Hva skal jeg gjøre? Hjelp meg. (langt)

[Anonym bruker]

Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre lengre. Mulig dette innlegget blir veldig rotet og uforståelig, men sitter pris på den som gidder å lese det og kommer med råd til meg.

 

Jeg og BF gjorde det slutt i fjor pga økonomi og kommunikasjons problemer. Vi har funnet sammen igjen, og har bodd sammen i 6 mnd snart. Det går jo forsåvidt bra, vi koser oss, snakker sammen og ler sammen. Vi har det bra økonomisk, og lillemann koser seg max når vi er sammen. Problemet er at han har annenhver uke på og annenhver uke fri fra arbeid. Jobber 10 timer hver dag, fra man til søn. Skjønner det er veldig slitsomt, men han sitter igjen på jobb når han er ferdig på natten, kommer hjem, legger seg å sover helt til han skal på jobb igjen, han sover i 8-9 timer hver dag før han drar. Jeg mener selv det er for mye, han får null tid til meg og gutten. Han står opp, er pisse sur på meg, går i dusjen, drikker et glass brus, tar en røyk å drar. Vi snakker sammen på telefonen når han er på jobb, men jeg merker jeg blir sint inni meg på han.

 

Jeg går hjemme med gutten. Og jeg stor trives, men i det siste har jeg merket at jeg har blitt så utslitt og jeg ser myye gamlere ut enn hva jeg er. Jeg går å rydder hele tiden etter BF, han klarer ikke å henge opp hånduken, setter ikke tallerken osv i maskina, ser han en ting som burde ha blitt kastet så gneller han på meg om at det kanskje er på tide å kaste det, han setter aldri på en klesmaskin, han vakser aldri eller rydder her hjemme. Jeg gjør alt, pluss at jeg leker med gutten helt til han skal legge seg. Jeg har jo forsåvidt nok med en unge akkurat nå, jeg trenger ikke 2. Jeg bare skjønner ikke hva som er så vanskelig med å hjelpe til hjemme? Noen som har en forklaring på det?

 

Så kommer uka han har fri. Fra den søndagen han er ferdig på jobb til mandags natta, så sitter han igjen på arbeid å kommer ikke hjem før klokka er 12, kan være tidligere eller senere. Har dere ville godtatt dette om det var deres mann?? Jeg godtar det ikke, men han hører ikke på meg. Han kommer hjem, blir trøtt å legger seg. Kan sove helt til Tirsdag eller så står han opp i 7-8 tiden på kvelden og sitter opp til laangt på natt, og ligger til laangt på dagen, når han da står opp er han sur, alt er gærent. Setter seg i stolen med PC og bare skyver lillegutt unna, han har aldri tid til han. Han tar han aldri me ut, bare de to. Leker aldri me han, koser aldri, kan kose i 2-3 min, men da er det nok til BF så han setter bare gutten ned igjen, å han gråter for han vil ha mere kos for ha nser jo aldri pappaen sin så ofte. Ser på gutten min at han blir skuffet og lei seg, så han kommer til meg for trøst. De dagene han har fri går soom regel sånn. Bf kan dra ut uten oss, bare være med kompiser, finner aldri på noe med oss, eller har kvalitetstid med oss. Jeg blit skuffet, sint, såret og lei meg. Hvorfor skjønner ikke han at det er på tide å oppføre seg å bli voksen? Hvorfor skjønner ikk han at han har forpliktelser nå? Hvordan kan en mann bare "drite" i gutten sin?

 

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Jeg elsker han jo, å vil dele resten av livet mitt med han, men han skjønner ingenting. Så lenge det ikke omhandler han så gir han blanke. Mine følelser er null verdt, han ser ikke på meg for følelsesmessig sliten jeg er, hvor deprimert jeg er. Jeg prøver å snakke med han, men det ender opp i tårer og håning av meg. Jeg føler han tråkker på meg, han tar seg selv så høytydelig og han er en egoist. Jeg kan ikke snakke med noen leger eller noe for da vil jeg helt sikkert bli oppfattet som pykisk syk og deprimert, men det er ikke så ille. Jeg elsker gutten min over alt på jord, og det går ikke utover hann at jeg er utslitt og lei meg, jeg har det kos med han hver dag, og jeg viser han at jeg er glad i han osv. Har sagt til han at jeg er sikkert i en dårlig periode å trenger kanskje litt støtte fra han, men da ler han bare og tenker ikke mer på det. Jeg blir sur og sint på han.

 

Hvordan skal jeg klare å snakke med han uten at det blir til hån fra BF sin side? Hvordan kan vi fikse dette?

 

Jeg vet ikke om jeg orker å leve livet sånn. Vi skal jo sikkert klare å komme over det, men da må han vokse opp å se ting litt fra min side og ikke tenke på seg selv.

 

Takk til den som orket å lese dette å gir meg svar.

 

Ha en fortsatt fin Søndag

 

 

[Patetica fåkksi]

Hvorfor vil du dele resten av livet med en mann som totalt overkjører deg og deres felles sønn?

 

Det er nok ingen her som kan forandre ham, og han gir tydeligvis blaffen i hva du prøver å si til ham og.

 

Det er veldig trist, men du kan ikke fortsette med en mann som er sånn mot deg og barnet deres. Ser du ikke hvordan han er?

 

[Anonym bruker]

Jo, jeg gjør det. Men jeg vet hvordan han er, han er egentlig en kjærlig og omtenksom mann, jeg vet han er glad i sønnen sin, men har så vansker med å vise følelser. Jeg vet ikke om det er jobben som forandrer han eller hva det men noe påvirker han til å være en sånn dritt.

[Anonym bruker]

Huffameg, dette hørtes ikke bra ut i det hele tatt!

 

ikke for å være uforskammet, men har denne mannen noe slags rusproblemer eller noe?

 

Dersom du ikke er avhengig av ham økonomisk så er mitt råd å flytte fra denne fyren. Tydelig at du blir lei deg av ham og at han ikke tar deg alvorlig. Når en som liksom skal være glad i deg viser så lite respekt er det lite sannsynlig at han noensinne kommer til å vise deg den omtanken og respekten du fortjener.

 

Når det gjelder husarbeid, hadde iallefall jeg sluttet å vaske klærne hans. Legg dem i en dunk for seg og be han ordne ut selv. Han er ikke et barn eller hva?

 

Håper du fåt en orden på denne situasjonen snart og får det litt bedre.

Noen ganger er det faktisk lettere å være alenemor en å ha et "voksent barn" å sørge for...

 

 

[Anonym bruker]

tror virkelig han kommer til å "vokse opp".han har mer enn nok med seg selv ser det ut som, driter i deg, driter i hva du sier, hva du gjør\ikke gjør, driter i sønnen sin som han har null interesse av...

 

hva er det du egentlig ser i han?hvorfor fant dere sammen igjen, hva var det som fikk deg til å gå tilbake til en som aldri er hjemme, og når han er hjemme sover han, spiller pc, er sint eller går ut med venner?

 

jeg kan ikke skjønne og begripe at du synes noe av dette er attraktivt eller noe å hige etter, han kjører jo fullstendig over deg!!

 

du SER hva det gjør med sønnen din å ha en slik far, og det blir bare verre og verre jo gamlere sønnen din blir og jo mere han krever fra faren sin. han kommer til å gå rundt å føle seg uviktig for den ene av to personer som skal elske han mest i verden.

det synes jeg du kan tenke på når du sier du vil dele resten av livet ditt med han.

 

denne personen er ikke så spesiell, og jeg tror du fortjener mye mye bedre. om du bare fortsetter i dette forholdet tror jeg du kommer til å utslette deg selv bare fordi du ikke vil ha ufred\krangling. du vil bare at han skal være fornøyd...

men hva med deg?? og ikke minst hva med sønnen din??

 

noen ganger er det faktisk best at ikke mamma og pappa bor sammen...

 

håper du går dypt i deg selv og tenker over :hva får JEG ut av dette forholdet?

 

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Her er dere visst inne i en vond sirkel! Den "løsningen" som skisseres i første innlegg, "hvorfor går du ikke bare fra..."blir for meg svaret på hvorfor så mange skiller seg i dag! Det er ikke slik man løser problem som dette!

 

At din partner ikke har tid til noe som helst i vaktuka kan jeg faktisk forstå temmelig godt. En slik vaktuke krever sin mann fullt ut, og den kan faktisk bare gjennomføres forsvarlig av en som har "noen til å stelle for seg" hjemme! Så her gjør du helt rett, HI, i å anse som han som "fraværende pendler som tilfeldigvis spiser i huset og sover i sin egen seng". Men kompensasjonen for en slik vaktuke er nettopp en friuke (som betyr "fri fra jobb", ikke "fri"!!!). Og når han har fri fra jobb, har han faktisk plikter i forhold til hus og barn (akkurat som en mann på dagtid har plikter mot hus og barn etter kl 1600, selv om han har "fri fra jobb"!). At han her oppfatter denne uken som "fri" (fra alle plikter) er et tegn på at han sliter med å bli voksen. Så her må du hjelpe ham, og den beste hjelpa du kan gi er ved KJÆRLIG å sette "hardt mot hardt". Han BURDE ta styringa på dette, men så lenge han ikke gjør det, må du inn "2. sjåfør" og overta denne sjåførjobben! I en slik uke er det HAN som har hovedansvaret for barnet!! Både for sin egen og din del, men aller mest for BARNETS del! Et barn har det best med TO tilstedeværende foreldre. At man her må ta "tilstedeværelsen" mer på tørn kommer av ytre arbeidsomstendigheter, og da må man tilpasse seg best mulig. Men altså: Hovedansvaret over på HAM så langt han har fysisk EVNE (ikke VILJE!!) til! Og han har også et medansvar for hus og hjem. Her er det rimelig at du har hovedansvaret, dette er DIN arbeidsoppgave så lenge han er i arbeid, men ikke du. Men det betyr ikke at han er fritatt enhver plikt. Også her bør han yte et rimelig bidrag!

 

Men husk: Om han tar over oppgaver, må han også få lov til å utføre dem på SIN måte, ikke på DIN! Ikke forvent at han skal overta oppgavene "under din kommando"! HVORDAN de gjøres er hans frihet! AT de gjøres er hans ansvar! Så hold fingrene fra fatet og munnen lukket inntil det går på sikkerheten løs!!

 

 

Men ellers er det her bare å "sette seg i førersetet" og gi beskjed om at du FORVENTER AT han bidrar med de og de arbeidsoppgavene i forhold til barnet, og gjerne ser at han også bidrar med de og de oppgavene i huset for å avlaste deg. For også DU ønsker samme friheten til å ta deg av dine "frioppgaver" som han med rette vil ha til sine (kamerater, PC). Og at du tar manglende oppfyllelse av disse forventningene som et HELT KLART SIGNAL om at han forteller at han ikke bryr seg om deg lenger. Er DET SLIK FATT, må også du vurdere hva DU har å bidra med i forholdet.

 

Er det slik at han ER glad i deg, vil du nok se resultater etter en stund, selv om det tar tid å snu på dårlige vaner. Er det slik at han bare er glad i deg på betingelse av du hjelper ham til å oppfylle hans ønsker, bør du etter en tid vurdere en separasjon fra ham for å han skal lære hva han går glipp av når dere ikke bor under samme tak. Synes han DET er helt OK, er det lite du kan gjøre....

 

Det gjorde meg godt å merke at du er villig til å strekke deg langt for din partner. Det viser DIN kjærlighet, og det tjener deg til ære! Men å ikke stille krav til den man er glad i er MISFORSTÅTT kjærlighet!