner som enda er fri og frank.Jeg er heldig og har en del venninner som har barn, så på ettermiddager og helger er vi sammen med de. Jeg føler at jeg får nok sosialt liv på jobben, og da er det godt å roe ned dagen med datteren min og så litt for meg selv på kvelden. Men vi er jo alle forskjellige, og det kommer mye an på hva man er vant til. Jeg for min del, gruer meg litt til å miste "min tid", til fordel for en mann som sitter med de sure sokkene sine på stuebordet;)

[Anonym bruker]

Hehehe... jo du har jo rett til det. jeg er ikke så gammel jeg heller siden jeg akkurat bikket over til 21 sommere. men jeg er så vant til å ha en kar som er der hele tiden. og siden han er ganske mye eldre enn meg så burde han vært voksen nok til å ta seg litt tid til meg. OG babyen!

[Anonym bruker]

må bare blande meg litt: hvis du bare er 21år, så må du vel ha et nettverk rundt deg? studievenninner, jobbvenninner? venninner du har fått i ungdomstiden?

[Anonym bruker]

Kjenner meg igjen i din situasjon.

Samboen her var ikke særlig flink med ungen før, men har heldigvis skjerpet seg litt nå...

Men, han er en dårlig far. Han greier så vidt å være alene med ungen en time uten å begynne å kjefte på henne. Han vil sitte foran pcen, og blir sur når hun maser.

 

Han har aldri vært alene med henne mer enn noen få timer.

Bortskjemt er han. Jeg må være hjemme med ungen, og er 24 timer i døgnet med henne og har aldri fri takket være ham.

 

Vurderer å bare forlate ham.

 

Hater mannfolk, de er noen store egoister!

[Anonym bruker]

Jeg må si det forundrer meg at du ikke innså hvordan han var FØR du valgte å få barn med han. Som foreldre legger man livet til rett for barnet og jeg syntes det var utrolig viktig å finne en mann som jeg ikke bare var forelsket i, men som det var mye mer med, en jeg kunne tenke meg å alltid være sammen med og som gjør en god jobb med hjem og barn.

 

At en er to foreldre er ikke det samme som at far og mor er uenige. Tenker på eksempelet over med at mor mener det ikke er pizza og far mener at det er greit. Vi har aldri vært uenige i oppdragelsen med noen av våre tre barn og vi har en veldig fin balansegang. Komunikasjon og lytting...

 

Jeg syntes kanskje du skulle prate med samboeren din før du ser for deg deg selv som alenemor. Sett barnet foran deg selv. Kanskje du kan høre med samboeren om du kan få en kveld i første omgang. Om du ikke har så mye nettverk er det kanskje en god ide å starte litt? Hva med å begynne å trene, melde deg på frivillig arbeid eller noe annet som frister? Du kommer til å føle deg som et nytt og bedre menneske om du får kommet deg litt ut alene og sammen med andre folk. Lykke til!

[Anonym bruker]

Det er jo ikke sikkert at hun planla å få barn med samboeren sin i det hele tatt. Det kan ha vært et uhell, eller at hun ble gravid på tross av prevensjon. HI sier heller ikke så mye om hvorvidt hun har snakket med samboer om dette eller ikke, men det er jo ikke bare hennes ansvar å sørge for at far til barnet også er delaktig i den daglige omsorgen av barnet, samt hus/leilighet, og ikke minst det å være kjæreste. Jeg blir så lei av å høre så ofte at kvinner må snakke med mannen, gi han mer tid, la han prøve seg en periode, snakke mer o.l. Hvis en voksen mann ikke skjønner at det å ha samboer og barn faktisk er et stort ansvar, så tror jeg at kvinnen i mange tilfeller har det bedre uten. Jeg tror også at barnet kan ha like godt av å bo med mor, ha samvær med far i sånne situasjoner, heller enn å skulle vokse opp i et hjem hvor far er fraværende. Er ikke foreldrene sammen så er i alle fall det en logisk årsak til at man ikke ser far så ofte, i stedet for å vokse opp med usikkerhet rundt hvorfor far ikke er interessert. En annen ting er eksempelet far setter for barnet. Skal man la barn vokse opp til å tro at mor er hjemme med hovedansvaret mens far gjør som han vil? Ikke i verden om jeg vil gi mine barn sånne ideer om kjønnsroller.

HI: Ta det opp med samboeren din, og si hva du tenker å gjøre hvis han ikke skjerper seg. Han trenger ikke mer enn én advarsel. Hvis du velger å bli alenemor en gang i fremtiden så skal du se at det kan være lettere å skaffe seg et nettverk enn det man tror i utgangspunktet. Uansett så tror jeg du klarer dette fint:)