Noen som har lust å fortelle litt ? :)

[Anonym bruker]

Heisann tok en liten tur innom her, holler meg vel på bim enda..

 

Jeg har da kommet i den situasjonen der jeg er blitt gravid, og bf kommer nok ikke til å stille opp.. Jeg er i uke 9, og skal ærlig innrømme at tanken på abort har streifet meg i tunge stunder.. Men jeg vet at det er innerst inne det jeg ønsker, jeg har og en abort bak meg fra før tanken på å gjennomføre det igjen gjør meg veldig urolig og det føles feil.

 

Jeg synest dette er en veldig vanskelig situasjon, derfor lurte jeg på om det var noen her som hadde lust å fortelle litt om hvordan det var å gå gravid alene og det å bli alenemor?

Kansje jeg klarer forestille meg det litt lettere vis jeg får en forklaring..

Setter veldig pris på svar..

[Anonym bruker]

Nå ble ikke jeg alenemor (teknisk) før sønnen min var 11 mnd. Men det var kun jeg som tok meg av han, måtte ha han med i butikken hver gang, inn på badet når jeg skulle dusje, skulle jeg henge opp klær eller vaske måtte jeg alltid ta han med meg. For BF nektet PLENT å være alene med han.

Det er mye jobb. Mer enn man egentlig er forberedt på. Men selv om jeg nå er alene med sønnen min, ville jeg aldri ha byttet det bort.

Føles det feil å ta en abort - så ikke gjør det. Jeg har og tatt en abort, det var før jeg fikk mini. BF ville først at jeg skulle ta abort, men jeg klarte det ikke. Så da ble det baby.

[Anonym bruker]

Jeg var alene fra begynnelsen. Barnefar ville ikke at jeg skulle beholde. Så jeg gikk gravid alene. Jeg må innrømme at det var en utrolig tøff tid å bære på et barn som vokste inni magen min, uten å kunne dele alt det som skjedde med barnefar(første sparket, UL)

 

Jeg møtte han noen ganger under svangerskapet men det var bare det. Fikk ikke noe støtte eller hjelp fra han.

Jeg gråt mye, nesten hver dag. Ene øyeblikket var jeg glad for at jeg beholdt fordi jeg kunne kjenne babyen sparke og jeg var jo blitt glad i den. Andre øyeblikk angret jeg på valget mitt, spesielt når venninnene mine reiste rundt,levde ut sine drømmer, mens jeg satt hjemme, høygravid og alene. Det var en vond tid

 

Ikke visste jeg om jeg kom til å måtte føde alene eller ikke. Jeg var forbredt på å føde alene siden barnefar festet hele tiden. Da jeg hadde to dager til termin ringte jeg han å spurte om han hadde bestemt seg om han skulle være med på fødselen eller ikke. Han var drita full å sa at så lenge jeg ikke måtte føde i en helg så ble han med

 

Fødselen startet på termindagen som da var en fredag. Jeg ringte han å sa at jeg jeg dro på sykehuset. Han kom dit et par timer senere.

Han var med på fødselen men fikk ikke noe støtte. Han gikk hele tiden ut for å ta en røyk og virket uinteressert.

Jeg ble veldig stresset av han og følte meg skikkelig ukonfertabel.

Rett før jeg skulle begynne å presse var han på vei ut for å ta en røyk, men jordmoren grep tak i han å sa at han ikke fikk gå.

 

Han holdt meg i hånden mens jeg presset ut babyen. Men det hjalp ingenting. Jeg skulle heller ønske at jeg dro alene. Jeg ble mer stresset av at han var der.

 

Tiden etter fødselen var også vanskelig. Han møtte en jente og de ble fort et par. Det var utrolig vondt å levere fra meg babyen til han og henne. Jeg ville jeg skulle slutte med det kvalme amme tullet som han kalte det, så han kunne ha henne mer. Han sa at alle ble kvalme av meg fordi min amming gikk utover hans samvær. Jeg sa han kunne komme hjem til oss, men det kunne han ikke fordi dama hans likte ikke det.

 

Nei jeg skulle ønske han rett og slett ikke var i bildet i det hele tatt.

 

Det var utrolig tøft å være alene med en nyfødt. Jeg hadde jo null peil på babyer. Men jeg kom meg gjennom det og etter som årene gikk har ting gått mye bedre. Jeg har lært meg å bli trygg på mammarollen. Jeg trodde liksom at så fort babyen var født skulle jeg få den berømte morsfølelsen, men den så jeg ikke snurten av. Den kom gradvis etter ca 6 mnd. Da følte jeg endelig at dette var mitt barn, og ikke kun et barn jeg lånte og måtte passe som jeg hadde null følelser for.

 

Nå 4 år senere angrer jeg ikke på valget mitt. Jeg har en utrolig flott og nydelig jente som jeg elsker over alt på jord. Men når jeg ser tilbake på babytiden så grøsser jeg. Jeg håper aldri i verden jeg noen gang kommer til å oppleve å være alene med en baby igjen. Men jeg vokste utrolig mye på de siste årene.

 

Jeg var IKKE forbredt, jeg hadde null peil på hva jeg gikk til. Men jeg angrer absolutt ikke. Hadde lyst til å hoppe ut av vinduet mange ganger, jeg var så sliten, hadde så mangel på søvn osv.

 

Du har en utrolig tøff tid foran deg, men du kommer til å vokse kjempemasse på det. Og du kommer ikke til angre på at du får dette barnet.

 

Har du familie rundt deg så bruk de! Jeg skulle liksom klare alt på egenhånd og gikk på en smell. Alle kan trenge avlastning innimellom, selv om man får dårlig samvittighet for babyen. Bare det at min mor trillet tur 1 times tid mens babyen sov, gjorde underverker for meg. Jeg angrer på at jeg ikke tok imot hjelp tidligere.

[Anonym bruker]

Men du,hvis du bare er 9 uker på vei kan enda mye skje:DBarnefar kan være redd/sur og alt nå,men det kan snu..

For min del har bf aldri sett mini engang..

Hvor i landet er du fra,hvis jeg kan spør om det?

[Anonym bruker]

Hi her, tusen takk for bra svar Jeg er fra vestlandet, Haugesund området. Du da?

 

Ja enda mye som kan skje.. Er nok litt følelser innblanda med bf, men jeg forventer ikke at han kommer til meg med det første vertfall om han i det hele gjør det.. Jeg merker at i det siste har jeg fått en del meldinger fra han.. Og når jeg var med han og hadde bilde fra ul med meg så han på det hele tiden når det lå på bordet..

 

Jeg har masse familie og de som vet det er veldig spennte og gleder seg, jeg er bestemt på at dette skal jeg klare

[Anonym bruker]

Er fra den kanten jeg og;)Men bor på østlandet for en periode nå..

Virker på det du sier da at bf kommer til å være der litt hvertfall,virker jo litt interessert-pleier ofte bli mer når de ser barna og:)

Har du masse familie som støtter deg,går det nok bra uansett!

[Leeloo76]

Hei, jeg er også helt alene med ei lita jente, vært alene hele tiden, BF er ikke involvert.

 

Jeg tror det beste er å ta utgangspunkt i at dette må du klare alene, så slipper du forhåpninger og skuffelse, og evt. kontakt med BF blir ren bonus. Jeg skriver ned min historie så du ser at det kan gå veldig greit også (hmmm, ble litt langt, men ok)

 

Nå vet jeg ikke hvor gammel du er, det kan jo ha litt å si, jeg var/er "voksen" (var 29 da jeg fødte) og ønsket meg jo faktisk barn, selv om jeg ikke hadde planlagt å bli gravid akkurat da. Jeg hadde en kjempefin graviditet, jeg var student med en liten bi-jobb, så jeg slappet mye av og tok det med ro. Jeg hadde ingen store plager. Jeg bekymret meg selvfølgelig litt for selve mammarollen, hadde ingen erfaring med barn overhode, men satset på at ting ville gå seg til (jeg er en rimelig optimistisk person, det hjelper!! "Tenk positivt" er ikke bare en klisje).

 

Det første jeg gjorde da jeg skjønte at jeg var gravid var å sjekke på NAV sine sider om jeg i det hele tatt ville klare meg økonomisk. Da jeg skjønte at jeg hadde litt tid på meg til å få orden på ting med OS i 3 år + div. andre stønader tenkte jeg ikke mer på den saken. Etter å ha tenkt litt frem og tilbake på muligheter avgjorde jeg at å fullføre et 5 års studie alene for meg ikke var aktuelt (jeg skulle begynne på 1. året da jeg ble gravid). Jeg flyttet hjem til mamma rett før fødselen og kjøpte en leilighet i hjembyen min med pappa som kausjonist.

 

Etterhvert viste det seg at det ble vanskelig å finne en jobb. Mini gikk i bhg og jeg søkte jobb ett år før jeg innså at jeg måtte ta noen grep hvis jeg ikke skulle komme i en skikkelig klemme økonomisk. Jeg hadde pusset opp hele leiligheten mens jeg gikk hjemme, så jeg solgte den med stort overskudd (ren flaks, kjøpte rimelig og solgte på topp rett før prisene begynte å synke). Jeg leide leilighet i Oslo (det er 2 timer unna mine foreldre), søkte bhg.plass i nærheten og gikk hjemme i påvente av svar. Vi fikk plass, så da kunne jeg begynne å søke jobb. Var heldig og fikk en greit betalt jobb med fleksitid så det ikke ble problemer med henting i bhg.

 

Når finanskrisa gjorde at prisene på leiligheter sank begynte jeg å sjekke ut mulighetene for å kjøpe noe. Jeg fant en bank som var villig til å gi meg det lånet jeg trengte (gikk greit pga av høy egenkapital), og fant etterhvert en leilighet rett ved der vi leide slik at mini kunne fortsette i samme bhg. Nå koser vi oss i egen leilighet, jeg har akkurat blitt fast ansatt (var vikar pga. ansetteslsestopp) og jeg fikk tilogmed en liten lønnsforhøyelse ) Jeg ser selv at jeg har vært superheldig og har hatt mye flaks, men samtidig har jeg stått på og tatt de nødvendige grep for å få en best mulig situasjon for meg og vesla.

 

Jeg kunne trengt litt mer avlastning, men ellers går det veldig greit.

 

Lykke, lykke til, dette kommer til å gå helt fint hvis du bestemmer deg for at det skal det

[Anonym bruker]

Det er mye enklere å starte som alenemor før barnet er født enn litt etterpå. Jeg valgte å ikke bli sammen med barnet til min eldste, det var ett barn som ble til før vi ble ordentlige kjærester så jeg ville at vi skulle bruke tid på oss til å finne ut om vi klarte å leve som kjærester, eller om det var best vi kun var foreldre.

Barnefaren ville ha abort, ville flytte inn med meg, ville ikke se barnet i det hele tatt, betale på barnet, ha 50/50 deling på barnet og mye annet. Han vinglet frem og til bake i hele graviditeten. Men jeg er glad jeg sto på min mening og ikke flyttet sammen med han før barnet var født.

 

Alt var da mitt, jeg som gjorde alt med barnet ingen som hjalp til i det daglige og jeg ble ikke skuffet over en som ikke overholdt avtaler, ryddet hus, passet på barn osv. Det var kun meg og mitt barn jeg tenkte på. Det pappaen gjorde kom som en bonus og hyggelige overraskelser, ikke noe jeg forventet. Slik hadde vi det i ett halvt år, da bestemte vi oss for å flytte sammen.

Vi fikk et barn til, to år etter, men desverre varte forholdet under ett år etter det. Det var mye vanskeligere å bli alenemor da, enn hva det var når jeg fikk første. Da var jeg vant med far i huset, som gjorde ting, som var der, en som kunne se etter unger mens jeg løp i buikken osv. Som i ettertid bare viser sitt ansikt når han selv finner det for godt.

 

Heldigvis har jeg snille foreldre og ex-svigerforeldre som stiller opp for barnebarn. De har hjulpet meg kjempe masse, gir meg avlastning og hjelp i hverdagen. til tider nesten litt slitsomt med besteforeldre som er så opptatt av sine barnebarn, og som ønsker å bruke så mye tid med de. Men ungene storkoser seg sammen med de, og det gjør det mulig for meg å jobbe slik jeg gjør. Jobber i helger av og til, så uten snille besteforeldre hadde det aldri gått.

 

 

Jeg syns ikke det er noen vits å tenke stort over hvor vanskelig det kommer til å bli, det blir så vanskelig du selv lar det bli. Ikke still forventninger til barnefar, for det kommer aldri til å bli slik du tenker i ditt hode, uansett om det er positivt eller negativt.

La henner barnefars innfall om å treffe barnet bli en hyggelig overraskelse, jo mindre krav du stiller til han jo mer tror jeg han kommer til å hjelpe eller å se sitt barn. Det er godt med barnefri innimellom, men å tvinge noen til å ha sitt eget barn gjør deg bare mer sliten.

 

Slitsomt å hardt er det å være foreldre, uansett om man er aleneforelder eller ei. Men det har litt med ens innstilling: klarer jeg dette eller skal jeg heller tenke over hvor slitsomt og ensomt det vil bli. Mange i forhold har det heller ikke bra, og har det mer slitsomt enn en aleneforelder.

[Anonym bruker]

Hi igjen her.. Jeg er 19år og akkorat ferdig på skole, jeg har deltidsjobb så jeg klarer meg nå.. Men den holder ikke når ungen kommer.. Så jeg håper jeg får meg fast jobb nå snart så jeg hvertfall får noe utbetalt av staten og alt det der, ikke satt meg helt inni det..

Men etterpå har jeg kun læretida igjen og den begynner jeg på til neste sommer.. Når jeg er ferdig med den har jeg en utdanning som er veldig godt betalt i og de søker mange folk så jeg har igrunn tro på at dette skal gå bra.