Samværstullball

[Anonym bruker]

Vi har en skriftlig avtale med faste datoer for samvær. Jeg bor i Trondheim og barnefar bor i Bergen. Sønnen vår på 13 må altså reise med fly. Vi skal dele utgiften etter inntekt. Jeg har ikke mulighet til annet siden jeg studerer her. Det betyr at jeg betaler en seksdel, og barnefar skal betale resten.

 

Jeg prøver å få tak i barnefar hver gang, men det kommer aldri noe svar. Vi venter og venter i dagevis og hele fredagen frem til siste sekund når det er for seint til å rekke toget. DA ringer barnefar og spør om jeg har satt ham på toget, så truer han med rettsak pga samværsnekt når jeg ikke har det.

 

Jeg blir helt tullete. Hva gjør man med dette?

[Anonym bruker]

Far kan ikke si noe som helst om at ungen ikke kommer, når han selv ikke aktivt tar del i forberedelsene. Det er tross alt ikke snakk om et kvartal i avstand. Du kan IKKE bare sende ungen uten å ha snakket med barnefar først. DET er uansvarlig, det. Til og med de med korte avstander MÅ snakke sammen om samvær.

 

Du gjør din del, så du har ditt på det rene.

 

Bare la ham true med rettsak, han kommer ingen vei, likevel.

[Anonym bruker]

Ja, jeg antar det ikke holder i en rettsak. Men det er jo likevel utrolig synd for sønnen vår at det skal være sånn. Hva i all verden skal man si? Han lurer jo på hva det er som foregår. Noen sverger til at det i hovedsak er lurt å fortelle barna sannheten, men det kan jo ikke være rett i dette tilfellet. Jeg klarer liksom ikke å finne på noe vettig å si som skal forklare det hele, og så er det jo høyst usikkert hva barnefar kommer til å fortelle ham når han får anledning til det.

[Anonym bruker]

En ting er å ikke fortelle sannheten til mindre barn, men en på 13 er noe annet. Jeg har fortalt en del til min tenåring om hvorfor far er som han er. Vi har litt det samme problemet som dere. Du trenger jo ikke snakke stygt om faren, men bare si hvordan det er for deg når du prøver å planlegge samværet med far. At du ikke får tak i ham, selv om du ringer flere ganger. Og at en som forelder ikke bare kan sette sitt barn på flyet, uten å vite at der er en voksen i den andre enden som møter barnet. At det ikke er lov. Og spør barnet hva han selv ville gjort og følt dersom han tok flyet, uten å vite om far ventet, og at når han kom frem så var ingen der og ventet.

 

Jeg bare sier "du vet jo hvordan han er; han liker ikke å planlegge. Og da blir alt mye vanskeligere". Opp gjennom årene har far "jobbet" utrolig mye i mine forklaringer til barnet. Det har jeg sluttet å bruke. Jeg nekter nemlig å sitte igjen som syndebukken for fars unnfallenhet.