Jeg klarer ikke oppdra sønnen min! Hjelp!

[Anonym bruker]

Han er 9 år og så vanskelig. Jeg er så psykisk utslitt av ham at jeg får lyst til å grine. Jeg føler meg uduglig som mor, noe må jeg jo ha gjort galt når ungen er sånn.

 

Det virker som han har null respekt for meg. Han svare meg irritert og frekt hele tiden. F.eks så spurte jeg om jeg skulle smøre han en skive brød med det samme jeg sto på kjøkkenet, han svarte surt ja. Opptatt med å spille DS. Jeg spurte 3 ganger om han ville ha syltetøy på før han brølte ja til meg! Jeg ble så fornærma og sint at jeg sa han kunne ordne seg mat selv når det var på det viset!

 

Han utestenger lillebror på 4 fra alt! Får ikke komme på rommet hans (noe vi prøver å akseptere, tross alt han rom...). Men han holdt i dag et sabla leven fordi lillebror ville hoppe i trampolina sammen med han og en kompis, jeg sa til han at det ikke er hans trampoline, den tilhører hele familien og han bestemmer ikke hvem som som skal bruke den og når! Prøvde å appelere til samvittigheta hans "lillebror som var så snill å kjøpe is til dere istad, han skal snart legge seg, bare hoppe 10 min." Men han var helt ufyselig, og det endte med at jeg inndro spillmaskinen for resten av kvelden.

 

Så han gikk å la seg tidlig på trass (hadde ikke bedd han om det). Hyler og skriker og synes synd på seg selv. Er sint på meg fordi jeg tok spillet. Prøver rolig å forklare hvorfor jeg tok det, at jeg blir lei meg når han svarer meg styggt og er slem med bror. Må legge til at han svare besteforeldre og stefar på samme måte...Flaut!

 

Og her sitter jeg med verdens verste samvittighet; fordi jeg må ha feilet i oppdragelsen for å få et sånnt barn, fordi jeg aldr er i konflikt med lillebror som er så blid og enkel å ha med å gjøre, og fordi jeg noen gang føler at jeg rett og slett ikke liker min egen unge.

 

Blir stressa straks han kommer hjem fra skolen, går omtrent på tåspissene for å unngå konflikt, for jeg vet at det er slutt på husfreden straks 9 åringen kommer hjem!

 

Må legge til at han er en skoleflink gutt med mange venner, så han har ingen slike "byrder" å bære heller.

 

Noen gode råd for hva jeg kan gjøre for å plukke av han den stygge svaringa?

 

 

[Anonym bruker]

Hvordan fungerer han på skolen da?

 

Ta kontakt med barnevernet eller bup (barne og ungdomspsykiatrisk poliklinikk), de kan hjelpe deg med veiledning og gi dere den hjelpen dere trenger..

 

De er overhodet ikke noen skam å måtte be om hjelp! Det er derfor de er der...

 

Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Du må ta tilbake styringen. Det er DU som bestemmer, ikke 9-åringen. Du har latt han få styringen, og det ser jeg utfra at du skriver "gå på tåspissene". Du skyr konfliktene, for husfreden, og kanskje fordi du ikke vil gå inn i dem. Hver eneste konflikt MÅ du vinne. Du kan ikke inngå kompromisser når det har gått så langt at 9-åringen har kontrollen.

 

Og ha en konsekvens du VET virker hver gang han svarer deg.

 

Og det med trampolinen; der "kaster" du de store av når DU mener minsten skal bruke den. Ikke få eldste til å "være snill" med lillebror, selv om du jo vil det, også da:) Ser du ikke at måten du gjorde det på, signaliserer at det er 9-åringen som bestemmer? Han bestemte at han ikke gadd være snill. DU skal bestemme hva han skal gjøre.

 

Det høres ut som min tenåring du beskriver, nemlig;) Og han har jeg stilt til veggs mer enn en gang;)

[Tommage♀♂]

Konsekvent og konsekvenser! Og ikke be ham om å dele med lillebroren sin, det er du som bestemmer, og du befaler at han deler.

Om han ikke klarer det får de ha faste tider, og da får ikke 9-åringen nærme seg når det er lillebrors tur.

Ikke spør om han kan rydde eller noe som helst, gi _beskjed_ om at nå skal han ditt og datt.

Adlyder han ikke så inndrar du goder.

 

Og for all del; forklar hvorfor det er sånn. Fortell ham at du ikke liker eller tolererer den oppførselen, og at det derfor blir på denne måten. Det er opp til ham om ting skal bli annerledes!

[Anonym bruker]

Du har sluppet dette for langt, og satt for lite grenser for oppførselen hans, det vel den eneste (eller i alle fall viktigste) feilen du har gjort. Nå må ta inn igjen. Forbered deg på en knallhard jobb. Men du VIL nå i mål, om du bare ikke bøyer av EN millimeter.

 

Du gir beskjed (helst sammen med stefar, det er viktige at dere opptrer med EN MUNN her, se mer senere), ikke etter "en batalje", men en dag situasjonen er (relativt) rolig, at dere har noe å snakke om og at det skal skje nå. Ikke "om det passer herren, det SKAL skje nå". Overse ALL surmuling og sinnesutbrudd som måtte komme, og la for all del det IKKE hisse deg opp. Bare overse det!

 

Så ser du ham dypt inn i øynene (så sant han er åpen for det, ikke tving ham, men gi muligheten) og gir beskjed (rolig, IKKE sinne!) at du har noe å si ham, og at dette sier du bare EN gang. Og det du har så er at nå har dere snudd over på et nytt blad i oppdragelsen. Det er ikke lenger han som styrer, det er du som styrer. (fortsett hele tiden jevnt og rolig, overse ALLE sinnesutbrudd som måtte komme!!) Og at dette gjør du, ikke fordi du "hater" ham, men fordi du er glad i ham. For det letteste for deg ville vært å gjøre som før, men at konsekvensen av det blir en gutt som utvikler seg slik verken du eller andre ønsker. Og du er altfor glad i ham til å sitte og se på at det skjer! Derfor er du nå forberedt på å kjøre knallhardt og utsette de, g selv for ubehageligheter for å få ham til å oppføre seg slik både du andre forventer at en noenlunde oppdragen 9-åring skal oppføre seg. Så fra i morgen tidlig er konsekvensene følgende (f eks): Ved munnbruk mot deg, stefar eller besteforeldre 30 minutter hvor han står til din disposisjon for arbeid du vil ha gjort, ved munnbruk mot lillebror å fungere som hans lekekamerat i 30 minutter(slik lillebror vil!). Ved jaging av lillebror fra trampolinen eller andre ting som kan brukes av alle (eller ved jaging av lillebror fra rommet sitt på annen måte enn at han henter deg/stefar om han vil ha lillebror ut av rommet), utestenging selv fra denne for 24 timer, ved ulydighet når når han står til disposisjon for deg/lillebror, gjentagelse av dette samme dag, eller ved spark/slag når dette iverksettes, et opphold på værelset sitt for resten av dagen (evt mat serveres på værelset). Dette gjør du fordi du er glad i ham, og vil ha ham på rett vei før ANDRE må få ham på rett vei, dette er du og stefar enige om (sørg for å ha stefar med laget!!!) og dette gjelder altså fra i morgen tidlig. Så kan han få resten av dagen til å tenke gjennom ting på (og eventuelt "rase ut" på!). Vil han snakke med deg, er du ledig når som helst så lenge han snakker med alminnelig oppdragelse til deg, ikke lenger (sørg for å kunne bli ledig resten av ettermiddagen om nødvendig, avvis all diskusjon rundt konsekvensene, men vær åpen for generell samtale han vil ha, det er ofte et tegn på at han vil teste ut om du ER glad i ham...), men du vil ikke tvinge ham, han har dagen i dag til gjøre hva han vil, men fra i morgen gjelder altså dette. Så spør du om han har forstått eller om du skal gjenta, og gir deg ikke før han bekrefter (og gjentar selvsagt OM han skulle spørre om dette, men det tror jeg ikke).

 

Og så gir du ham "fri" resten av dagen til å tenke/rase ut. Hold deg hele tiden rolig, kommenter KUN om det oppstår fare, overse alt annet, og hold deg rede om han vil snakke med deg. Og sørg for at lillebror holder seg mest mulig unna ham.

 

Neste dag iverksetter du KNALLHARDT. Ingen - INGEN- masing, men ved MINSTE tegn til munnbruk, ved MINSTE tegn til jaging av lillebror fra trampoline eller andre "fellesgoder", iverksetter du konsekvensen 100 %, ingen ettergivenhet, ingen formilding av konsekvensen, ingen "en sjanse til". Altså INGEN! Han kommer temmelig sikkert å ende med noen romopphold og kommer nok til å rase ut da (forbered deg på å vaske ørene etter all skitten du får høre gjennom døra!), men tror ikke det går så mange dagene før han selv snur over på et nytt blad (fordi han HAR testet ut om du "gjør som du sier", og HAR, gjentatte ganger, funnet ut at det gjør du, og at grensene dine er nøyaktig de samme i dag som i går som i forgårs). Og hele tiden sørger du for at du ikke hever stemmen (i sinne) selv, og at du alltid er tilgjengelig og har tid når han vil snakke med deg (han er ekstra sårbar i en slik periode, og det er viktig at du signaliserer, så mye som mulig på noen måte at du er glad i ham (selv om du er KNALLHARD i håndheving av konsekvensene).

 

Og når han har snudd om på et nytt blad selv, forteller du ham at du er kjempeglad for å se forandringen, og at nå har han gjort deg glad, siden han har vist at han kan oppføre seg voksent Og så FORTSETTER DU Å HÅNDHEVE KONSEKVENSENE VED TILBAKEFALL. Like effektivt og 100 % som før. For det ALDRI være noen tvil når han "tester grensene" at de ER de samme i dag som forrige uke. NØYAKTIG de samme.

 

Men husk: IKKE SINNE (gå ut om du blir sint, til du har kontroll over deg selv igjen, IKKE MAS (det er nok å si ting en gang, kvinnens feil nr 1 er mas...), vis at du ALLTID er glad i ham, KNALLHARD håndheving av konsekvenser og INGEN forhandlinger/ettergivelse (nettopp fordi du er glad i ham, selv om hjertet sikkert kommert til å blø når han ber om EN sjanse til for å slippe konsekvensen ette en "liten" utskjeling av lillebror og du sier "Nei, konsekvensen av en utskjelling er ...."

 

Forbered deg på knallhard jobb. Og sørg for å ha stefar med på laget. Her må dere begge to være NØYAKTIG like konsekvente. Ellers oppdager gutten fort at "stefar godtar mer/mindre enn mamma". Godtar stefar MER, blir du "drittsur kjerring", godtar stefar MINDRE, blir han "ekkel stefar som legger seg borti alt". Og han kommer helt sikkert til å prøve å sette dere opp mot hverandre!! Så her må dere tale med EN MUNN! Og dette bør dere ha en grundig samtale om på forhånd. Og så sant det er praktisk mulig bør dere være sammen når dere konkluderer med en konsekvens. Det er bedre å vente 5 minutter med å konkludere (bare varsle med en gang at dette du nå gjorde, slik og slik, er ikke OK, dette får konsekvens, vi venter til stefar er her, slik at vi er enige om hvilken). Kan dere også få besteforeldrene med er det enda bedre, men ikke nødvendig. For to hjem (deres og besteforeldrenes) behøver ikke "oppføre seg lik".

 

Husk også: Dette vil være oppdragelse for lillebror. Ikke slik at han er noe problem som trenger å oppdras nå, men å se dettehåndhevet vil fortelle også HAM at grenser er noe fast og urokkelig, den dagen han også er rede til å "teste grenser".

 

Og ALDRI en uventet konsekvens, altså en som det ikke er sagt fra om på forhånd (hvis du gjør det, så er konsekvensen det). Men det er nok å si fra EN GANG. Og så håndheve 100 %.

 

Forbered deg på kamp! Forbered deg på utskjelling. Forbered deg på en gutt som kommer til rase inne på rommet sitt. Forbered deg på en gutt som knapt kommer til SE på deg til tider. ALLE MIDLER til å "få deg på andre tanker kommer til å bli testet ut! Men når ingen hjelper, kommer du til å se resultater. Om gutten da har det vettet jeg (og du) antar at han har!

 

Forbered dere godt, både praktisk og mentalt, før dere kjører i gang. Og kjør så på 100 %. Lykke til!

[Jannemor :)]

Jeg vil si meg enig med deg her:)

Har selv tre barn fra 9-13 år. Opp gjennom årene har jeg stadig opplevd det samme som HI skriver, og jeg tror det er viktig å sette standarden med en gang en ser at barnet "prøver å overta kontrollen".

Jeg har intrykk av at det er mye som bestemmes av barna rundt omkring fordi en skal prøve å unngå konflikter og gjerne ønsker å være "venn" med sitt barn. Det er etter min erfaring det at jeg er en forelder som barna er trygg på, og som de kan stole på (på godt og vondt, de har lært at ting får konsekvenser) som er viktig.

Lykke til:)

[Anonym bruker]

Jeg må bare si jeg har 4 gutter, de er veloppdragne hyggelige og høfflige, bortsett fra han på 9. 9 år gamle gutter ser ut til å gå gjennom en slags fase. det kan være jeg tar feil, men sånn har mine vært og andre jeg har snakket med har opplevd det samme i 9 års alderen.

[Anonym bruker]

Ja, 9-årsalderen er en slags "ny trassalder" hvor grenser skal testes på nytt. Og det virker som særlig gutter skal "teste grenser" på mødre (og tildels kvinnelige lærere). Så da er det vikitg at man er konsekvent om man skal overleve! Ellers blir det kamp om hvem som bestemmer over hvem!

[Anonym bruker]

hæ? kødder du? bootcamp??

 

 

[Anonym bruker]

Ja, 02.35, bootcamp i heimen er nettopp hva du vil få om du lar en 9-åring få styre, uten å sette foten HARDT ned!

[*Miziz* har smilende barn ;-)]

Enig i at å være superkosekvent men pass på at du hver eneste dag sier noe positivt til han og at du er glad i han.....

 

Lykke til ;-)

[Anonym bruker]

hvis ikke du tar deg sammen nå, så vil han vokse opp til å bli en lat, voldelig tenåring som min store bror ble. han fullførte knapt vgs og fikk barn som 20 åring.

 

det du sier beskriver broren min. mamma var ikke særlig flink med ham. han var sta og bortkjemt som liten, fikk alt han ønsket seg, da han ble eldre fikk han også alt som han ville, men denne gangen fordi han var voldelig og mamma var redd.

 

hva er grunnen til at en som lager helvete til deg får lov å ha spill? han dør ikke hvis du selger eller gir bort spillene hans. prøv heller å få til fysiske aktiviteter hvor hele familien er samlet. hvorfor skal du smøre skive til ham når han sitter og spiller og er frekk??? du gjør ham ikke noe godt. det å alltid ha dårlig samvittighet for å være streng mot barna gjør deg ikke til en god mor, men det motsatte.

 

i stedet for å være dumsnill og ha dårlig samvittighet prøv å finne ut hva som ligge bak oppførselen hans, eller vokser lillebroren til å bli akkurat som storebror.

[Anonym bruker]

"går omtrent på tåspissene for å unngå konflikt"

 

Der har du svaret på hvorfor ting "går skeis". Når man har barn vil det alltid være konflikter innimellom. Man skal ikke dulle og dille og styre unna konflikter, man skal ta ansvar som forelder og ta tak i konfliktene. Barn som oppfører seg dårlig og svarer stygt skal få merke at dette ikke godtas og at det får konsekvenser.

 

Hadde noen av mine f.eks oppført seg sånn som beskrevet i trampoline episoden, hadde kameraten fått beskjed om å gå hjem, og gutten hadde blitt sendt rett i seng. Oppfører man seg som en "baby" får man ta konsekvensen av det.

 

DS'en kan det virke som han trenger en lang pause fra til oppførselen bedrer seg. Sommeren bør uansett generelt være fri for spilling spør du meg.

[Anonym bruker]

Takk for gode råd.

Tror han lærte litt av gårsdagen, for det har gått bedre idag.

 

Grunnen til at han ikke ble kasta ut av trampolina er for at lillebror ville jo hoppe sammen med de store guttene, det er jo det som er stas:-)

 

At jeg "går på tåspissene" er for at jeg blir så utslitt av den evige kranglinga! Vil ikke ha den dårlige stemninga. Og prøver alltid å skjerpe meg ekstra sånn at iallefall ikke jeg er forutinntatt og sur når han kommer hjem. Svarer han med blid stemme og prøver å føre en hyggelig samtale om hvordan skoledagen har vært, men blir raskt avvist!

 

Tror dere har rett i at det er trass, og kanskje litt sjalusi også. Lillebror har det jo så "enkelt", aldri krangling med han og oss. Så er det en liten potensiell plageånd til på vei, og selv om han gleder seg stort til babyen kommer, så kan det jo være tanker rundt det som ikke er så greie?

 

Hilsen HI

[Anonym bruker]

det høres ut som om du prøver å unnskylde - det er ikke noe poeng, men flott at det gikk bedre i dag. Imorgen innfører du konsekvenser og følger dem 100% så får du ikke bare noen gode dager, men mange gode ÅR fremover kjør på og sett grenser!!!!!!!!!

[Anonym bruker]

Støtter deg 100 %, 16:34!

Flott at det gikk bedre i dag, men det er ikke noe argument i og for seg for å la være å kjøre 100 % linja "gjør du DET, blir konsekvensen DET" i går, i dag og i morgen). Det skal ikke være 9-åringens HUMØR som gjør om det blir en "bedre" eller "verre" dag. Grensesetting er en betingelse for at barn skal bli trygge OG glade. Manglende grensesetting og håndheving av dette, helt konsekvent (det ER faktisk kjærlighet, "love hurts"!!) er dypest sett et signal til barnet om at "du kan gjøre hva vu vil, jeg bryr meg ikke om deg"! Det er ikke SLIKE signaler som gjør at barn blir trygge og glade!

[Anonym bruker]

Ja, det kan hende.. at det er litt søskensjalusi der. Når det gjelder å ta seg sammen slik at man ikke virker forutinntatt og sur, så vil jeg faktisk tro at guttungen din gjennomskuer deg.. Og det kan jo være grunnen til at han blir så sur og tverr med en gang! Istedenfor å prøve å "glatte over", så kan man vel ta surheten på alvor, vel? Det kan jo hende han vil ha større respekt for deg om han ikke merker at du prøver å "spille blid" for ham.

 

Nå skal det være sagt at jeg ikke har barn selv da.. Så egentlig har jeg ikke peil på hva jeg snakker om. (Men av egen erfaring, fra meg selv, kan jeg ikke komme på noe som er mer irriterende enn folk som prøver å late som om alt er ok, når det ikke er det. Ut med gørra, sier jeg! (men så har jeg aldri vært spesielt konfliktsky, desverre, kan man kanskje si...))

[Anonym bruker]

Dette hørtes ut som et typisk Supernanny senario:-) Sjekk websiden hennes. Jeg synes hun har veldig mange gode ideer for barn som oppfører seg akkurat som din sønn.

 

Høres forferdelig vanskelig ut, men ikke ha skyldfølelse. Noen av de mest fantastiske foreldrene jeg kjenner, bla mine egne, har barn som i perioder har oppført seg som du beskriver.