Gå til innhold

Er det noen som har mislikt stedet dere har vokst opp på?


Anbefalte innlegg

Skrevet

for så å sverge på at man ALDRI skal bo der når man blir større. Og når man endelig flytter ut og har vært ute av bygda i 2år, så får man lyst til å flytte tilbake?

 

Jeg har det slik nå.

Jeg har faktisk hata Åfjord! Jeg fikk frysninger før når jeg hørte om stedet.

Nå vil jeg bo der igjen. Det er fredelig og stille. Jeg ser for meg en stor hage.

Et stort hus. Jeg trenger ikke et lån på 3mill, neida.. Jeg kan få et hus til 1mill.

Det eneste jeg ser (foreløpig) at jeg ikke vil få er jobb! hehe

 

Jeg kommer til å utforske terrenget ifh til jobb nå i sommerferien.

 

Jeg aner ikke hvorfor jeg vil tilbake!

Et sted med rykter, mobbing, båt for å komme til Tr.heim, lite valgmuligheter, store avstander.

Jeg gremmes av min egen oppvokst der, og jeg er redd for at Daniel vil få det slik. Allikevel vet jeg at det var kun jeg som ble mobbet i Åfjord. Ikke søstra mi og ikke broren min.

Mamma og pappa flyttet til Åfjord da jeg var 2år, broren min 1år, søstrene mine hhv 11 og 8år (tror jeg, hehe:p )

Elste søstra mi ble mobbet i Lillestrøm, aldri i Åfjord. Hun andre søstra mi ble aldri mobbet.

Broren min hadde masse venner. Jeg hang medd hans venner fordi de som gikk i min klasse bodde langt unna, kunne ikke sykle til de f.eks. Det ville tatt over 1t, om ikke 3 til de som bodde lengst unna.

 

Så, jeg hang da med min brors venner.

Vel og bra, de mobbet meg ikke :)

Det var det bare en del i klassen min som gjorde.. (Pga hudfarge og hørsel, jeg har alltid vært veldig brun, og i tillegg hørte jeg dårlig..)

 

Jeg ville flytte for å starte ett nytt liv.

Flytter jeg tilbake er det ikke så mange av mine gamle venner som er der. De fleste er flyttet UTENFOR Åfjord.

Ørland, Tr.heim og nedover helt til Oslo og Kr.sand og lign.

 

Jeg flytter kanskje tilbake for å være sammen med familien min. Jeg innser at jeg savner mamma og pappa + eldste søstra mi.

Hun andre søstra (mellomste) bor i Aurskog-Høland, men vi ses ikke så ofte.

Jeg ser heller ikke for meg at jeg kommer til å be mamma og pappa om å være barnevakt for Daniel, for det har de så og si aldri vært.

Men, jeg ser for meg dette stille og rolige stedet, som faktisk har litt sjel i seg. Familielivet med søstra mi og hennes tre barn, mamma og pappa..

 

Jeg tror kanskje ikke jeg har tenkt på det på samme måten nå, som før..

Før hata jeg det bare. Klarte ikke annet enn avsky mot det.

 

Jeg tenker fortsatt avsky når jeg hører ordet/tenker på ordet "rykte".

Det fins ikke en person i Åfjord som holder kjeft, der er det jungeltelegraf.

Men, så tenker jeg at slik er det overalt, men det er lettere å høre ryktene om seg selv på et lite sted - enn f.eks her jeg bor nå.

 

Usj, jeg føler meg så todelt.

Hehe...

:o)

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Uanesett hvor du drar i verden, er det der barndommen din ligger igjen. Og samme hvor mye du ble mobbet, har du også gode minner der. Og familie.

Det er derfor du vil tilbake. Pga det gode.

Det er ikke så rart, det.

 

Du har prøvd et annet sted, og vet hvordan det var. Nå er ringen sluttet på en måte.

Tror det er det du erfarer nå.

Skrevet

Ja, du har nok rett!

I tillegg er jeg veldig ung, og hadde vel kanskje denne "rastløsheten" før.

 

Nå blir jeg snart 22, og er fortsatt ung forsåvidt - men allikevel blitt mye eldre. Har jo følt det slik siden jeg var 15år. En annen grunn er at jeg ble misbrukt i barndommen, og de to personene som gjorde det fortsatt bor der og det trakk nok ned før også.

Jeg tror kanskje jeg rømte litt fra det også, og ikke minst ville rømme fra minnene om det.

 

 

Takk for et godt innspill, så det ikke på den måten og begynte å tenke litt annerledes nå.

Det vanskeligste nå er vel å bestemme seg for OM jeg skal flytte tilbake. Samboeren er med på alt, så lenge vi får jobb.. :o)

Tanker om det vil bli bedre og om det vil bli bra for Daniel henger igjen da. Og ikke minst tanker som: "Vil Daniel få det like ille som meg".

 

Åfjord er jo ikke et ille sted. Det er et flott sted!

Det HAR mye sjel i seg, og gode folk.

Jeg tror tingene jeg har opplevd egentlig har fått meg til å hate stedet, men at jeg nå ser ting annerledes.

Jeg får vel tenkt enda mer nå i sommer, siden jeg skal bli der en mnd. Får føle på ting litt og se om det bare er lengsel tilbake - eller om jeg klarer å få tak i flere gode minner.

Jeg husker så utrolig lite av barndommen min også, siden jeg har fortrengt mye nettopp pga av barndommen.

 

Jeg får vel gå til det faste "stedet" mitt og sitte der og tenke litt en dag...

:o)

 

 

Skal bli spennende fremover, kanskje jeg en dag havner tilbake igjen..

:o)

 

Takk igjen for et godt innspill!

 

Skrevet

Ja, du får lese teksten til sangen "De nære ting". Den har mye sannhet i seg.

 

Og Daniel kommer ikke til å bli mobbet. Det er jeg helt sikker på!

Hans barndom er ikke den samme som den du hadde, så det skal du være helt trygg for. Han blir ikke mobbet.

 

Og en ting til: Når du (hvis du!) flytter tilbake, så skal du bare gå med hodet høyt hevet overfor de som mobbet/misbrukte deg.

Det er ikke noe du har gjort som er galt. Så du har ikke noe å skamme deg over. Og folkesnakk, hva er vel det, når du vet du ikke har gjort noe galt?

Jeg mener det er heller en seier om du flytter tilbake. Du viser dem at du faktisk har vunnet! Du vant over DEM!

Og det står det respekt av.

 

Lykke til ;o)

Skrevet

Jeg får lyst til å gi deg en klem! :o)

Jeg sitter her og smiler og tenker at "det er faktisk mulig å flytte tilbake".

 

Tror ikke jeg har innsett hvor mye jeg egentlig savner det gode og det trygge. Mamma og pappa har kjempet hardt for å gi oss en ordentlig god barndom, og ting de ikke kunne kontrollere, som mobbing og det andre ødela barndommmen min.

Derimot, det de kunne kontrollere, som trygge omgivelser ++ det har de faktisk gitt meg. Og det er det jeg vil gi min sønn/mine barn. Og i tillegg familie rundt seg. Tanter og besteforeldre...

 

Tusen takk for gode ord!

Jeg har vel sjelden klart å tenke så mye positivt om Åfjord på en time, hehe :o)

Du åpnet en helt ny tankegang for meg - bare med å si at "ringen er sluttet".

Jeg har jo levd det livet utenfor Åfjord, og det har ikke vært bra det heller. Å bo i blokk f.eks er ikke noe for en landsbyboende trønderjente, har jeg funnet ut!

;o)

 

Skrevet

Nettopp ;o)

Jeg har vært i Åfjord. Det er jo pent der! Grønt og fint. Jeg forstår at du lengter dit, nå som du er voksen.

 

Legg det vonde bak deg, og se om du kan finne veien hjem igjen. Tenk så glade foreldrene dine ble, om datteren deres kom tilbake med barnebarnet, for å bo der!

 

Og sladrekjerringer som bor der, de skal du drite i! Jeg vet de eksisterer, men skit i dem. Bare ikke bli sånn selv.

Og kanskje du kan starte noe helt nytt der? Kanskje det er et eller annet du kan begynne med, som ikke eksisterer der akkurat nå?

Tenk over det, og kanskje kan du starte en bedrift eller noe annet spennende der.

 

 

Ny generasjon som vokser opp nå, så du skal se positivt på alt. Kanskje er det mange nye som har flyttet dit siden du flyttet ut?

 

Skrevet

Ja, jeg har vel kanskje gjemt bak en illusjon av at jeg ikke vil være "landsbyjente". At det å bo i Oslo/omegn og i tillegg "ha alt utenfor døren" var bedre.

 

Jeg og samboeren er på husjakt nå for tiden, og jeg biter det i meg at jeg ikke klarer å finne et sted slik jeg vokste opp.

 

Mamma og pappa tror jeg ville blitt.. Overlykkelige.

De har gjort utrolig mye for meg, de lot meg få bo i deres hus mens jeg gikk gravid til Daniel var 2år. De har støttet meg og jeg vet at de kommer til å være der for meg når og hvis jeg kommer tilbake.

 

Hehe, de sladrekjerringene ja..

Jeg skal aldri bli slik som de som er der. Husker når jeg var mindre og mamma hadde slike.. Husmortreff som de kalte det. Sladderen gikk rundt bordet.

Tilslutt en dag fikk mamma nok og sluttet å være med og sluttet å arrangere det. Hehe:o)

Det ironiske for mammas del var at hun hata sladderen selv, men alle venninnene hennes var en del av den gjengen.

Mamma følte seg trengt opp i et hjørne, men tilsutt en dag tok hun motet til seg og sa "Nok er nok".

:o)

 

Noe nytt? Ja, det er vel en del der som kan bli noe nytt, hehe ;)

Det er vel ikke flust av tilbud sånn sett - må bare finne ut hva. Problemet er at man ikke bruker ting. Bygdekinoen var f.eks en liten hit, men så har det ikke blitt det store i ettertid.

Må tenke ut litt der, det var faktisk ikke så dumt!

 

Uff, mange og mange.. Igrunn tror jeg det er endel som meg. Som har bodd der før, flyttet ut i 16-18års alderen for så å komme tilbake med barna sine.

Få et trygt og stabilt sted med barna sine.

Husker bare på 17mai. Jeg hadde såå lyst til å dra opp for å se borgertoget f.eks.

Oslo er jo bare kaos. Og jeg kjenner ingen.

Det er småting som faktisk gjør den store og hele helheten så viktig for meg.

Og kanskje dette med at jeg føler på en måte at jeg har lagt ting med barndommen bak meg, men at jeg egentlig ikke helt vet hvordan det vil bli - og at det er derfor jeg tviler.

 

Jeg vet ikke helt.

 

Mye som spiller inn merker jeg, men jeg tror at jeg har vokst fra meg denne... Rastløsheten som gjorde at jeg ville komme meg unna.

Samme med redselen som har vært for å møte på folk. Og dette med rykter.

 

Uff, må bare nevne det også: Hver gang jeg snakker med faren min om hus, så kommer jeg inn på Åfjord.

Og jeg hører han får et lite håp: Har dere tenkt til å flytte hit?

 

Jeg blir så glad når jeg hører han si det, og det samme er det jo med mamma.

Tror jeg får lufte tankene litt til med samboeren min, men kanskje lufte tankene litt mer åpenlyst. Jeg har jo alltid sagt til han også at jeg aldri kommer til å flytte tilbake, nå som tankene har vært der har jeg holdt igjen litt.

Men, nå så er tankene der hele tiden. Og som jeg sa: Jeg føler at jeg ikke klarer å finne Åfjord der jeg ser etter hus.

 

Jeg føler meg ikke klar for å bo i Aurskog-Høland, Hurdal, Eidsvoll, Odal m.m - for det er ikke Åfjord.

Jeg vet ikke hva jeg kan forvente meg der, hva som vil skje. Det vet jeg ikke av Åfjord heller, bare at jeg vet hva jeg kan få. Og hva jeg kan gi til Daniel. Og kanskje meg selv.

 

 

Uffameien, jeg skriver så langt!!

hehe :o)

Nå tror jeg at jeg skal hoppe til køys (!).

Sovnet på sofaen under en film og våknet for å se på hus. Ble liggende å se på hus i Åfjord - og begynte så å skrive innlegg her... :o)

 

Jeg skal få meg noen timers søvn igjen, for så å ta opp en liten samtale med samboeren! :o)

Takk for gode ord!

 

Det gjorde godt å få skrevet ut om det, for har ikke klart å komme til bunns i tankene på samme måten som når jeg har snakket med foreldrene mine og samboeren min.

Ble en helt annen samtale og hvorfor jeg vil bo der - istedenfor at jeg tar opp (med foreldrene og samboeren) om hvorfor jeg ikke vil bo der.

 

:o)

Skrevet

Hei :)

Jeg har vokst opp et sted jeg hatet og vil IKKE tilbake dit igjen.. Flyttet dit med kun min egen mor, og bodde der fra jeg var 5 til jeg var 18, da stakk jeg, rett og slett..

 

Hatet stedet som pesten. Langt unne min egen familie og besteforeldre som jeg elsket (30 mil) Min mor ville se så lite til familien som mulig, siden de alltid hadde kritisert henne i situasjon som mor og ellers, som ung (hun fikk meg som 18 åring)

Jeg ble ensom.. jeg som elsket å ha familien rundt meg. Fire onkler som forgudet meg, en nydelig "filletante" og en fetter som bestevenn ;) Nå var det bare meg og mamma et nytt, lite sted, hvor det regnet ofte og føltes tungt å bo..

 

Menneskene rundt oss var nyskjerrige og hadde ting å si til alt. Vokste opp med fordommer mot oss, siden mamma var alene med meg (få i samme situasjon) og hun var vel litt vel synlig i samfunnet. Veldig opptatt av sin nye jobb og heller mindre i meg og mine ting. Var mye alene hjemme og resultatet ble vel deretter også. Ble raskt en person som ordnet opp selv, men hadde ikke akkurat noen rundt meg som veiledet meg i livet ..

 

Det jeg levde for var sommerferiene og besøk hos mormor og morfar. Da var jeg lykkelig..

 

Flyttet fra mamma da jeg var 17 år og stakk min kos som 18 åring! Da var det nok. Har ikke sett meg tilbake én gang. Så er nok i en annen situasjon enn deg, der. Har ikke positive barndomsopplevelser å se tilbake på. Har to venninner igjen der, men ingen kontakt.

 

Hatet stedet i mange år, men gjør ikke det lengre nå.. Føler liksom ikke noe spesielt. Vil ikke dit igjen, men dør ikke om jeg må.

Nå har min søster og mor også flyttet (hun var alene med søsteren min også, født 9 år etter meg) så har ingen tilknytning til stedet.

 

Ble langt dette, men tror man endrer litt synspunkt som eldre. Jeg kunne godt tenkt meg å bo litt rimeligere og mer på landet nå.. Husker faktisk roen fra barndommen som positiv. Nærhet til natur og kunne gå i skogen uten "kø" ;)

Men barna elsker å bo her vi bor og jeg husker at jeg ble flyttet mot min vilje, det vil jeg helst unngå med dem. Besteforeldrene er her også..

 

Uansett, lykke til med valget. Man blir sterkere med en partner ved sin side. Med hans støtte kan du få det fint uansett hvor du bor!

Skrevet

Ja, jeg merker det selv. Jeg tror, som jeg skrev over, at jeg ahr vokst fra denne rastløsheten som har rådet over meg.

I tillegg har det vært dårlige minner derfra, men de minnene er ikke der på samme måten som før. Jeg er i lykkerus allerede nå for å komme på sommerferie om enda 3uker opp dit.

Så, jeg har nok endret meg en god del, fra da jeg følte at jeg bare "rømte" ut.

 

Og som du sier, det blir kanskje bedre med en partner!

:o)

På en måte starter jeg mitt eget liv på nytt, og jeg går ikke og trasker i de samme sporene som jeg gjorde da jeg vokste opp..

 

:o)

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...