Stesønn vil ikke være hos oss lenger

[Anonym bruker]

Etpar måneder etter barnet vårt ble født i høst har ikke sønnen til sambo villet være hos oss. Tidligere hadde moren og faren han annenhver uke.

 

Tror det kan være mange grunner til at han ikke vil være hos oss lenger som:

-Jeg og sambo er begge oppfarende på hverandre og krangler endel og det har jo skjedd også foran sønnen. Jeg hadde det i lang tid etter fødselen ikke godt med meg selv etter katastrofesnitt der babyen holdt på å dø.

-Kanskje er det sjalusi på den lille.

-Han er 13 år som jo er en ganske vanskelig alder for endel.

-Jeg synes sambo var for lite tilstede når han var hos oss, men jobben hans er sånn at han ikke kom hjem før halv seks på kvelden men f eks på lørdager prioriterer sambo nesten uten unntak sin egen fritidsakt, Er i grunn vanskelig å finne på noe med sønnen for han vil jo gjerne helst være med venner og det er ikke så lett å gjøre ting med han som fenger han.

-Vi bor på 70 kvadrat, hjemme hos moren sin har han 300 kvadrat. MHos moren er han minst og blir nok kanskje litt skjemt bort og får masse oppmerksomhet. Moren hans hevder at han ikke vil være her pga at det er trangt.

 

Klandrer meg selv mye pga krangling, ikke noe bra for sønnen å høre..

Jeg har aldri sagt noe verre til sønnen enn spurt om han kan plukke opp klær fra gulvet etc.. Det er ikke blitt stilt noen krav til han med husarb f.eks.

 

Flere som har opplevd dette?

[Anonym bruker]

Trist å høre. Men slik du beskriver situasjonen, er jeg kanskje ikke så forundret.

Det et barn trenger (selv om man er 13 og STOR er man enda et barn, men et stort barn!) er først og fremst trygghet, dernest oppmerksomhet. Det at han opplever krangling gjør han nok utrygg. Og, det som er enda verre er at det får ham til å stille seg spørsmål om dere egentlig er glad i ham ("Dersom pappa ikke er glad i stemamma (han forlot jo mamma for at hun var viktigere!), og krangler med henne, hvordan kan han da være glad i meg? Og dersom stemamma er glad i pappa i pappa, hvorfor krangler han da med henne? Og når hun ikke er glad i pappa (som jeg TROSS ALT er glad i selv om jeg ikke bor sammen med ham), hvordan kan hun da være glad i meg"). Da hjelper det lite om han får HØRE at dere er glad i ham...

Det at far også prioriterer seg selv og ikke gutten når han har muligheten til det har nok gutten lagt merke til, og så kommer spørsmålet fram igjen. ("Hvordan kan far være glad i meg når han ikke har tid til meg i det hele tatt"). Du kan nok berge noe her med å bruke tid sammen med ham, men siden du alt HAR et troverdighetsproblem siden du krangler åpenlyst med faren (hvorfor bruker mamma tid på meg når hun ikke er glad i meg, hva er du hun vil oppnå?) kan det bli så som så hvor mye det hjelper.

Plassen har egenlig ikke så mye å si, er min erfaring, barn søker ikke der hvor det er "romstort" først og fremst, de søker der de opplever at de er trygge og at noen bryr seg om dem. Men selvsagt er plass en god unnskyldning å bruke når man ikke vil være hos far fordi man tviler på om om far og stemor er glad i en, og selv er (litt) glad i dem. Og det er klart at plass KAN veie i vurderingen dersom man opplever at man er helt trygg og at man er glad i en begge steder. (Og, er mor utspekulert nok,kan hun også "legge til rette" for at gutten skal prioritere hennes hjem, bl a ved å poengtere hvor lite plass dere har. Men slik tilrettelegging, uten at gutten føler seg helt trygg og helt elsket hos henne, blir farlig lett gjennomskuet av gutten. Og da kan hun lett oppnå det motsatte av hva hun prøvde!)

 

Du sier at hos moren er han minst og får masse oppmerksomhet. Ja det at han får masse oppmerksomhet her, drar nok enormt. Det var dette med trygghet og "er du (egentlig) glad i meg når...." da.

 

Det jeg vil foreslå nå er at dere "lar gutten i fred" en tid, tar noen runder med dere selv, sørger for å ha jevnlig kontakt med gutten (så ofte HAN vil, ikke press men gi alltid en mulighet (det er å signalisere at "vi HAR tid til deg, men vi er så glad i deg at du skal få velge selv, selv om vi savner deg og ønsker at du kommer"), bruker tid på ham (særlig far!!), innrømmer åpent, ærlig og uten unnskyldninger hvor dere har feilet, forklarer troverdig at dere er glad i ham, men først og fremst viser det når dere er sammen, ved å gi ham TID og OPPMERKSOMHET, slik at svaret på det spørsmål et barn/ungdom alltid spør seg ("Er du (egentlig) glad i meg når...) ender med JA. For gutten vil i lengden søke til det hjemmet hvor han opplever at svaret på det spørsmålet er det sikreste JA Og så blir slike ting som plass "tilleggsgoder" som avgjør prioriteringen dersom man er like sikker på svaret på det viktigste spørsmålet (altså "er du (egentlig) glad i meg når.....) blir like mye JA i begge tilfellene.

 

Og husk: Du sier at du ikke har stilt karav til gutten mht husarbeid mv. Det at man stiller krav kan faktisk være positivt. For ellers havner du tilbake til spørsmålet igjen. "Er du (egentlig) glad i meg når du ikke bryr deg om at jeg ikke hjelper deg (noe jeg godt vet at jeg egentlig burde gjøre)." Å stille (rimelige) krav til et barn er å signalisere at man bryr seg om det!

 

Men: Har du ikke barnets far med deg i arbeidet, og fortsetter sambo å priorietere seg og sitt (og ikke vil innrømme at han må opptre ydmykt og med respekt for gutten nå!), vil du aldri oppleve at gutten igjen velger å bo hos dere. For da opplever han deg (som stemor) som en venn som han er glad i (selv om far, som han også er LITT glad i, ikke (i guttens øyne) er glad i ham, siden...). En slik venn besøker man gjerne. Man man bor ikke der. Det gjør man hos mor, som OGSÅ er glad i en....

[Anonym bruker]

Oj det var litt av en tolkning! Dette var ikke akkurat ment som en tråd som skulle få meg til å klandre meg selv ennå mer men mer som en utveksling av erfaringer med andre stemødre.

 

Nei, far gikk ikke ifra mor pga meg! Vi traff hverandre flere år etter det var slutt med moren til sønnen!

 

Tror ikke det er så enkelt (og tragisk!) som at barn opplever at foreldrene ikke er glad i en fordi foreldrene krangler..har lest at det ikke er skadelig for barn å høre foreldre krangle så lenge de skværer opp. Det er stemningen over tid som er avgjørende, f eks en langvarig pågående konflikt med kulde. Det er faktisk ikke sunt å vokse opp i hjem uten noen krangling heller fordi man da kan reagere veldg kraftig når man kommer ut i verden og ser annet.

 

Sønnen uffer seg veldig når han blir spurt om f ex å gå ut med søppel så til slutt orker man ikke.

 

Moren hans vil at han skal være her men jeg synes hun pusher for mye på det.

[Anonym bruker]

Jeg føler med deg, HI, det er derfor jeg tar meg tid til å skrive, og innlegget mitt var ikke ment med tanke på at du skulle klandre deg! Det var ment som et forsøk på å vise hvordan gutten sannsynligvis tenker rundt dette, ut fra de erfaringene jeg selv har. Hva ungdom tenker i slike tilfeller (særlig ungdom som har kommet litt ut å kjøre) har jeg nemlig hørt mer enn jeg egentlig setter pris på fra ungdommene selv. Og flere ungdommer enn jeg liker å tenke på er selv av den mening (jeg dømmer ikke om den er riktig eller uriktig, jeg konstaterer deres egen mening...) at foreldrene ikke er glad i dem, fordi de ikke (i barnets/ungdommens øyne!) har tid til dem eller oppfører seg slik at ungdommen selv stiller seg spørsmålet "er du glad i meg når...." Men ungdommen (og ganske særlig de som egentlig er tvil om sitt eget svar i det hele tatt) stiller MEGET SJELDEN det spørsmålet til en av foreldrene. Her spør ungdommen seg selv, og ofte kommer han/hun selv til svaret (riktig eller uriktig, "vidsyn" er ikke akkurat en ungdoms sterke side, det må han/hun S-A-K-T-E læres...). Om han/hun da ikke har andre rundt seg han/hun tør være temmelig åpen med.

 

Jeg sier IKKE at far forlot mor pga av deg! Men du skal være åpen for at gutten selv tolker det slik (særlig om han er glad i mor). Far kunne jo valgt å gå tilbake til mor i stedet for å gå til deg..... (det er slik en gutt som er glad i BÅDE mor og far lett vil tenke, og det at faren ikke tar seg tid sammen med HAM vil lett forsterke tanken).

 

Uenighet og "høy røst" i seg selv behøver slett ikke bety at et barn/ungdom blir i tvil om far og/eller mor er glad i det. At foreldre åpenlyst er uenige, og at foreldre argumenterer mot hverandre, både i utenfor barns nærvær er BARE sunt (så lenge det ikke er "normalsituasjonen"), for det viser at man kan være uenig med den man er glad i. Det er når "diskusjon" går over i "krangel" og de personlige skjellsordene i stedet for de (noenlunde) saklige argumentene begynner å hagle et barn/en ungdom blir i tvil. For ikke å snakke om når en av foreldrene (eller begge) begynner å opptre ubehersket i barnets/ungdommens nærvær. Men også det kan barn/ungdom tåle om det skjer meget sjelden, og at man helt og fullt (og så gutten selv vet det, "fra begge sider") skværer opp. Og at man ikke "skværer opp" , HELT opp, i barnets/ungdommens nærvær, etter en uenighet barnet/ungdommen har vært vitne til forsterker tvilen på "ER du egentlig glad i meg når du er så stygg med.... (som jeg OGSÅ er glad i)".

 

Men går man "fra konseptene" ofte, mister barn/unge tro på at man mener noe med "oppskværingen". For da sier du en ting, men gjør noe annet. Og da opplever du situasjonen at "jeg kan ikke høre hva du sier sier (når du "skværer opp") for det jeg ser (at du stadig går "fra konseptene" roper så høyt at det du sier blir overdøvet".

 

Selvsagt vil et barn som aldri har opplevd en real krangel hvor skjellsordene hagler fra ubeherskede foreldre få et helt annet sjokk når det oppdager noe slikt på annet hold føste gangen. Men DET er likevel et lite problem i den store sammenhengen. For "når mamma og pappa (som jeg er trygg på at ER glad i meg) ikke opptrer slik, kan ikke disse (som opptrer slik) være glad i meg. Trist at det er slik, men det kan jeg leve med likevel. For mamma og pappa, de viktigste i verden for meg (faktisk!!, selv om man så gjerne kan tvile når skjellsorda hagler fra en krakilsk ungdom...) ER glad i meg, og DE gjør ikke slik.."

 

Selvsagt "uffer" et stort barn/en ungdom seg. Grenser skal testes! Hele tiden. Og SÆRLIG (men for all del ikke BARE..) om man er i tvil om den man "tester grenser" er glad i en! Men det at man GIR ETTER for "uffingen" er i et barns (og særlig en ungdoms) øyne egentlig et signal om at "jeg er sterkest". Og så er vi tilbake til spørsmålet igjen. "Er du (egentlig) glad i meg når du lar deg overvinne av meg etter så lite (i mine øyne) kamp rundt noe du syntes var viktig (og derfor ba meg om)"?

 

At sønnen velger å bo hos moren, når moren pusher på det motsatte kan være et tegn på at han tross alt føler seg tryggest hos moren. Det kan være et tegn på at prøver å straffe faren (når du (egentlig) ikke er glad i meg, siden du ikke har tid til meg (på lørdagen), VIL heller ikke jeg være glad i deg, derfor "straffer jeg deg" ved å bo hos mor, ER du glad i meg prøver du å få meg tilbake". Og det kan faktisk også være et tegn på at han straffer moren ("siden pappa og stemor er MER glad i meg enn du, og du vil at jeg skal bo hos pappa og stemor, "straffer jeg deg" (en tid) ved ikke å gjøre som du vil").

 

INGEN, heller ikke jeg, har sagt det skal være lett å oppdra barn/unge, og ikke ta det slik at jeg sier gutten opptrer "rettferdig" om han opptrer slik jeg skisserer. Jeg prøver bare, ut fra egen erfaring med barn/unge å skissere hvordan en slik gutt ofte tenker og tolker verden. Rettferdigheten i tolkningen må man la ligge, man må forholde seg guttens tolkning dersom man har tapt tillit og vil vinne denne tilbake.