Noen andre som drømmer om å flytte? Vi krangler...

[Chupa chups]

Er vi flere her inne som drømmer dagen lang om nytt hus med ny utsikt, kanskje på en annen plass? Er helt besatt, jeg!

 

Vi flyttet ut på landet for noen år siden, fordivi var lei av byen, men presterte å kjøpe et lite hus i rekke, i et byggefelt. Oppfyller ikke akkurat drømmen om livet på landet. Er selvfølgelig mange fordeler med å bo i byggefelt når man har barn, men vi har null privatliv på terrassen og i hagen...

 

I tillegg begynner huset å bli for lite og trangt. Samboer er storfornøyd med hele situasjonen, og mener vi skal bo her i 5-10 år til. Jeg stritter i mot alt han foreslår av påbygging eller oppussing, for jeg vet at jeg aldri blir helt fornøyd. Krangler en god del om dette.... vi har nok glidd en del fra hverandre. Han klarer ikke å forstå at et hus er en viktig del av identiteten, mens jeg mener at et hus man syns er vakkert og trivelig betyr kjempemye for livskvaliteten.

 

Herregud, når jeg tenker på hvordan fattige mennesker verden over bor, så skammer jeg meg. Så materialistisk og storforlangende jeg høres ut!

 

Noen som har opplevd det samme og har kloke tanker?

 

[Gjest]

Etter 10 år i rekkegus fikk jeg nok! For som du sa null privatliv på terasse og hage eller det vil si det kommer ann på naboene. Men der jeg bodde var det stor gjenomtrekk. Og til slutt var vi de som hadde bodd lengst i rekka. Naboene som flyttet var kjempe fine. som respekterte privatliv også. De nye som kom var mer sosiale av seg.... og de smelte i dører morgen til kveld.

 

Vi flyttet til enebolig, ja i ettertid ser vi at dette er litt lite....men beliggenheten og naboene er topp. Og vi har privatliv og har usjenert beliggenhet. Trives kjempe godt.

 

Jeg forstår deg godt, at du ser på det som midlertidig. Du får hinte litt til samboeren din. I vår rekke som ble utskiftet flyttet ett par i leilighet, men de var godt voksne og helsen skrantet, vi andre kjøpte eneboliger.

[Sjefsmegga]

Vel, bor heller ikke i drømme boligen enda, men det er hva man gjør det til selv har jeg lært. Man kan ikke få alt på en gang, og noen drømmer må vike. Å forsure et forhold og kansje på sikt ødelegge forholdet pga slike ting er bare trist.

Du burde kansje sette fokus på andre ting, er faktisk mer i livet enn fine hus og stilig innredning.

Det har jeg selv innsett, for har selv vært der du er nå, men fikk meg en skikkelig vekker, så setter stor pris på det jeg har. Materielle ting betyr svært lite for meg, og vi har i grunn råd til både større og flottere bolig også, men trenger vi det? Nei, faktisk ikke. Vil heller ha råd og mulighet til å leve litt, ikke bare bo, hvis du skjønner meg. Så da bor vi slik, i et helt ok hus, men ikke det mest fancy og største akkurat, men vi har mye tid til barna våre og hverandre.

[bl0mma]

hva med att gjøre det litt er privat ute, tex sette opp plank, busker og trer? mm

[♥ Miss Fat ™ ♂ + ♀]

Vi bor i leilighet og trivdes veldig godt. Men for min egen del trivdes jeg bedre med bare ett barn, Når jeg venta nummer 2 gikk det nedover og jeg følte alt var galt. Kunne begynne å storgrine en dag, fordi vi hadde så mye ting og så lite plass. Alt ble gale innimellom. Klart endel hormoner også siden jeg var gravid. Men klarte bare ikke å se at vi kunne bo med 2 små på under 2 år på 2 soverom. Vet jo at mange klarer det og at vi burde være glade som hadde sted å bo, men....

 

Jeg begynte å finne endel hus på finn, mannen var så som så med på det. Men vi snakka mye om det, han mente vi kunne vente 1-2 års tid. Jeg sa at det ikke var aktuelt for meg slik situasjonen var. Men så fant vi den "perfekte" enebolig i et område vi ville bo, og som vi hadde råd til med god margin. Nå i ettertid ser han at det ikke hadde gått med 2 små likevel her. Må lissom ut og inn i heis for alt mulig, ingen plass å leke ute for eldste på 15 måneder...

 

Så for oss ordna det seg med at jeg pusha litt på, og at vi snakka mye om det.