Noen som har bodd i FOSTERHJEM her?

[Anonym bruker]

Har noen sp.m:

1. Hvorfor ble du plassert?

2. Hvor gammel var du?

3. Var det en forferdelig opplevelse å bli hentet av bv?

4. Hva har fosterhjemmet betydd for deg?

 

Jeg jobber selv i bv og tenker mye på disse sp.m. Utsetter vi barna for enda verre traumer når vi tar de fra biologiske foreldre?

[Anonym bruker]

1. omsorgsvikt

2. 10

3. jeg var nervøs, ville hjem etter en uke og stakk av. ble sendt tilbake, etter en stund gikk det greit

4. jeg trivdes bedre i barneværnsinstutisjon

 

- det spørs jo hva det gjelder... jeg flyttet inn på instutisjon noen år etter og det var som å få en ny familie

ikke alle fosterfamilier er hva de gir seg ut for å være. de får tross alt en del penger for å ha barna og mange tror det er lettere enn det er..

 

[Anonym bruker]

1: narkoproblemer hos mor og stefar

2. 8

3. fosterfar jobbet på barnehjemmet jeg jobbet, så d gikk greit

4. Fosterforeldrene var ikke de de ga seg ut for å være, de forskjellsbehandlet oss veldig fra egne barn pluss drev med psykisk mishandling, kunne like gjerne bodd i en narkobule!! ( Har ingen kontakt med dem fra jeg flyttet som 15 årimng!)

 

[Anonym bruker]

Tusen takk for at du svarte! Går det bra for deg nå som du har blitt voksen?

[Anonym bruker]

Med meg går det bra nå som voksen, selv om d holdt på å gå ille ettersom jeg ble kastet ut av fosterhjemmet som 15 åring. Spurte også om å få ettervern til fylte 21, men fikk avslag fra BV!! Hull i hodet spør du meg da!

 

Det er takket være meg selv det har gått så bra da, og jeg må innrømme at jeg er stolt av meg selv!!

 

Driver nå bedrift for meg selv og har tatt både høyskole og universitetsutdannelse.

[Anonym bruker]

Jeg ble ikke hentet. Det var mere en avtale og rolige former, selv om det var tvang. Foreldrene mine innså det var nødvendig, siden de ikke klarte oppgaven selv.

Jeg var der ved forskjellige aldre, i forskjellige hjem og instutisjoner. Helt fra jeg var bittelita.

Det siste fosterhjemmet betydde mye helt til jeg innså at det var jeg som hang fast ved dem mer enn dem ved meg. Jeg er veldig skuffet over dem i dag. Trodde jeg betydde mer for dem, faktisk. Men innser at det gjorde jeg nok ikke. Ikke etter at jeg fikk alle papirene mine fra barnevernet, og ser pengespørsmål fra fostermoren min om klær jeg aldri fikk.

 

Jeg skulle i dag ønsket av hele mitt hjerte at noen hadde fulgt opp bedre. Gjort jobben sin bedre i hjemmet vårt. Jeg følte meg usynlig. Ingen så MEG. Jeg ble aldri spurt hvordan jeg hadde det. Ikke en eneste gang.

Jeg ble ertet av de på skolen, og av fostersøsteren min. Det var vondt. Og jeg torde ikke si fra. Hun var sjalu og ekkel mot meg. Jeg har hatt det mye vondt, og båret mye inni meg i mange år.

Hvis noen hadde tatt seg tid til å snakke med meg den gangen, og kommet innpå sjelen min, hadde de møtt en ensom men søkende jente. Og jeg hadde kanskje ikke vært der jeg er i dag.

Jeg kom skjevt ut i livet, og har hatt det ganske hardt. Strever med mange ting i dag som jeg vet stammer fra barndommen.

 

Det er VELDIG viktig å lytte til barnet! Tørre å stille spørsmål som er ubehagelige, men som hjelper barna til å prate om ting som gjør vondt.

 

Jeg hadde en vond barndom, og kan aldri få den tilbake.

Derfor er det så viktig for meg at mine egne barn skal ha det godt, og jeg gråter inni meg når jeg selv feiler. Jeg vil at de skal ha bare gode barndomsminner. Men det er en ballast å ta med seg i livet når man selv har hatt det så vondt.

 

 

 

 

[Anonym bruker]

1. omsorgsovertakning (mamma ville ikke ha meg mer)

2. 12

3. litt godt men så grusomt etterpå men så ble det perfekt når jeg kom på instutisjon istede

4. at jeg ikke kan stole på alle mennesker, men instutisjonen var best

 

jeg var ikke så ung som mange andre her. og jeg vet av flere som har blitt tatt fra foleldrene i spedbarnsalder. men jeg hadde det vont i barndommen. men skjønte faktisk ikke hvor dårlig jeg hadde det før noen viste meg at sånn skal det jo ikke være!

[Anonym bruker]

HI her! Å jeg får så vondt inne i meg når jeg leser om at barna ikke blir hört for det er virkelig der min dårlige samvittighet ligger. Jeg er dyktig på å konfrontere foreldrene, snakke om frivillige hjelpetiltak osv, men akk så dårlig på å snakke med barna. Har jo som rutine at jeg treffer barna og snakker med dem, men tar meg ikke tid/har ikke tid til å skape en relasjon så barna våger å slippe meg innenfor fasaden!

 

 

[Anonym bruker]

hei HI...

 

må bare si at det ikke er lurt og komme for alt nære barna..

for barna sin skyld også.

av erfaring så skulle jeg ønsket at jeg ikke hadde knyttet meg for mye til hjelpeapparatet rundt meg, for de må vidre og det måtte jeg også...

 

jeg synes det var utrolig tungt og gi slipp på saksbehandleren min!! synes det var uretferdig at hun hadde flere og ble skikkelig sjalu på de andre..

hun tok det rimelig tungt hun også.. og jeg vet den dag i dag at hun fant seg en ny jobb noen år etter... det ble tungt for henne og i lengden og se alle barna som hadde det så vont

[Anonym bruker]

1. mor var voldelig (slo)

2.16

3. jeg gikk til barnevernet selv etter å ha fått nok hjemme.

4.foreldrene var alltid sint på hverandre og lot det gå utover oss to som var fosterbarna. de hadde egne barn og forskjellsbehandlet oss veldig. de pleide f.eks. å gjemme frukt og goddis sånn at vi ikke skulle finne det. vi fikk kun mat og knapt nye klær. bodde i kjelleren og fikk ikke komme opp til stua når vi ville.

jeg begynte med selvskading og ble kastet ut. barnevernet sa at jeg måtte flytte til min mor. jeg rømte til en kompis og bodde hos han i 1 år. han var 30 da.. jeg ble ihvertfall behandlet fint. før bodde vi i et hus fra barnevernet med litt tilsyn fordi vi var så godt fungerende. det var veldig fint. et år etter meg flyttet lillesøstra mi fra fosterfamilien. hun sliter fortsatt og går til psykolog. rett etter at hun flyttet ut skilte paret seg. mannen fikk seg type.. det forklarer hvorfor de var så sinte hele tiden.. fikk ikke noe sex haha

[Anonym bruker]

Hei! Jeg ahr ikke selv bodd i fosterhjem, men en venninne av meg har det, så jeg svarer litt for henne, bare for at bv trenger å høre historien:)

 

Hun var 10 år da hun måtte flytte i fosterhjem. de fant ikke noe hjem som ville ha/hadde plass til både henne og broren, så de havnet på hvert sitt sted. Var nok ganske tøft i den alderen å skulle bli tatt med av barnevernet. Broren havnet hos et ektepar på en gård, de hadde voksne barn. han fikk et bra og trygt nytt hjem. Venninna mi var ikke like heldig- havnet hos et eldre ektepar med en adoptivdatter. Kona jobbet i kommunen og var ganske vel ansett utad, men viste seg å være et kaldt troll hjemme. Ikke noe kjærlig omsorg. Aldri nye klær, selv om faren til venninna mi sendte penger dit så hun skulle få nye klær. Men hun måtte gå i de gamle, hjemmesydde greiene som hun arvet etter adoptivdattera i huset. Og pengene fra faren sin så hun selvsagt ikke noe til. Fostermor forskjellsbehandlet dem også, min venninne ble oversett, så vidt jeg ahr skjønt. Fosterfar var ganske kuet.

 

Hun ble tvunget til å spise opp gammel mat, virkelig gammel! Og melk som hadde stått fremme i lang tid, så det var dannet seg sure klumper i den, måtte hun drikke - ble tvunget til å få i seg alt. Var mange episoder der hun var ganske så ubarmhjertig mot henne.

 

Og det verste var; hver gang folka fra bv kom for å se til at alt var ok, fikk hun ALDRI snakke emd dem alene. Fostermor satt alltid å overvåket hva hun sa, og hun turte ikke svare noe annet enn "ja" på spørsmålet om hun tivdes. Hun hadde selvsagt respekt for dama også, for hun hadde jo tilværelsen til min venninne i sin hule hånd.

 

I en alder av 16 hadde hun fått nok, og fikk et slags sammenbrudd da barnevernskonsulenten kom på besøk. Hun knakk sammen og begynte å gråte og rase, alt kom veltende ut- et sjokk for bv og fostermor fikk seg selvsagt en midt i fleisen!! Det eneste fostermor sa etterpå var at hun var vanvittig skuffet "etter alt hun hadde gjort for henne". det endte med at hun fikk flytte dit broren bodde, fikk et godt hjem, ble skjemt bort- etter så mange år uten ordentlig omsorg. De har ikke hatt noen kontakt etterpå.

 

Jeg håper hun ikke har noe i mot at jeg forteller historien hennes, men det er en viktig lekse til bv ihvertfall; snakk med barna på tomannshånd, og ta dere tid til dette!!!!

 

 

[Anonym bruker]

PS om dere utsetter barna for et større traume ved å ta dem ut av hjemmet avhenger slevsagt av hvordan hjemmet er og hvordan fosterhjemmet er!! Min venninnes mor var død, og faren slet med alkohol, så det var ikke noe topp hjemmemiljø.. Hun hadde altså uflaks med første fosterhjemmet hun havnet i, men hadde hennes andre fosterhjem vært det første, hadde det selvsagt bare vært positivt for henne å bli flyttet hjemmefra, selv om hun selvsagt er glad i faren sin. Vet at hun setter de siste fosterforeldrene høyt.

[Gjest]

ja jeg har .

 

Nr 1: mamma og pappa var alkoholikere og hadde gått på byen så naboene ringte til politiet da di hadde hørt meg gråte i flere timer.

Nr2: jeg var 8 mnd gammel

Nr3: jeg husker ikke hvordan det var,og det er jeg glad for.

Nr 4: jeg fikk den beste foster familien,di elska meg som om jeg skulle vært deres egent barn.

 

 

Bodde først på barnehjem,og kom ikke til foster familien før jeg var 3.5 år gammel.Di har hjulpet meg til å få ett flott liv,og jeg er kjempeglad i dem. Dessverre fikk fostermoren min kreft og døde for litt over 3 år siden,og jeg føler at jeg har mistet min mor,for det er sånn jeg ser på forsterforeldrene mine,som min mor og far.

 

Jeg tenker litt sånn at hvis barnevernet tar barn ifra ett hjem så er det for en grunn,og barna får det nok bedre i ett annet hjem om foreldrene ikke kan ta vare på dem på en skikkelig måte. Er nok ganske traumatisk for barn å bli henta ut av hjemmet sitt kan jeg tenke meg ( selv husker jeg det ikke,mne jeg har lest rapporter fra det barnehjemmet jeg bodde på om hvordan jeg var,og det virker som om jeg tok det veldig tungt opp igjennom årene,satt hver dag,hele dagen i vinduet og venta på mamma feks)

 

Jeg har selv lyst å bli fostermor om noen år...

[Anonym bruker]

Uff får helt vondt av å lese dette.

Til Emma og Adrian:

Har du kontakt med foreldrene dine idag?

Husker du at du bodde på barnehjem?

Høres ut som du har hatt det fint tross omstendighetene og det er fint at noen tar fosterforeldre oppgaven alvorlig, desverre mange som ikke gjør det..

[Gjest]

Jeg har ikke kontakt med mine biologiske foreldre nei,min boi pappa døde for 8 år siden,men jeg husker han ikke,for jeg har aldri truffet han.

Min bio.mamma lever enda,men jeg vil helst ikke vite av hun,hun er så fryktelig egoistisk! ringer til mormor og sier hun er fornærma på meg fordi jeg aldri tar kontakt! HALLO!? fungerer hodet hennes eller? jeg blir forbannet fodi hun krever ting av meg,jeg mener hun har null rettogheter til det.

 

Husker ingenting fra når jeg bodde på barnehjemmet,men det tror jeg at jeg skal være glad for. Husker en dame som jobba der da,hun var såååå koselig! Hun ringte meg faktisk når jeg gikk gravid med emma,og ville treffe meg for hun hadde gave til emma,og jeg begynte å gråte når jeg så henne. Hun var helt lik det jeg hadde tenkt hun var,så det var ett ganske rørende moment