Anonym bruker Skrevet 11. juni 2009 #1 Skrevet 11. juni 2009 Angrer så på at jeg har blitt gravid. Er planlagt og trodde jeg var klar for dette. Men tydeligvis ikke. Er i uke 17. Har vært sint å grått hver dag i mange uker nå. Formen er helt jævlig og er derfor sykmeldt. Orker ikke gjøre noe hjemme heller. Har en gutt på 3 år, etter jeg fikk han fikk jeg fødselsdepresjon, gruer meg som f til ungen er født. Redd for å bli sånn igjen. Klarer ikke å ha noe forhold til samboeren min heller. Er sint på han for alt han slipper å gå gjennom.Hater at han tar på meg etter at kroppen min har forandret seg. Prøver å spise sunt og trene litt, men ikke så lett når formen er som den er. Kiloene raser på, og jeg HATER det. Føler jeg ikke klarer å få noe forhold til denne ungen. Sist gledet jeg meg fra dag 1, leste alt jeg kom over om graviditet og handlet barneutstyr. Dessuten så er jeg så dum at jeg røyker. Har trappet ned mye,men sliter med dårlig samvittighet hver dag. Uff, vet ikke hva jeg vil med dette, men ville bare få det ut.
Gidder ikke! Skrevet 11. juni 2009 #2 Skrevet 11. juni 2009 Du må komme deg til legen/jordmor/helsesøster å fortelle hvordan du har det! For meg høres det ut som om du er på vei tilbake inn i en depresjon og der bør du ikke være alene. Det er hjelp å få!
Anonym bruker Skrevet 11. juni 2009 #3 Skrevet 11. juni 2009 Ta deg sammen, be om hjelp fra lege, jordmor eller psykolog om nødvendig. Å sitte å grave seg ned i depresjonen fører ingen ting godt med seg. Du er 17uker påvei, nådd punktet for "no return" for lengs, så det hjelper fint lite at du synes du har det fælt nå. Røyken kapper du, det er faktisk bare å stumpe den å la være å tenne en ny. Eneste det krever er litt ryggrad. Slutt å synes så jævlig synd på deg selv menneske! Tror det du trenger er et realt spark i ræva. Du er gravid, det er ingen sykdom, og det går over! At du ble deprimert sist gang trenger slett ikke bety at du blir det denne gang, kom deg til samtaleterapi. Forsøk å flytt fokuset på deg selv til den lille som faktisk er i magen din og er avhengig av at du tar vare på helsa di nå.
mednr5imagen Skrevet 11. juni 2009 #4 Skrevet 11. juni 2009 Dette kan umulig bare være reaksjoner/hormonelt fordi du er gravid og for at du angrer på det standpunktet du har gjort. Du må komme deg til lege/ jordmor på rappen, og få orden på det her- for det her handler ikke bare om deg, men også om din stakkars mann og en tre åring.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå