Er så sliten...

[Anonym bruker]

Av å være mellom barken og veden...

 

Min mann og mon sønn er i tottene på hverandre omtrent daglig. Og det om idiotiske ting.

Min mann synes gutten er lat og gjør en slett innsats på skolen. Er forsåvidt enig i at innsatsen kunne vært bedre, men kjeft og truing hjelper iallfall ikke. Og han gjør stort sett alt jeg ber han om, uten protester.

Sønnen min svarer med å være sur og tverr mot mannen min.

 

Jeg er så sliten av å havne imellom, ønsker jo bare at de skal ha et bra forhold, men føler forventningene min mann har blir for høye.

Kan jo si at jeg anser meg selv for å være ganske streng og "kravstor" selv, så er nok ikke det at gutten er problemet her.

 

Som regel ender det med storkrangel mellom meg og mannen min, for han ser ikke at han gjør noe feil...

 

[Anonym bruker]

Har vært der du er, og gjort noe nmed det. NB: det nytter ikke å "krangle" seg til forståelse fra mannen din, eller forsvare sønnens væremåte - særlig hvis du jo sjøl også vil jobbe med de samme punktene, men opplever at mannen din bare ødelegger miljøet for læring og oppdragelse med sin dømmesyke måte.

 

Du har to valg: Si til mannen din at det er uutholdelig å leve med at han ikke tar ansvar for å få en bedre relasjon til barnet - uansett hva han har å utsette på et menneske, så er folk under 18 år ikke i stand til å ta ansvaret for en relasjon og gjøre den bedre - de voksne må gjøre det. For deg er dette uholdbart, og dersom han ikke vil gjøre noe for å få det godt med gutten, så må dere skille lag.

 

Eller: du kan ta med begge to, eller bare deg og mannen, til familievernkontoret, og si at dette er en situasjon som ødelegger for dere, og at du trenger profesjonelle innspill, fordi dere to voksne bare blir i hver sin "skyttergrav" når disse emnene skal tas opp.

[Anonym bruker]

Hos oss er det jeg som er ste, og den "krav store". Han følte nok at jeg var for kravstor, og følte seg sikkert streng nok, og både sa og mente at de er bra unger.

Jeg sier selvsagt ikke at de ikke er bra unger, men at de både er late og helt uten innsats og frventninger det er de nok.

Ting ble litt bedre når svigers kom på besøk, og svingte litt med pisken. ikke bare hørte ungene mer på svigers, men far også.

Jeg sluttet helt å legge meg oppi noenting som helst. Ikke at jeg noen sinne egentlig sa så veldig mye, men jeg har sluttet helt å nevne verken skole eller innsats eller deres sosialeskavanker. Ingenting somkan oppleves som negativt eller kritikk kommer ut av min munn verken til faren eller ungene.

Men nå er jo vi så heldige at vi har fått to barn sammen, som også skal oppdras. Og dem får jeg lov å ha god kustus på. Jeg er en streng mor, og legger ned mye arbeid i barna. Nå begynner de å vokse til og kan sammenlignes mer med sine halvsøsken, som har fått en helt annen oppdragelse.

Sur og tverr oppførsel blir ikke tolerert, særlig ikke mot voksne. Hans barn derimot slipper unna med ting, våre barn aldri kunne tenke seg å sagt til en voksen. Jeg sammenligner med min egen oppdragelse og jeg kunne aldri ha oppført meg slik.

 

Mulig du er streng, mulig han har for høye forventninger, og da bør han skjerpe seg. Men det er ikke sikkert det er han det står på, fordi om det føles slikfor deg. Og det er også mulig at du og mannen er milevis fra hverandre når det gjelder barenoppdragelse. Muligens har han bare høyere forventninger ti lhva barn bør og skal enn hva du har.

 

Jeg er jo tilhenger av en konservativ barneoppdragelse, men jeg er jo klar over at andre har mye mer lempelige rammer enn meg. Det er jo ikke en rett og gal her, alle må jo finne den måten som passer seg og sin egen familie.

Det er nok ikke gutten din som er problemet, men det kan jo være et problem at dere voksne ligger milevis frahverandre når det gjelder forventninger. Det trenger jo ikke være at mannen er streng bare for å plage gutten. Om du tror det er tilfelle, så bør du kanskje ikke leve sammen med han. Det i seg selv er jo alvorlig.

 

Jeg mener jo ppriktig at unger ikke bør få lov til å være frekk i kjeften, jeg mener at lekser bør gjøres hver dag, jeg mener at lekser gjøres ved et skikkelig bord, og uten musikk. Jeg mener at unger bør ha frisk luft, og jeg mener unger trenger fysisk aktivitet. Jeg mener unger godt kan hjelpe til hjemme med små jobber tilpasst alder, jeg mener at store unger ikke skal skrike hverken til søsken eller foreldre, ste eller bio. Jeg mener at en ikke ødelegger ting med vilje eller uoverdreven uforsiktighet, jeg mener en tar av seg skoene i huset,og før en sparker på møbler, om en absolut må sitte med bena på bordet for å være konfortabel. Jeg reagerer ikke på disse tingene for å være stygg.

Men nå har jeg meldt meg ut, både for at det var forgjeves og fordi jeg selv bel mektig upopulær av å balnde meg inn.

[Gjest Antarctica]

Kjenner meg igjen i dette, og har vært en skikkelig meggete stemor sjøl. Men mannen min var verre. Helt uten kontroll i sine raseriutbrudd mot sønnen min, kalte han for stygge ting osv. men lot sine egne barn i tilsvarende aldre slippe unna med verre ting. Mye verre ting!

 

Jeg følte meg mellom barken og veden, og hadde det vondt, og "krangla tilbake" mot mannen min når han var slem mot gutten (i mine øyne) selv om det noen ganger gjaldt oppførsel som jeg selv ikke godtar heller. Alt med måte, mener jeg, og man oppnår ikke noe med å kjefte og smelle. Man får bare fiender.

 

Det var en SKIKKELIG oppvekker for meg da jeg plutselig merka at jeg var i ferd med å adoptere min manns tankesett. Jeg hørte min egen stemme bruke kjeft på en lignende måte, om ikke like ondskapsfull, og jeg tok meg sjøl i å være smålig og kjip mot ungene hans, "ta" dem for hver minste ting (selv om jeg som mor veit at man må overse 9 av 10 ting, "pick your fights" som det heter) og jeg merka at jeg var i ferd med å bli en type menneske som jeg ikke vil være.

 

Jeg gikk gravid med et felles barn også, og i samme periode leste jeg Jesper Juuls bok "Ditt kompetente barn". Veldig mye datt på plass. F eks det enkle faktum at selv om vi i familien har ulike roller og forpliktelser, så har vi samme verdi. Vi skal respektere behov og ønsker også hos toåringen, vi skal vise niåringen at han har samme verdi som oss. Jeg kan ikke lure meg unna det, og det betyr at jeg må ta imot også de ganske bortskjemte stebarna som det de er: individer.

 

Juul er omstridt, men dette er hans credo: at vi er likeverdige (selv om vi ikke alle får lov til å gjøre de samme tingene) og at vi som er voksne må ta ansvar for våre relasjoner med de som er yngre enn oss.

[Gjest Antarctica]

I en annen tråd på denne sida er det et anonymt innlegg som jeg tillot meg å klippe ut. Jeg syns innleggeren var klok:

 

"For å stille krav så må en gi forholdsvis enda mer glede og kjærlighet ros og stolthet, og der føler jeg at jeg ikke strekker til når det gjelder hans barn. Mine barn kan begesistre meg, med alt fra hvor søte de ser ut, til alt hva de kan. Jeg er så stolt av dem at jeg kan smile fra øre til øre, de gleder meg og jeg elsker dem. Og jeg stiller veldig strenge krav (så fremt jeg ikke har en ekstra sliten dag :-))

Kanskje det er derfor jeg ikke kan stille like strenge krav til stebarna, fordi jeg ikke gir dem samme kjærligheten. Om de gjør noe bra på skolen, kjenner ikke jeg en enorm stolthet, ikke blir jeg så imponert at jeg må ringe til bestemor og fortelle.

Barna kan tåle, til og med ha godt av veldig strenge krav og høye forventninger. Det skal temmelig ekstreme tilfeller til før det blir skadelig, eller før det slutter å være sunt. Men det må være samsvar mellom dette og kjærligheten en gir. En kan ikke være kald og gledesløs. Da blir ansvar forventninger og krav, et kaldt og guffent innslag i oppdrgelsen."

 

Til hovedinnleggeren her: det sitatet syns jeg du skal vise mannen din.