Nei til overtid (langt)

[Anonym bruker]

Hvorfor overtid ikke var bra for meg, jeg vil ha mer fokus på hva kvinner går igjennom når de må gå over termin med barnet.

 

Min historie: Dette var mitt andre svangerskap og jeg gledet meg stort. Min første kom med keisernitt ei uke før termin. Var veldig spent på når jeg skulle føde denne gangen.

 

Jeg telte ned dagene som mange andre gjør, det nærmet seg stadig. På selve termindagen begynte jeg å få uregelmessige rier. Disse ga seg på morgenen, men nå var det ikke lenge igjen tenkte jeg og var kjempe glad. Meldinger begynte å tikke inn, alle ville vite om det var noe i gjære.

Etter noen dager med rier som var uregelmessig var jeg sliten. Var en tur på sykehuset og fikk ctg måling av riene og babyen, 4 dager over. Riene var kraftige, men ikke regelmessige. Hadde 3 cm åpning. Hjertelyden til barnet var litt høyt enkelte ganger, men legen mente det ikke var farlig siden barnet lå mer jevnt bra. Legen mente at her kom det til å bli fødsel når som helst siden riene var så kraftige og lange når de først kom.

Jeg måtte reise hjem, jeg ble lei meg. For følte meg ikke bra. Dagen etter våknet jeg med masse vann i kroppen. Hadde gått opp hele 7 kg på et døgn. Bena var lilleblå og jeg følte meg elendig. Reiste på sykehuset, fikk ny ctg, fortsatt rier som ikke var regelmessig og hjertelyden til babyen var noe høyere. Hadde høyt blodtrykk, 140/94, men blodprøvene viste at det IKKE var svangerskapsforgiftning. Jeg ville bli satt igang grunnet formen min, følte jeg ble mer og mer dårlig.

Men legen sa på nytt nei, her starter det snart av seg selv uansett. Så ble sendt hjem.

 

Dag nr 6 på overtid og jeg begynte å blø. Blødde masse og ble kjempe redd. Blødde friskt blod og det var mer en vanlig menstrasjon.

Jeg kontaktet sykehuset på nytt og kom igjen på føden. De kunne ikke finne ut hvorfor jeg blødde, men det var ikke en farlig blødning.

Jeg sa på nytt at jeg var dårlig, forklarte at jeg nesten ikke klarte gå siden jeg var så elendig. Min mann måtte være hjemme fra jobb siden jeg trengte hjelp til å komme meg på do osv. Jeg var svimmel og ør. Ny ctg viste fortsatt rier, hjertelyd som var litt for høy (170, barnet hadde ligget tidligere på 150-160), blodtrykket mitt var også like høyt som dagen før.

Jeg ble på nytt sendt hjem og de sa jeg kunne ringe hvis jeg ikke hadde født innen 1 døgn siden her i Trondheim kunne man velge selv om man ville bli satt i gang når man var 7 dager over.

ENDELIG tenkte jeg, imorgen får jeg føde, det hadde legen sagt. Dagen etter var jeg like dårlig og blødde like mye. Jeg ringte ned til sykehuset og sa jeg ville bli satt i gang for fødselen startet ikke av seg selv, men da fikk jeg beskjed om at de ikke hadde tid siden det var lite folk på jobb og det snart var 17 mai. Jeg måtte vente.

Jeg forklarte at jeg var redd, sa jeg fortsatt blødde og vekten fortsatte å øke, jeg sa også at jeg hadde vært på UL og målt babyen for noen uker siden og da var den stor, sa jeg ikke viste om jeg klarte å føde et så stort barn siden dette kom til å bli første gangen jeg skulle føde og jeg sa at jeg kjente at barnet var større en 4 kg og jeg var sikker på at det var over 50 cm lang, da lo hun bare av meg og sa dette kunne jeg umulig kjenne. (Jo det kunne jeg, for kjente hele babyen på utsiden av magen og kjente selv med egne hender at barnet var stort og lang).

 

Jeg var knust, gikk fortsatt med rier og ble mer og mer sliten. De hadde lovet meg at jeg skulle bli satt igang først til termin grunnet første svangerskap, men det ble ikke holdt, så fikk ble jeg lovet at på dag 7 på overtid kunne jeg bli satt i gang, men det ble heller ikke holdt. Jeg knakk sammen og gråt og gråt.

Jeg blødde fortsatt masse, og formen var elendig. Den ble verre og verre. Men nå klarte jeg ikke tanken på å ringe ned til føden for jeg fikk ikke hjelp uansett.

 

Dag 10 på overtid og riene ble plutselig MYE verre. Besvimte av smertene. De var intense. Mannen min bærte meg i bilen å vi kjørte til sykehuset, jeg hylte av smerte. Da jeg kom inn hadde jeg 7 cm åpning og riene kom hele tiden uten pause. Jeg besvimte ofte så fikk epidural selv om det egentlig var litt for sent.

To timer etter hadde jeg full åpning og hjertelyden til babyen var kjempe dårlig. Måtte presse for babyen MÅTTE ut. Hadde nesten ikke fosterlyd. Jeg presset og presset, men barnet var for stort og satt fast i bekkene. Legen prøvde å løsne barnet, men uten hell.

Ble satt på vakum på hodet til barnet og de måtte trekke barnet ut med en gang. Det gikk altfor fort. Jeg revnte MASSE.

Rett etterpå sprutet det ut blod nedentil og jeg mistet bevisstheten. Jeg mistet da 1.5 liter blod på 1 min. Jeg gikk i sjokk.

 

Barnet var 4300 g og 54 cm lang. Fikk høre i ettertid at barnet var altfor stort for bekkenet mitt. Fikk også beskjed om at jeg skulle ha vært satt i gang for lenge siden pga at jeg var så dårlig og ctg viste også at barnet var stresset de siste dagene. Det var tydlig at barnet hadde ligget for lenge i magen, hender og føtter var lilla og huden var skrumpet inn. Babyen var slapp lenge etter fødselen.

Jeg er bare glad for at jeg overlevde, men sitter igjen med en stor angst. Hvorfor fikk jeg ikke hjelp tidligere, dette kunne vært unngått!

 

Den fysiske og psykiske belastningen jeg hadde var forferdelig. Og denne kunne vært unngått hvis jeg hadde fått den hjelpen jeg har krav på. Hadde de tatt meg på alvor.

 

[Countess]

Fy f*** Fikk tårer i øynene nå,og har helt vondt i meg!

Det er akkurat dette jeg er så redd for..å måtte gå på overtid!

Greit at termin datoen kan være feil og at da kansje ingen vil lide av det,men er det en sjangse man skal være villig til å ta? Iallefall når man allerede er blitt syk som du ble!!

Helt forferdelig at du ikke fikk den hjelpen du så absolutt skulle ha fått,og kan bare prøve å forestille meg hvor redd du må ha vært!!

 

Håper du har det bra nå,og bare husker på at dette er garantert noe du aldri vil oppleve igjenn!!!

Sender deg en go klem!! <3

[Anonym bruker]

Syns det skal bli et større fokus på hvordan det er for kvinner å gå på overtid. Føler helsevesnet bagataliserer det.

[Anonym bruker]

uff dette var litt sterkt for meg....

i den første graviditeten min hadde jeg svangerskapsforgiftning. fikk diagnosen preklampsi i 7 mnd, men fikk ikke beskjed om det selv.

for min del var det en snikende type, ikke sånn akkutt som det var med deg.

jeg gikk jevnt og trutt opp 45 kg i løpet av svangerskapet og blodtrykket steg fra 70/90 til 115/145. jeg gikk fra str 37 til 45 i skonr og så ut som en vandrende ballong, men ikke dissende; sprengt.

jeg viste at termin utifra siste mens måtte være 10 mars, men når jeg dro på ultralyd ca i uke 18 ble den forskjøvet med 15 dager til 25 mars isteden.

dette var svært uheldig i mitt tilfelle.

på slutten var jeg skikkelig dårlig, så svimmel at jeg ikke klarte selv den miste ting som å sitte og henge opp klær å tørkestativet fx... etter å ha hengt opp 2 t-skjorter måtte jeg ligge i 30 min for å komme meg igjen.

 

på denne tiden gikk jeg til kontroll hos legen min hver eneste dag.

han målte blodtrykk, analyserte urinprøve og sjekket ødemene mine.

for deretter å konstantere at jeg fortsatt hadde preklampsi og ikke enda hadde født... han skulle jo ha overført meg til sykehuset på det tidspunktet.... :S

 

jeg gikk over begge terminene, først den 30 fikk jeg rier og dro på sykehuset.

dette var i slutten av påsken og sykehuset hadde for lav bemanning til at jeg ble prioritert før (var hos en vikar hos legekontoret i påska som var bekymret for meg og ringte, men de ville ikke legge meg inn enda jeg på den tiden gikk opp en kg om dagen i vekt).

når de trillet meg i rullestol inn på fødeavdelingen mistet jeg synet, alt var en grøt. jeg var fryktelig svimmel og uvel også.

riene var veldig usammenhengende og når jeg lå med dette beltet på magen skjønnte ikke personalet hva det betydde.

derfor ble jeg liggende med dette i nesten 1,5 time.

så bestemmte de seg for å ta en Ul på meg og da startet panikken, for de fant ikke fosterlyden.

i hui og hast ble jeg rushet nedover gangen, mens de kledte av meg, satte kateter og smurte jod på magen min ( i heisen). husker jeg ba tynnt om at de ikke måtte begynne å skjære i meg før de var sikre på at jeg sov... jeg hadde, og har fortsatt, total panikk for operasjoner).

pga av tidsfaktoren fikk jeg et fryktelig styggt snitt fra navlen og ned (sydde 22 ugjevne sting ).

 

jeg kunne lett ha dødd den dagen. datteren min døde faktisk, men de fikk liv i henne heldigvis.... (hun hadde apgar 1 fortsatt etter 10 minutter, og de klarte ikke å få lagt henne på respirator fordi lungene var så stive at de enten punkterte eller ikke ble blåst opp...)

hun hadde ikke fostervann, bare en grønn grøt (mekonium) som hun hadde bodd i i flere uker etter hva legene kunne fortelle meg i etterkant.

jenta mi ble døpt på sykehuset 3 timer etter hun ble født og sendt med luftambulanse til rikshospitalet fordi de ikke kunne gjøre noe for henne på sentralsykehuset der hun ble født.

hun lå i respirator i 4 uker etter fødselen, hvorav 14 dager hvor hun svevde mellom liv og død og fikk konstantert hjerneskade som følge av oksygenmangel. (denne leget seg heldigvis igjen)

 

sannsynligheten for at jeg ville født ei frisk jente om jeg var blitt satt igang før påska, innenfor eller like etter min første,og korrekte, termin er veldig stor. som legene sa; overhengende sannsynlig...

også "overhengende sannsynlig" at døvheten hennes kommer av for sen forløsning med påfølgende, langvaring og alvorlig oksygenmangel (hun lå med blodverdier mellom 40 og 60% oksygen i de første 2 ukene)...

 

egentlig er jeg bare glad vi lever og i dag er friske begge to... men veien dit har vært lang, smertefull og vanskelig.

det har kostet meg deler av kroppen min (sliter veldig med operasjonsåret selv nå over 10 år etterpå og jeg utviklet hypothyreose muligens pga preklampsien).

det har kostet ekteskapet og gjør at jeg fortsatt sliter psykisk med en del ting og økonomien har kommet fullstendig ut å kjøre etter den belastningen vi hadde både psykisk og ressursmessig.

 

men det har også gitt meg mye, bl.a mange perspektiver og evnen til å sette meg inn i andres situasjon fra en helt annen plattform enn tidligere.

det har også gitt meg evnen til å bli mer fleksibel og diplomatisk.

 

men jeg hadde hatt et mye lettere liv om jeg hadde blitt tatt på alvor av legen min og født en frisk datter...., men kanskje et noe mindre rikt liv... hvem vet?

 

i tilfellet til Hi her synes jeg jo det er helt horribelt at du ikke ble satt igang. historien din høres jo rett og slett akutt ut... synes fryktelig synd på deg

 

om det er en liten trøst, så ble jeg skikkelig nøye fulgt opp med nr 2, seks år etterpå... alle var livredde for at det skulle tilfalle meg noe og jeg ble regnet som å ha et risikosvangerskap siden alt gikk så fryktelig galt første gangen.

med nr 2 fikk jeg også preklampsi, men det var like ved termin, og 4 dager før termin ble jeg satt på drypp og sønnen min ble født helt uten dramatikk en dag før termin.

 

[Anonym bruker]

Hei takker for svar.

 

Kunne ha skrevet mye mer om det jeg opplevde. Barnet mitt var også sykt lenge etter fødselen. Han har en liten hjertefeil, og sliter med pustingen, om det har noen sammenheng vet jeg ikke. Han har ofte pustestopp som er skummelt. Har alarm. Vet han ikke hadde det bra i magen den siste tiden, grunnet lite liv og en noe høy fosterlyd.

 

Med første fikk jeg svangerskapforgiftning. Defor hastekeisersnitt. Reddet livet til meg og barnet så vidt siden jeg da også kom for sent på sykehuset. Ble ikke tatt alvorlig denne gangen heller, så derfor ble jeg lovet dette svangerskapet at denne gangen skulle jeg følges skikkelig opp, men av en eller annen grunn ble det helt glemt og jeg sto på sidelinjen og ropte om hjelp denne gangen her.

 

HI

[Gjest]

For en forferdelig opplevelse!

 

Det er vel ikke slik at alle som går over termin trenger å settes i gang, men det er absolutt slik at sykehuset bør høre på kvinnen som bærer barnet for vi merker faktisk veldig godt hvordan formen vår er! Ja til sykehus som tar oss fødende på alvor, nei til overkjøring!

[Gjest]

Forresten HI, du burde sjekke sidene til aksjon Liv Laga, de er nok på ukikk etter historier som din som illustrerer hva problemer med fødetilbudet mange steder i landet er.

 

http://www.liv-laga.no/

 

 

[Anonym bruker]

Var å så på siden deres og kommer til å melde meg inn. Er en flott jobb de gjør.

 

HI

Takk for tipset kaklehøna

[Lykke X 4]

Trasig å høre din opplevelse. Dessverre er jeg også svært kritisk til at gravide må gå så mange dager over terminen før noe blir gjort, og jeg synes det er forkastelig at så mange par blir møtt med arroganse og ikke føler de blir tatt på alvor.

 

Jeg er veldig for at gravide bør få mer innflytelse i hva som skal skje når man går over terminen. Håper virkelig at det vil komme endringer av dagens retningslinjer. Å gå flere dager over terminen skremmer meg. Jeg er selv sykepleier og har arbeidet med syke nyfødte og premature barn.

[Anonym bruker]

Det var utrolig trist å høre hvordan du ble behandlet. Ikke ikke minst babyen i magen..

[Anonym bruker]

Jeg håper virkelig du har kontaktet fylkeslegen eller pasientombudet!

 

Jeg fikk også veldig dårlig oppfølging på slutten av svangerskapet mitt, og her endte det med en skade på barnet. Det skjedde egentlig ikke noe annet enn at fylkeslegen opprettet en sak mot sykehuset og de fikk "kjeft", men da dette gjentok seg flere ganger med andre pasienter også ble det skikkelig baluba på sykehuset her. Nå har fylkeslegen tatt saken videre og sykehuset her har måttet evaluere og forandre på rutiner og hele instillingen sin til svangerskapsomsorg.. Selv om det er noen hypokondermammaer der ute har de fleste av oss et sunt og greit syn på egen kropp og sykdom, når vi føler noe er galt må vi tas på alvor! Ingen forandring kommer til å skje før tilstrekkelig mange klager er sendt inn, så klag!

 

Når det er sagt har jeg fått en unge til etterpå, og omsorgen jeg fikk båre før og etter fødselen var utmerket. Da la jeg igjen et skikkelig skrytebrev i ris/ros postkassen på barselavdelingen, på sykehuset her har de virkelig jobbet med seg selv siste par årene

[Anonym bruker]

Vil det hjelpe meg å kontakte pasientombudet. Hva kan de gjøre for meg?

 

Kan jeg få hjelp av psykolog grunnet dette? Jeg sliter virkelig med dødsangst. Og jeg tør ikke være alene.

 

HI

[Anonym bruker]

Dette var helt sykt å lese!! Jeg blir utrolig lei meg, og føler veldig med deg HI! Helsevesenet bagatelliserer dette, og holder hemmelig alle skadene som oppstår under fødsler. Grunnen til dette, er at dersom alle slipper å gå over tiden, kommer det til å bli noen salige kostnader for staten. Det kommer til å bli utrolig dyrt. Men jeg mener at det trengst, og det brennkvikt!

[MrsMilla]

Her har noe sviktet alvorlig!

Føler så utrolig med deg. Første gang jeg fødte på st.olavs hadde jeg ei elendig jordmor, og pressrieperioden gikk helt elendig. endte med ruptur, tang, kopp som glapp og sying i narkose på operasjonsbord.

 

Men andre gangen gikk jeg til ei fantastisk jordmor for min fødselsangst før fødselen. Mistenkte stor baby, og nektet plent å føde over fire kg, siden jenta på fire kg satt fast første gangen - og vi skulle definitivt ikke ha tangfødsel denne gangen!

Fikk ultralyd to uker før termin, der de fant ut at barnet var allerede omtrentlig 3900g.. to uker før... ingen av oss ville vært tjent med at jeg skulle få full panikk, tang og stor baby. Og ingen av oss synes keisersnitt var noen god ide.

Vi ble derfor satt igang 5 dager før terminen, jordmor foreslo faktisk dette.

Gutten var 4265g da han var født, så det var nok fornuftig av jordmor.

Fikk også erfaren og god jordmor da jeg fødte, fikk derfor en helt annen fødselsopplevelse.

 

Derfor var det så utrolig rart å høre at dere hadde fått så elendig oppfølging og råd! Rene lotteriet, tydeligvis....

 

Håper dere ikke har noen varige mèn av denne grusomme opplevelsen, lykke til videre!

[Anonym bruker]

jeg syns jo det var rart de ikke ville sette meg i gang. siden st,olavs reklamerer med at vi kvinner kan bestemme dette selv når vi er 7 dager over. men de nektet å sette meg i gang enda jeg gråt og ba de om å hjelpe meg for jeg var så dårlig. .

 

hi

[Anonym bruker]

Pasientombudet er på en måte pasientens advokat, han/hun kan hjelpe deg å utforme en klage på sykehuset til fylkeslegen.

 

Pasientombudet kan også hjelpe deg å søke erstatning når det er aktuelt, det var det i vårt tilfelle, men det høres ikke ut som det er det i ditt tilfelle?

 

Om du har blitt skikkelig traumatisert og sliter med dødsangst synes jeg virkelig du skal gå til fastlegen din og søke hjelp. Du har tydeligvis behov for å bearbeide det som skjedde og trenger noen å snakke med, fastlegen din kan henvise deg videre. Lykke til!

[Anonym bruker]

Nei tror ikke det er aktuelt for erstatning i vårt tilfelle.

Var så vidt legene ville innrømme de hadde gjort mange feil, de la skylden på systemet, jordmødrene og egentlig alle andre.

 

Var ingen som informerte meg om hvor ille det var jeg hadde revnet heller, det fant jeg ut ved en tilfeldighet. Så fikk meg et kjempe sjokk da jeg skulle reise hjem. Så det har gjort slik at jeg har angst for å tørke meg, vaske meg osv.

 

Det jeg vet er at jeg ALDRI skulle gått så langt over termin, det står i papirene mine også.

 

HI

[Anonym bruker]

Dytter.

[Lemonia]

Det er leit at dette skjedde med deg, men enkelthistorier bør aldri ligge til grunn for avgjørelser om hvorvidt kvinner skal få selvbestemt igangsettelse ved termin. Husk at igangsettelse ikke er risikofritt, det er langt høyere fare for alle slags komplikasjoner i forhold til en fødsel som starter av seg selv. Har man passert termin bør man i stedet bli tett fulgt opp slik at man setter i gang HVIS det viser seg at det er behov. Men normale friske kvinner, som har hatt normale svangerskap og hvor hyppige kontroller har vist at fosteret har det bra skal ikke igangsettes bare fordi den magiske termindatoen er passert.