Gå til innhold

Sjenerte og litt usikre som barn, noen som har barn som har endret seg?


Anbefalte innlegg

Skrevet

....og blitt mer utadbendte og trygge på seg selv når dem vokser opp?

Gutten min er 3 år og er sjenert og veldig forsiktig i aktiviteter, lurer på om dette er personlighet eller at det kan forandre seg?

Videoannonse
Annonse
Skrevet

Min datter, som nå er 8 år, var skikkelig sky da hun var 3-4 år, men det bedret seg etterhvert, og nå er hun nesten på grensen til å være vel freidig til tider..:)

 

Hun var hos dagmamma til hun var 3 år, men da hun kom i barnehagen blomstret hun opp.. Så hvis vi får flere barn, så skal de begynne rett i barnehagen i to års alderen.

Skrevet

Min jente var sjenert og stille. Nå er hun tøff og utadvendt, men fremdeles en god og snill jente jeg er stolt av:)

Skrevet

Jeg var et temmelig sjenert barn helt til jeg begynte i 4. klassen, da ble jeg med ett utadvent og mer frempå. Og det har holdt seg :-)

Skrevet

Takk for respons! Så kjekt at det kan endre seg ;-)

Skrevet

Jeg selv var utrolig sjenert og forsiktig i større forsamlinger, som barnehage, klasserom osv. I trygge omgivelser med få personer eller personer jeg kjente godt så ble jeg en helt annen person.

 

Jeg fikk mye mer selvtillit i ungdomstiden da jeg begynte å ta kontroll over mitt eget liv på en måte. Spesielt da jeg var 16-17 og traff mannen i mitt liv. Det at han ville ha MEG var virkelig en boost for selvtilliten.

 

Jeg trives fremdeles best i situasjoner jeg har kontroll over eller i små forsamlinger, men jeg kan fint snakke i store forsamlinger likevel. Det er en modningsprosess.

 

Men jeg kunne ønske at noen hadde tatt tak i det da jeg var liten... Det var mye jeg ikke turte å gjøre... Som for eksempel å gå på do i klassetimen (av en eller annen merkelig grunn!). Hadde spart meg for mye angst dersom noen hadde tatt tak i det på en god måte tidlig.

Skrevet

Hva mener du med tatt tak i det på en god måte? Noen flere ideer rundt det?

Har en liten gutt som er sjenert og redd for nye/uvante ting. Bl annet det å gå på do andre steder enn han er kjent.

Skrevet

Jeg var dagmamma til den mest forsiktige og sjenerte ungen jeg tror jeg noen gang har møtt. Turde/ville ikke leke omtrent, engang. SÅ forsiktig. Livredd for å bli skitten, så han måtte ha hjelp når han datt overende ute, for han kunne jo ikke ta i bakken;)

 

I dag er han som alle andre tenåringer; en god og skikkelig gutt, med mange venner og aktiviteter:)

Skrevet

Jeg var og fryktelig sjenert som barn, men har "grodd til" i voksen alder og er nå bare litt stille i store forsamlinger med folk jeg ikke kjenner.

 

Men i motsetning til anonym 22:13 så skulle jeg ønske folk hadde latt meg være i fred og heller tilpasset seg litt mer at jeg faktisk var sjenert. Det var evig nok av folk rundt meg som på både pedagogisk og upedagogisk vis forsøkte å sosialisere meg, og jeg følte det rett og slett som overtramp- og fryktelig frustrerende at alle voksne mente jeg var "feil" siden jeg ikke torde snakke med folk. Husker mange tilfeller av f.eks. skirenn eller sånne ting hvor mamma sa at "gå til pappaen til xxx og si du skal være med, så får du nummer", og jeg der og da bare bestemte meg for at nei, da leker jeg heller på ski alene. Selv om jeg hadde hatt fryktelig lyst til å være med på skirenn - men jeg valgte det bort heller enn å snakke med en voksen jeg ikke var 100% trygg på. Sånn ble det veldig ofte. At man med velmente råd og "puff" i riktig retning fikk meg til å isolere meg mer fra lek og morro fordi jeg heller ville være alene enn å hive meg ut i situasjoner jeg følte jeg ikke taklet.

 

Jeg mener ikke at man skal gå på tærne rundt sjenerte barn, men jeg savnet å ha en mamma og pappa (og andre voksne) som bare kunne innse fakta; jeg hatet å snakke med folk - og heller hjelpe meg ut av situasjoner som jeg opplevde som fryktelig skremmende enn å forsøke å presse meg til å ordne opp selv. Jeg mistenker at det var litt derfor jeg rakk å bli 17-18 før det begynte å gå over; da hadde jeg flyttet hjemmefra og kunne trå fram litt etter litt på egne premisser, og da løsnet det endelig :) Og nå føler jeg meg aldeles ikke hemmet av sjenanse selv lenger, det er vel heller bare litt merkbart at jeg ikke er en "skravler" i store forsamlinger. Men jeg er sosial og liker å sitte sammen med folk og følge samtaler, og heller delta litt aktivt her og der innimellom :) Og med venner er jeg aldeles ikke sånn, tvert om.

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...