Inspirert av debatter om å reise fra barna.

[Gjest]

Mine foreldre var den typen som skulle realisere seg selv med jobb, reiser, økonomi etc. Snille gode mennesker i hverdagen, men jeg har ingen minner med de ut over det! Selv om jeg visste de var glade i meg følte jeg også at jeg tidvis var i vegen for dem da de ofte plasserte meg til diverse snille slektninger over korte og lengre perioder. Bruker å si at jeg gikk på legd mellom familiemedlemmer som barn Jeg manglet aldri noe materielt sett, men min mor innrømmer i dag at hun kjøpte seg god samvittighet. Og hun innrømmer i dag at hun "angrer" sin store grad av selvrealisering. Så selv har jeg blitt en mor som synes det er uaktuelt å reise bort fra mine barn. Spesielle opplevelser og minner som ferier er vil jeg ha sammen med de kjæreste jeg har! Men det trenger ikke være enten eller, de som vil får låne ungene, men jeg trenger ikke dra bort for å jobbe med forholdet eller realisere meg selv. Livet består mest av hverdager, hvis du må reise fra dine barn for å fikse det er problemene for store.

[Gjest]

En liten helgetur eller noe alene gleder vi oss til når minsten har kommet ut av magen og blitt stor nok til å ha det morsomt sammen med besteforeldre og storebror uten mamma og pappa, men ellers er vi også sånn at vi ikke vil "kaste bort" ferien på å bruke den uten barna våre. Det er utrolig koselig å reise på ting sammen.