Sint og ulydig 5-åring

[Anonym bruker]

Hei,

 

Jeg trenger noen å snakke med kjener jeg. Tankene spiser meg snart opp. Jeg kjenner jeg begynner å tenke på det når jeg skal legge meg, når jeg våkner om morgenen og når jeg sitter på jobb.

 

Dattera vår blir fem år neste uke. Hun har alltid vært en veldig aktiv og livlig unge, men på en positiv måte. Hun ble storesøster da hun var 3 år, og utviklet da en sterk søskensjalusi som forekommer den dag i dag. Hun er fortsatt stadig borte å klyper og dytter i lillebror som nå er 1 1/2 år, og kaller ham for "Bæsj" og lignende. Jeg er klar over at mange barn kan føle sjalusi når det gjelder å måtte dele foreldre osv. Men jeg har hele tiden ventet på at det skal bli bedre. Men det gjør det ikke. Hun tåler ikke at lillebror for eksempel må bli bært ut til bilen, eller at han sitter på mitt fang. Hun tåler heller ikke at jeg snakker om han. Jeg føler vi gjør alt etter "boken". Vi passer på å ha alene tid med henne, og roser henne hver gang hun gjør noe bra. Vi støtter henne med masse godord og kjærlighet.

 

Hun er også veldig ulydig. Hun lukker ørene når vi skal gi henne beskjeder. Å kle på seg kan ta 45 minutter. Og hun finner på masse rampestreker, slik som å for eksempel smøre hele badet inn med solkrem, lime fast pysjamasen til kroppen med limstift og lignende.

 

Men det verste av alt for et mammahjerte, det er at hun er så sint. Hun kjefter på alle rundt seg, til og med unger hun ikke kjenner. Hun hyler og skriker hvis hun ikke får viljen sin, og blir enda sintere hvis jeg prøver å snakke om det. Jeg pleier å sette meg ned med henne helt rolig på rommet og spørre hvorfor hun er så sint. Men da holder hun seg for ørene og lager knurre-lyder. Jeg føler ikke jeg når fram.

 

Jeg vil ha den lille jenta mi tilbake!! Jeg klarer ikke se henne så sint og frustrert. Jeg vet ikke hvordan jeg skal takle henne. Er det noen som opplever noe lignende? Er det normalt å gå gjennom en sånn periode? Nå har det vart i 1 1/2 år. Hva skal jeg gjøre?

 

Åh ,jeg føler det hjelper å bare få skrive litt om det her. Håper det er noen som kan hjelpe en trist mamma i nød!

[Gjest Vims]

Jeg føler med deg... Ikke morro når man ikke kjenner igjen veslejenta si!

Vi har to jenter på 3 og 5 1/2. Eldste er litt som din (kjente igjen mye!), men er nok godt "innenfor" av det du beskriver. Allikevel er det nok til at det nesten klikker for meg noen ganger... Men hun driver ikke med rampestreker og leker ofte fint med lillesøster. Mener forresten å huske at det var en periode for en stund siden (rundt 5 år) da hun var nokså ufyselig hjemme (måtte spørre i bhg om de merket noe der også, men det gjorde de ikke), så det har nok blitt litt bedre de siste månedene.

Når jeg prøver å snakke med/til henne, vil hun sjelden høre der og da, men jeg tror noe går inn allikevel.

 

Du sier at dere har alenetid med henne, men kanskje ikke nok? Ta henne med på kino (bibliotek, svømmehallen, stranden el.l), bare dere to i flere timer. Avtal på forhånd så hun kan glede seg. Ha "jentefest" når lillebror har lagt seg, la henne føle seg stor og spesiell (storesøster-privilegier).

 

Mulig du/dere har prøvd alt dette og mer til? Ta kontakt med bhg, spør om råd der, de kjenner henne på en annen måte. Evt andre spesialister, mulig dere har kommet for langt på feil spor til å klare det alene?

 

Ellers, velg dine kamper, prøv å kjefte minst mulig, rose mest mulig - men det vet du jo :-)

[mammaen til Andreas+Karoline]

Stakkars. Hørtes ikke kjekt ut det der. Mitt forslag er at dere sammen legger kortsiktige og overkommlige mål, med kalrt definerte premier. For eksempel kan ett av målene være å ikke ha raserianfall en dag, og premien kan for eksempel være en tur i svømmehallen eller på kino. Så kan dere strekke det til to dager, tre dager, en uke, to uker helt til det går helt naturlig. Bare et forslag? Blir det langvarig ville jeg tatt kontakt med helsesøster: de fleste kommuner har kurs og hjelp å tilby foreldre som trenger litt ekstra hjelp.