Tankens kraft - miste barnet?

[milliemor :)]

Hei alle sammen.

 

Dette høres groteskt ut, men vil gjerne vite om noen tenker som meg eller har opplevd dette.

Tror dere at å gå å bekymre seg for å miste forsteret faktisk gjør at man mister det?

jeg elsker å gå gravid, og nyyyter alle symptomene, men er livredd for å miste. Synes det er vanskelig at dette er en ting jeg ikke kan kontrollere, er nok en kontrollfrik.

Vanskelig å slappe av da, men prøver å tenke positivt og gleder meg syyykt til magen begynner å komme

 

Har tankens kraft en innvirkning eller er det skjebnen som bestemmer om det er noe galt med fosteret?

 

 

[*SmurfeMamma*]

jeg vet ikke, men har tenkt litt på det der jeg også...

 

sist jeg var gravid, var jeg livredd for å miste tenkte på det hele tiden, hadde skikkelig dårlig følelse.... og jeg mistet i sa...

 

denne gangen tenker jeg ikke noe særlig på å miste i det hele tatt, jeg føler på en måte at det vil gå bra... så er mye mer rolig nå...

 

så... kanskje det har en innvirkning, eller at kroppen skjønner at noe er galt før oss, og forbreder oss på "sjokket".....

 

så var jeg deg, ville jeg prøvd å kun tenke posetivt, for det går nok bra med deg;)

 

klem

[paper]

Tenke som deg er det nok flere som kan gjøre...jeg husker godt jeg var gravid for snart 8 år siden...gjorde lite eller ingenting riktig(dvs.jeg tok ikke folat,jeg røyka,jeg stressa,m.mer...)

 

Men-fødte en flott gutt!Var sikker på det gikk galt,jeg "fortjente"liksom det synes jeg..fordi jeg hadde ikke anledning til å tenke på mag og magen og sånn...

 

Idag er alt annerledes,og jeg tror at er det "ment to be";ja da sitter fosteret/babyen!Nesten uansett!!

 

Tror du har normale tanker altså,men det går sikkert bra for oss begge!

Det må sies at jeg nok ikke er spesielt opptatt av det som sies og finnes mellom himmel og jord..,ganske "down to earth"kan jeg si...

 

klem

[fått nr 2 <3]

Paper: Som jeg skulle ha skrevet det selv, alt som meg dette unntatt røykinga for den kutta jeg ut på dagen

[Let's hear it for the boys!]

Jeg tror heller det er som en annen nevnte her. At kroppen vet at noe er galt og prøver å fortelle det til deg (gjelder selvfølgelig ikke for alle!). Jeg var gravid i fjor sommer, og da var jeg helt hysterisk fra første sekund. Leste alt jeg kom over om SA, MA, dødfødsler og you name it. Mistet i SA i 7.uke.

 

Både denne gangen og da jeg var gravid med sønnen min, tenker jeg ikke på det i det hele tatt. Kan faktisk gå nesten en hel dag uten å tenke på at jeg er gravid. Tror det har noe å gjøre med at det faktisk ikke er noe å bekymre seg for

[Picatso]

Jeg tror heller mer på at det er følelsene som styrer... hvordan man føler har kanskje like stor påvirkning på kroppens reaksjon. Er man redd og føler(ikke bare tenker tanken) at " dette går ikke bra" kan det like gjerne være det som setter i gang kroppen til å gjøre det man er redd for. Jeg tror på at man tiltrekker seg det man føler... ikke så mye det man tenker. ALLE tenker på spontanabort, men jeg tror det er viktig å tørre å kjenne at dette gleder man seg over, gjøre ting for å føle seg rolig og glad, og vite at det er naturlig å tenke engstelige tanker.

Men hvis jeg begynner å tenke på hvordan en SA føles, gjør jeg alt for å komme over på et annet tema.

[CarpeDiem]

Tenk på alle kontrollfreakene og nervøse mammaer du kjenner som har flotte,friske barn:)

Hvis du opplever en spontanabort så oppstår den fordi fosteret ikke er levedyktig, antakelig har det oppstått en kromosomfeil.

Jeg tror vi kontrollfreaker må se på usikkerheten som følger med 1.trimester som trening til et langt liv med mye uro og engstelse for at det skal gå godt med barna våre.

Innimellom disse ekle tankene om SA, kvalmebølger og tretthetsanfall får vi bare prøve å nyte dagene og tenke på at vi alle fall er heldige som er i stand til å bli gravide.

Ha en fin uke.

Klem,

[X10ne]

Jeg tror ikke vi kan sette i gang en spontanabort med tankens kraft. En tidlig abort skyldes nok i de fleste tilfeller at barnet ikke er levedyktig fra naturens side. Men jeg kan godt tenke meg at kroppen sier i fra (på et ubevisst nivå) allerede ganske tidlig, og at det derfor ofte kan gå galt med de som bekymrer seg mye.

 

Det går ikke galt fordi de bekymrer seg, men de bekymrer seg fordi noe er galt.

 

[♥Tuppa, Noah ;( Lillebror ♥]

Man kan vel ikke tenke frem en abort... Men man kan tro at man har gjort det hvis det skjer...

[enda en, hihi *fødte 15.01010]

hei! Jeg må bare si meg enig i at det som oftest er noe galt med fosteret når det aborteres i første tri. Det er noe de fleste, statistisk sett, opplever i løpet av livet, og mange spontan aborter skjer uten at vi er klar over det, så tidlig at mensen drøyde noen dager slik vi opplevde det. Jeg har vært redd for å miste mine tre foregående svangerskap, men det har blitt to friske barn ut av de og en SA. Så det stemmer ikke å linke bekymring opp mot SA i mitt tilfelle. Er man alvårlig deprimert og grubler veldig så gjør det sikkert noe med kroppen, men vi må ikke bli lobotomerte i følelseslivet heller fordi vi er redde for å medvirke til en abort!

 

La oss legge oss ned, tenke på at det sannsynligvis er et levende og friskt barn der inne og kose oss litt med det. Men samtidig våge å kjenne på følelser som kommer:)