Skogshuldra Skrevet 12. juni 2009 #1 Skrevet 12. juni 2009 Har ikke fortalt dette til noen og kommer nok heller ikke til å gjøre det.. Greia er at vi var på UL i begynnelsen av denne uka, alt så veldig bra ut og vi fikk hvite at det var en gutt. Der og da følte jeg ikke noe spesielt for det, men dagene etterpå har jeg kjent at jeg har blitt litt "skuffet" og mistet litt interessen for min egen graviditet. Selvfølgelig forstår jeg at man skal være fornøyd med at det var en frisk krabat i magen, men klarer ikke komme bort i fra denne følelsen at jeg hele tiden har sett for meg at det er en jente... Ser ikke for meg meg selv som gutte mamma... Uff, har dårlig samvittighet for å tenke slik, men klarer liksom ikke helt å glede meg over gutten.. Egentlig litt merkelig for jeg har altid vært litt guttete av meg selv, valgt et typisk gutte yrke og ville heller ikke dollet en eventuelt jente opp noe særlig, men alikavel sitter jeg igjen med denne litt såre følelsen... Håper den går over snart og at jeg begynner å glede meg til at gutten kommer...
Lykkelig91 Skrevet 12. juni 2009 #2 Skrevet 12. juni 2009 Det går helt sikkert over når overraskelsen legger seg. Skjønner godt at man blir litt "skuffet" når man forventet noe annet. Men så fort du får vendt deg til tanken på en kjekk liten gutt så kommer nok gleden tilbake;)
villemo26 Skrevet 12. juni 2009 #3 Skrevet 12. juni 2009 Enig med Lykkelig91, trur o det kjeme til å gå over!! Eg og har vore heilt rar ditta svangerskapet... Blir jo nesten rasande når nåken nevner det.... hehe... Eg trur vi alle reagerer forskjellig, og må innrømme at sånn eg ser det no så ønsker eg og meg ei jente (er mitt første sv.skap), og eg har og alltid vore guttejente og har guttjobb.. Men trur en bli fornøgd til sist uansett :-)
Kongeørna Skrevet 12. juni 2009 #4 Skrevet 12. juni 2009 Skjønner godt hva du mener. Jeg har to gutter, og har nok innerst inne veldig ønsket meg ei jente. Mannen min har vært helt klar på at det måtte være jente denne gangen. På ul fikk vi bekreftet at det var en jente, og vi ble veldig glade. Allikevel kjenner jeg en slags tomhet nå etterpå, "savner" på et vis gutten som ikke var der!?!?! En ting er sikkert: Når barnet kommer, er det AKKURAT det barnet vi har ventet på! Mitt tips er å gå litt rundt og se på alt det nydelige lyseblå tøyet som er å få tak i. Kjøp noe lite og lyseblått og ha ved siden av hodeputa di, og la deg selv få glede deg over gutten. Jenta kan jo komme en annen gang!
villemo26 Skrevet 12. juni 2009 #5 Skrevet 12. juni 2009 synst jaffal det er supert at folk tar opp slike ting.. for en går med så masse tanker som en sjøl føler er unormale og som en ikkje tør sei, og då er det godt å høre at det er ganske normalt alikavel :-)
Gjest Skrevet 12. juni 2009 #6 Skrevet 12. juni 2009 Og et annet tips igjen er å synge den "Den første løvetann " sangen. Jeg gråter hver gang jeg synger den(ikke sjeldent for det er min datters yndlingsang), den er så fin og en skikkelig koselig mamma-sønn sang.
awenka84 Skrevet 12. juni 2009 #7 Skrevet 12. juni 2009 Når en er gravid føler eg selv at følelesene blir så mye sterkere enn ellers. Tror nok at det går over, og at du kommer til å glede deg over gutten tilslutt. Men alle følelser er lov å ha.
Sistah*G07*J09* Skrevet 12. juni 2009 #8 Skrevet 12. juni 2009 akkurat sånn følte jeg deg også de første dagene etter UL. hadde liksom bare sett for meg en jente, å så fikk vi en gutt. gråt meg til og med i søvn den første natten fordi jeg var så skuffet. Men etter en ukes tid, så gikk det liksom litt over, å jeg begynte gradvis å venne meg til at vi skulle ha en gutt å GUD jeg ville aldri ha vært foruten lille snusken min!!! verdens fineste og beste lille tass
Skogshuldra Skrevet 15. juni 2009 Forfatter #9 Skrevet 15. juni 2009 Takk for alle fine svar! Godt å høre at jeg ikke er helt alene om disse tankene man egentlig ikke vil innrømme engang for seg selv... Nå har det gått en uke siden UL.. Snakket litt med min søster om det, hun har to jenter og en gutt. Var godt å få snakket litt ut om det og få vinklet det inn på alt det kosleige med gutter... Og så kom hun med en nydelig "gutte" dress i str 56 som var helt skjønn. Mamma hadde også begynt å strikke blått gutte sett så nå begynner jeg å glede meg mer over gutten! Deilig følelse!
AngryBird Skrevet 15. juni 2009 #10 Skrevet 15. juni 2009 Fint at du forteller om sånne tanker, som du ser er det jo fler som har tenkt sånn. Her har vi hatt jentefølelse hele veien og ble ikke overraska når ultralyden viste en litten jente. Men når jeg tenker på det nå så tror jeg kansje at jeg og hadde blitt litt "skuffa" om det hadde vært en gutt.... Men bare en liten stund tror jeg. Er rart med hormoner, men det virker som at de ofte forsterker bittesmå følelser og blåser dem opp te kjempegreier!
Lillevenn33 Skrevet 15. juni 2009 #11 Skrevet 15. juni 2009 Jeg hadde det også slikt, og slet gjennom hele graviditeten med følelsen over at jeg "måtte" oppdra en gutt mot min vilje. Jeg er ikke jentete men jeg har heller ikke peiling på gutter. Men, jeg må si at min lille gutt som nå er 2 år er virkelig verdenens beste og fineste menneske jeg har møtt. Jeg skjønner ikke hva jeg ville gjort uten han! Jeg ser ikke på han som "gutt" men han er mitt barn og han trenger omsorg og kjærlighet. Grunnen til at jeg ønsket meg jente var å ha et fint "mor-datter" forhold som voksen. Men nå bryr jeg meg ikke om det. Jeg er opptatt av at denne gutten kommer til å føle at noen er ufattelig glad i han. Jeg bryr meg ikke om mine egne (tidligere) forventinger lenger. Jeg håper at jeg kan være så god mot han at han ønsker å dra på kino sammen med sin mamma når han blir større, kanskje at jeg kan hjelpe han med det han trenger hjelp til. At han kan være en god pappa når han blir voksen, fordi jeg var god mot han da han var liten. Han er fremtidens mann og jeg ønsker at han kan bli en god mann med gode minner fra barndommen sin, og at han har lyst til å besøke sine foreldre og ha et godt forhold resten av livet. Jeg har også skjønt at mor-datter forhold er veldig komplisert, tenåringsjenter er vanskelige og det er slettets ikke garantert at man blir bestevenninner med sin datter. Gutter er så skjønne, jeg var så fordomsfull før. Jeg måtte møte han før jeg ble forelsket i han, og forelskelsen blir bare mer og mer for hver dag!! Du vil bli ufattelig forelsket i gutten din, det er garantert, så prøv å bli litt forelsket i han mens han er i magen også, det vil hjelpe deg å nyte svangerskapet. Han kommer til å bli så glad i mammaen sin og han vil smelte hjertet ditt fullstendig!!
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå