Trenger litt objektivt synspunkt...(litt langt)

[:-))))]

Har hatt noen diskusjoner med mannen min i det siste. Vi bor i Skottland og han jobber, jeg er hjemme med to små. Her er det ingen barnehageopplegg som i Norge, og hele lønna mi ville forsvunnet i barnehage, derfor har ikke jeg jobbet noe. Men jeg er en kreativ sjel, og prøver å finne på måter jeg kan få inn penger på men det er ikke lett. De siste årene har jeg hatt noen prosjekter som egentlig aldri har sett dagens lys, delvis pga at jeg har hatt to små barn hjemme og det har tatt mye av tiden min (er jo en heldagsjobb i seg selv det, men ulønnet).

Samtidig sliter jeg litt da jeg ikke har en stor omgangskrets, jeg er litt sjenert og savner venninnene mine fra Norge. Min mann derimot har en jobb han liker og litt sosial omgang.

Vi har en lang historie bak oss med samlivsproblemer og da han er en mann som tar mye plass så har jeg litt vondt for å lage meg en plass i dette livet, på mange fronter. Jeg synes det er herlig når jeg får besøk fra familien min (2 uker i året) og besøker Norge (sommerferie), han er lei det og skjønner ikke hvorfor jeg trenger så mye kontakt med foreldrene mine.

Igår startet en diskusjon om dette men endte i noe helt annet. Jeg føler at han ikke er en støtte for meg, men at det er hans liv og jobb som teller mest og det fikk jeg på en måte bekreftet igår. Han klarte å si at han egentlig ikke interesser seg for de kreative prosjektene mine, delvis fordi det aldri blir noe av og fordi han ikke har noe interesse av slikt. Han sa også mange ting ang. meg, om at jeg ikke hadde beina på jorda, at jeg ikke var handlekraftig fordi jeg ikke fikk til noenting osv.

Han syntes det var greit for sin del at han levde sitt liv med jobb og kompiser og så kunne jeg leve mitt, vi trengte ikke ha så mye interesser for hverandres liv.

Er det jeg som er ømtålig her, eller er dette helt normalt, å leve slik i et parforhold???

Takknemlig for svar, da jeg ikke lenger vet hva jeg skal tro. Han fremstilte meg i går som en person som han ikke hadde mye tro på...hvordan skal jeg da få tro på meg selv?

 

 

[cherry coke]

Han har jo tydeligvis ingen respekt for deg og dine drømmer og ønsker.. Dårlig gjort av han.

[It's all about me]

Han høres utrolig gammeldags og egosistisk ut. Hvorfor har han i det heletatt familie når han tar så lite hensyn.

Folk av denne sorten er vanskelig å forandre, men du skal heller ikke godta at alt går etter hans pipe.

Jeg hadde stilt et ulitimatum.

[Gjest]

Ut i fra hvordan du beskriver dette, synes jeg han virker kald og kynisk med særdeles dårlig evne til å sette seg inn i din, og andres, situasjon. Sitter også igjen med følelsen av at du har ofret ditt liv i Norge for at han skulle få drømmejobben i Skottland? Jeg hadde aldri funnet meg i å bli behandlet på den måten, og det virker som om han setter jobben sin foran deg, og muligens barna deres; er det et slikt forhold du vil være i?

[:-))))]

Da r det ikke bare meg da....vi flyttet til Sk.land for han er herfra. Han trivdes ikke i Norge. Jeg flyttet på den betingelse at familien min skulle få komme på besøk hos oss, og at vi tok ferien i Norge. Det har vært vondt å flytte, men det at jeg har kunnet vært hjemme med barna mine har vært verdt det (det hadde jeg ikke kunnet i Norge med inntektene vi hadde). Men vi har alltid hatt problemer og vi har gått til psykolog hvor han ble karakterisert som narsissist (ikke den verste sorten men dog). Jeg merker noe rart når vi diskuterer og har lurt på om han er verre enn jeg tror og kanskje han klarte å lure psykologen også...? Han bruker ofte mine argumenter som jeg har brukt mot han, tilbake mot meg. Hvis jeg sier at jeg får det skikkelig vondt når han sier slikt til meg om at jeg bare er god til husarbeid (!) så kommer han senere og finner noe jeg har sagt til han og mener at han blir såret av det. Han gjør det masse, og får meg til å lure på om kanskje det er jeg som er like vanskelig som han.

Dette er jo typiske psykopat trekk, jeg merker jo at de er der, men det er vanskelig å sette grensen for når det går for langt...

[Espoir]

Huff, han hørtes litt manipulerende ut ja. tenk å si til sin kjære at hun bare er god til husarbeid!

Har du noen utdannelse du kan ta i bruk da?

 

Hva går dine kreative prosjekter ut på? mange mennerkser begynne ri det små med kreative saker, og klarer etterhvert å leve av det. kanskje dine kreative interesser er noe du kan utvikle videre også?

 

Jeg synes det virker litt som om du mangler tro på deg selv - kanskje pga av ham? Den troen kan du få tilbake ved å oppsøke andre mennesker med samme interesser som deg, kanskje noen i det offentlige som kan gi deg råd mht oppstart av eget foretak olign. også?

[Gjest]

Det må være psykisk slitsomt å ha en slik mann. Jeg synes faktisk synd på deg, det hadde kanskje vært langt lettere å løse problemet i Norge, hvor du har venninner som kunne gitt deg råd og veiledning og støtttet deg. Forstår at du anser det hele som en "god" handling i og med at du får være hjemme med barna dine nå, i motsetning til hva du kunne i Norge; men for meg som utenforstående virker det nesten som det hadde vært like greit å vært i Norge uten den muligheten?

 

Skal ikke trekke for raske konklusjoner, nå har jeg jo bare hørt en veldig liten del av en helt sikkert mye lengre historie, men har du vurdert å bryte forholdet? Eller vil du bare forandre mannen din til det bedre, lik som?

[:-))))]

Jeg vurderer å gjøre det slutt....men ikke så lett med små barn og et 10 års langt forhold bak seg. Men tanken på at det har vært slik av og på i en god del år nå så er det vel ikke mye å håpe på at han forandrer seg. Men det hadde jo vært det beste om han hadde skjønt problemet i oppførselen sin...!

Her i vinter så begynte jeg å leke med tanken om å starte en nettbutikk med nordiske barneklær. Jeg var litt redd og lurte på om jeg i det hele tatt ville klart det, men han mente at jeg bare burde gå igang, ikke tenke så mye. Så jeg kontaktet flere merker og fikk svar fra to, fikk brosjyrer fra det ene. Regnet litt på det og fant ut at vi måtte nok investere 40000 kr. Da var det plutselig for mye penger for han og han syntes jeg kunne starte i det små for så heller utvikle det etter hvert. Jeg regnet om, og kom fram til at jeg kunne klare meg med 25-30000, kanskje låne litt av mine foreldre til å begynne med. Så syntes han at det bare ble teit av meg å starte opp med litt varer, det kom aldri til å gå og jeg måtte jo skjønne at jeg var nødt til å ha litt varer i butikken. Og så kom regla med at jeg aldri kom noen vei med prosjektene mine...osv.osv.

Kanskje han gjør dette med vilje....oppmuntrer meg, for så å "rakke ned“ på det hele. ? Det virker jo litt sånn...

 

Det er klart historien er lengre, men den har vært lik hele veien. Hadde jeg fortalt det hele, så tror jeg folk hadde trodd jeg var rar som blir hos han. Men kanskje jeg blir fordi jeg tror at jeg må, at jeg ikke klarer meg selv. For det er jo det jeg tror...!

[Gjest]

Trist å lese at han ikke var villig til å gi deg de 40 000 du trengte for å komme i gang med et prosjekt, han vil jo at dere skal ha hver deres interesser?

 

Du hadde klart deg utmerket alene. Er sikker på at du er en ansvarlig, flott og sterk mor som alltid hadde funnet en vei du trives med! Er selvsagt et stort steg å gå, å forlate faren til ens barn og mannen en har tilbrakt 10 år med..

 

Jeg aner ikke hva som er rett eller galt for deg, men for mitt vedkommende hadde jeg nok vært ute av det forholdet for lengst. Og man finner alltids en vei, jeg er sikker på at du ville klart deg flott uansett - idéen med nordiske barneklær er jo genial, sikkert mange i England, Skottland osv. som fort ville blirt interessert :-)

 

Stå på!

[:-))))]

Tusen,tusen takk for oppmuntrende svar, fra alle som har svart. Det var vel slikt jeg kunne tenkt meg å høre fra min mann...men det skjønner han ikke. Han tror det kun er han som teller i og med at det er han som trekker inn pengene her i familien....

Jeg vet godt hva jeg hadde rådet min venninne til, om det var hun som var i en slik situasjon, men det er jammen mye vanskeligere når det gjelder en selv. Har faktisk dratt fra han før men da kom han etter, og jeg lot han...

Men man er jo alltid redd for å være alene....har alltid vært sammen noen, jeg (og det er han eller foreldrene mine). Ikke rart man lurer på hvordan og om man ville klart seg....

 

Takk igjen for svar!!

[klg,2 boys now:)]

tror nok ikke jeg personelig ville fortsatt i ett sånt forhold.har selv vokst opp med far som er engelsk,å kjente igjen mye av "holdningene"som din mann har..er nok mulig det er en kultur kræsj.skal ikke lenger for å finne andre holdninger og instillinger desverre.ville nok tatt med meg barna og flyttet tilbake til norge hadde jeg vært deg.er viktig for ett samliv å respektere hverandre både jobb og hobby.

[*Rutletutt*]

Det høres jammen ikke ut som om dere har et mye likeverdig forhold...han høres ut som en veldig egoistisk og lite empatisk person. Hadde det vært meg, hadde jeg vært ute av det forholdet for lenge siden. Det at han pepper deg opp på en idè på den måten, for så å "skyte" deg ned etterpå, bare så han kan si at du aldri kommer noen vei med prosjektene dine, virker på meg som en veldig utspekulert måte å bryte deg ned på og å få deg til å miste all tro du måtte ha på deg selv på. Jeg må si at ideèn med nordiske barneklær er helt topp! Du kan ikke starte det samme hjemme fra Norge da? Siden det er snakk om nettsalg, mener jeg? Jeg har ikke peiling på hvordan sånt funker, men ideèn er veldig god.

 

Det som er viktig i et forhold for meg er at man respekterer hverandre og støtter hverandre, og de tingene synes dere å mangle fullstendig...ønsker deg lykke til uansett hvilke valg du tar:o)

[:-))))]

Jeg ser jeg har fått endel av de samme svarene, og dere har så rett så rett, men det er likevel en vanskelig beslutning å ta.

I kveld når han kom hjem, så sa han at han så at jeg var trist og at han var lei seg for at han ikke klarer å ordlegge seg på den riktige måten.

Bør han forstå at det ikke er helt ålreit å ordlegge seg slik han gjorde, at man ikke bør si slikt i det hele tatt med mindre man virkelig mener det?

At det ikke er noe man lett kan ta tilbake, å si at "jeg tror ikke på dine prosjekter mer fordi det aldri blir noe av"...og "det eneste du får til er å gjøre husarbeidet"....?

I kampens hete kan man jo si så mangt, men det har vart i over 10 år at han sier sånt under en krangel. Burde man ikke klare å tenke litt lenger når man har blitt forlatt allerede en gang og vi har brukt sikkert 10000 kroner i psykologutgifter??

Eller hva hvis han ikke kan??

 

Og er det ikke litt for enkelt fra hans side å si bare: jeg er ikke så flink til å ordlegge meg???

[olla]

jo, det er en dårlig unnslyldnig, for å få deg litt rolig, men du kommer GARANTERT til å bli skuffet igjen.

 

Slik ser jeg det, hardt og brutalt, men har det vart i 10 år, han har reist, men fått kommet tilbake, da ser jeg ikke håp. Alle kan forandre seg litt, men ikke så mye som i dette tilfellet.

[FanteGuri]

Høres ut som du er gift med en lite sympatisk type, ærlig talt, siden han ikke evner å sette seg inn i din situasjon; at du savner familien din, er fremmed på en ny plass osv..

Det at han ikke bryr seg om dine interesser eller at dere skal ha noe til felles, tyder på en likegyldighet som etter min mening ikke hører hjemme i et ekteskap..

I tillegg klarer han å lire ut av seg at du ikke duger til noe, pent sagt? NEI!

 

Du må finne ut hvordan du vil at ditt liv skal være, du lever bare en gang...

 

Lykke til!

 

 

 

[Miss Foster]

Dette hadde jeg ikke giddet. Ta med deg ungene og reis hjem. Start på nytt her hjemme med folk rundt deg som backer deg opp og hjelper til.

 

Han virker som en manipulerende type som vet akkurat hva han skal si til hvilken tid.

 

Du har "kastet bort" 10 år av livet ditt med den dusten, ikke kast bort 10 til - tviler sterkt på at det blir bedre.

 

Dette greier du )

[:-))))]

For å ikke ta fra barna sin far (de er jo uskyldige i denne historien) så har jeg bestemt meg for at hvis jeg går fra han, så blir jeg her borte. I første omgang....

det kan bli et rent lite helvete å klare seg helt alene, men det må jo være mulig.

Vi får se hva tiden bringer....takk alle for deres svar, det får meg i hvert fall til å innse at dette ikke er normal oppførsel!!