Har du vært eller er du en mobber eller et mobbeoffer?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært noen av delene, men observert begge i omgangskrets. Noe du har lyst til å fortelle om det isåfall?

[Anonym bruker]

Jeg har ikke vært noen av delene, men har vært vitne og jeg har prøvd å si ifra, men ikke så lett når man går på ungdomsskolen.

[Anonym bruker]

Ingen av delene, heldigvis.

[Anonym bruker]

blitt mobbet... aldri mobbet en person i mitt liv. aldri skjønt poenget med det... men haaater at folk sier at det er synd på mobberen og at de egentlig har det vondt. i runt 80-90% av tilfelene er det bare tull!! mange mobber fordi foreldrene lar de slippe unna med alt og nekter å høre på lærerene. "min ole ville aaaaldri gjordt noe sånt!" Håpløst. hadde vært bedre om det var kamraer i felles arialene på skolen. myyye kunne vært unngått sånn...

[Anonym bruker]

Jeg var hode høyere enn alle fra dag en på skolen..Men ikke lang og tynn, heller ganske lubben,...Vi hadde ikke spes god råd , så jeg brukte slitte arvede klær og jeg var på toppen av det hel stille, sjenert og fryktelig skoleflink...

 

Ikke de beste forutsetninge.r.Gikk ofte alene, men lekte ofte med andre også,- men ingen bestevenninder første årene..

 

Ble aldri kalt tykka, faktisk, men skolelyset ble jeg ofte kalt....Mne jeg brydde meg aldri om det, og på fritiden var jeg aktivt med i håndball, hvor jeg faktisk hevdet meg bra, og brukte ikke mye tid på lekser....Alle barn var velkomne hjem til oss så det var ofte skolevenner (?) på besøk..Det at jeg ikke reagerte med sinne eller gråt, og at mine foreldre var såpass "åpne" tror jeg var alfa og omega fora t jeg aldri ble noe mobbeoffer....Mulighetene for det var der, men jeg ungikk det....

 

Var ofte sammen med andre som BLE mobbet, og brydde meg aldri om det..Tror min "vær snill mot alle"," ikke bry deg om hva andre mener" og "vend det andre kinnet til" metode fungerte ganske bra )

 

 

[Anonym bruker]

Her er min historie .

Jeg var mobbeoffer fra jeg var 9 til jeg var 14 år .

Jeg var den som aldri ble bedt i bursdag eller som hadde noen å leke med .

Jeg ble banka nesten hver dag ,noen dager var det bare et enkelt spark eller slag ,andre ganger var de en hel gjeng som byttet på slå ,sparke,lugge og spytte på meg .Noen ganger fikk jeg så mye bank at jeg havnet på legevakten ,med ganske store skader ,Andre ganger måtte jeg til tannlegen for de sparket meg i munnen .De skar opp alle nye klær jeg hadde ,noen ganger mens jeg gikk med de .Andre ganger stjal de skoene mine og jeg måtte gå hjem i sokkelessen midt på vinteren .(Heldigvis hadde jeg bare 2 min og gå hjem fra skolen )De helte også masse melk i skolesekken min .

 

Hver gang moren min prøvde å snakke med skolen om det ,fikk hun til svar at de skulle gjøre noe med det ,men at jeg måtte slutte å ta igjen !

 

Når jeg var 12 år ,var var jeg så redd for å gå ute alene ,at jeg gikk med kniv ,som jeg måtte dra fram ett par ganger ,når mobberne så meg ,sånn at de lot meg være i fred .

 

Når jeg var 13 år var det så ille at jeg var på statens senter for barne og ungdoms psykriati i 6 mnd . Da var jeg helt knekt både fysisk og psykisk .

 

Fikk da tilbud om å flytte på ungdomshjem 10 mil unna ,men de to første mnd måtte jeg velge om jeg skulle tilbake på den skolen jeg kom fra og ble mobbet på eller om jeg ville pendle 20 mil hver dag i to mnd (De hadde ikke noe bo tilbud til meg før det hadde gått 2 mnd ,men jeg kunne begynne på skolen der ,men forsatt bo hjemme i 2 mnd )Jeg valgte å pendle .Dro kl 06.00 om morgenen og kom hjem kl 18 om kvelden .Det var en ganske tøff dag for en på 13 ,men heller det enn å bli banket hver dag .

 

Så pga mobberne måtte jeg flytte hjemme fra i en alder av 13 år .

 

 

[Anonym bruker]

Takk til dere som har delt deres historier, gjør meg oppriktig vondt å vite hva flere av dere har opplevd. Kunne vært interressant å hør fra noen som var mobberen, hva den personen tenker i dag, og hva som eventuelt har endret seg.

 

Stor klem og varme tanker til dere som har opplevd noe så grusomt.

 

HI

[Anonym bruker]

Jeg har aldri mobbet en eneste person. Jeg har heller ikke blitt mobbet. Men litt erting har det vært. Det var ikke store greiene egentlig, å det var aldri hver dag. Men det var små kommentarer. Det har nok ødelagt selvtilliten min. For den sliter jeg med enda. Det de mobbet med var at jeg ikke kunne si R. Eller jeg skarret/skarrer på r`en da, har familie som har slik dialekt.

Men alle disse kommentarene på dette har gjort meg veldig redd for å snakke i dag.. Er så redd for å bli ertet pga. dette igjen. Nå er jeg blitt ganske redd for å snakke forran mange, rødmer lett. Tror kanskje det henger sammen.

 

Men sånn til sammenligning.. Dette er jo ikke så mye, men var mye for meg når jeg var liten. Men jeg hadde mange venner, så jeg gikk vel gjennom skolen helt greit.

 

Men så trist å lese om alle historiene =(

Syns det er fryktelig synd at det er (omtrent alltid) mobbeofferet som skal/må flyttes på! Er jo mobberene som skulle vært flyttet bort, vekk...

[Anonym bruker]

dette er min historie:

 

jeg ble mobbet fra 1 til 9 klasse.. var helt forferdelig..

det gikk på hvor stygg jeg var,hvor dum jeg var.. kan ikke gå kledd sånn...og kan ikke gå sånn...osv osv...

det ga seg aldri... hadde nesten ingen venner oppover åra på grunn av det..

og ikke lett var det når man kom hjem til en stefar som kjempeslem mot meg.. det var de værste ni åra i mitt liv..

jeg sa i fra etterhvert.. til både lærere og barnevernet. fikk litt hjelp der..

MEN det dumme var at dette var på et bittelite sted hvor alle kjenner alle..og alle vet hva de forskjellige voksne jobber som..

så bedre ble det jo ikke når barnevernet bestemmer seg for å dukke opp på skolen å hente meg ut av timen for å snakke med meg...

noe både lærerne og familien min på pappa sin side reagerte sterkt på..

for de skal være ganske så anonyme..

jeg ble mobba enda mere etter det..

ble aldri dytta eller skumpa borti eller noe sånt.. bare mobbing via ordforråd liksom..

men hjemme var det jo lugging,slåing,rising fra min stefar...og det aller værste ekstremt mye kjefting..som krenka meg skikkelig psykisk..misbrukte meg mest psykisk da for å si det sånn..mye lugging, men ikke så mye slåing i grunn..

 

men jeg flytta vekk derfra da jeg var 16 år.. kom meg langt bort..og begynte på vgs ett annet sted enn det stedet der, når den tiden kom... det var det beste som kunne hendt meg... jeg har brukt mange år på å bygge opp selvtillitten min igjen.. fikk det bra med meg selv.. og fikk venner..ble populær

etter et par år kom jeg tilbake til det stedet på besøk... gikk ut med broren min... og de samme guttene som hadde mobbet meg i ni år, var da de guttene som syntes jeg var den peneste som dukka opp i bygda der og begynte å prøve seg på meg.. litt deilig å bare feie de bort da... ))

har det ganske så bra med meg selv om dagen....stortrives som den personen jeg er... jeg gjør ikke en flue fortred..og jeg erter/mobber aldri andre mennesker..

enkelt mennesker har alltid noe vondt å si om andre..men det har ikke jeg..

jeg har fått vite at jeg er en utrolig hyggelig jente..som stort sett bare er blid og koselig mot alle rundt seg..

 

nå sitter jeg her med en datter på 5, verdens søteste kjæreste som jeg bare elsker.. og vi venter nå en liten gutt om drøye 4 uker.. gleder oss..

livet kunne ikke vært bedre akkurat nå...)))

 

[Anonym bruker]

Jeg har mobbet. Ser nesten ut som jeg er den eneste, siden det er få andre som innrømmer det.

 

Begynte på ungdomsskolen, og vi var en gjeng jenter som var de "kule". I samme klasse hadde vi fire andre jenter. Fire forskjellige jenter, men det de hadde felles var at de kom fra fattige ressurssvake hjem. Foreldre levde på tryg, jugde på seg skader, og rett og slett var på den svake siden av samfunnet. De som ikke yter, bare får. Tenker selvfølgelig ikke slikt, nå, og har stor respekt for mennesker som sliter med div. sykdommer/angst som gjør at de ikke kan være ute i arbeidslivet.

 

Disse fire jente fikk aldri være med på tingene vi planla, ting som skjedde i skolesammenhenger kunne de delta på, men vi viste at de ikke var velkommen på måten vi oppførte oss. Vi lagde rykter, vi mobbet, vi slang dritt. Fysisk var vi aldri, men det gikk hart utover det psykiske. Slik vi holdt på er det rart det ikke gikk galt med noen av dem.

 

Da ungdomsskolen var over, så flyttet jeg på et annet sted for å ta vgs, i samme klasse havnet hun ene jeg mobbet. Husker enda første skoedag på vgs, da jeg står der med mine andre venner,og hun går der alene. Hun var ny på stedet, og vil tro hun følte seg ytterst ensom. Hadde et par timer med den nye klassen hvor vi presenterte oss, og hun sa nesten ingen ting.

 

En gang må man bli voksen, og den ettermiddagen dro jeg hjem til henne. (bodde på hybel). og jeg la meg langflat og bad om unnskyldning for hvor jævlig jeg hadde vært de siste tre årene. Vi ble sittende og snakke hele kvelden og natten, og hun fortalte hvor jævlig det var. Hvordan det var å bli utelatt på alt, bli uglesett, baksnakket, og ha en helt for jævlig ungdomsskoletid.

 

Dagen ettepå kom hun på skolen, og jeg lurte på om hun ville sitte sammen med oss andre jentene. De visste ikke hvem hun eller familien var, så for henne ble det en ny start.

 

Jeg er utrolig takknemlig for at hun var så raus at hun tilgav meg for hva jeg hadde gjort. Hun er nå en av mine aller beste venninner, og skal være min forlover om ikke så lenge. Hun er et nydelig menneske, både innvendig og utvendig. Hun er vellykket i det hun driver med, og hun er utrolig raus mot alle. Snillere menneske skal man lete lenge etter.

 

Vi snakker ofte om tiden på ungdomsskolen, og hun synes det er ok, det er ikke en tid hun vil glemme, det gjorde henne sterkere. Selv om det var på en måte vi andre håper vi aldri opplever.

 

Vil også få med at det ikke var noe synd i meg som mobber, jeg har en nydelig a4 familie. Jeg har slettes ikke hatt en fæl oppvekst, dårlig selvtillit eller hatt det tungt. Mamma og pappa har altid vært der for meg, aldri kranglet. Søsken som trives godt i hverandres selskap. At de er tiltaksløse er de heller ikke, for de visste ikke hva som foregikk. Mobbingen foregikk i det skjulte, og de som ble mobbet sladret aldri.

 

 

[Anonym bruker]

Anonym 21.02, når det først ble som det ble, var det uansett fint gjort av deg å ta kontakt med hun som du en gang mobbet og som nå er din venninne. Vil tro det betydde veldig mye for dere begge når alt kommer til alt.

 

HI

[Anonym bruker]

Ja, jeg ser det vel litt omvendt på det. Det jeg gjorde (bad om tilgivelse) skulle egentlig bare mangle, at hun er så storsinnet at hun tilgav og ble min venn, synes jeg er fint gjort, for det tror jeg ikke alle hadde gjort:-)

 

Det er ti år siden, men vi kan enda sitte og mimre over den dagen jeg kom. Hvor forandret vi ble begge to.

[Anonym bruker]

Jeg har vært mobber... Angrer selvfølgelig på det i dag.

 

Det var en jente i klassen vår som ble mobbet. Hele klassen mobbet henne... Jentene ignorerte henne og frøs henne ut.

 

Vi var to jenter som i perioder var venner med denne jenta.

Husker en gang da vi var på telttur med skolen. Jeg sov i telt sammen med hun som ble mobbet, og om natten kom folk og hev ting på teltet og ristet i teltet. Ikke særlig koselig.

Hun flyttet til slutt da vi begynte i 9ende klasse.

 

Jeg har mange ganger tenkt å skrive til denne jenta og be om unnskyldning... Men er for feig.

 

Jeg har selv blitt ertet en del. Bare det lille jeg har opplevd av erting har satt spor, og jeg kan lett forestille hvor jævlig denne jenta vi mobbet må ha hatt det.

 

Unger kan være så onde. :/ Jeg angrer mye på at jeg var med på mobbing.

 

[blirjegsnartmamma]

Jeg ble mobbet fra første dag på barneskolen..

De som mobbet var guttene jeg lekte med inntil skolestart - da ble de "tøffe"..

Det gikk så langt at en av dem prøvde å voldta meg på skolebussen når vi gikk siste år på barneskolen - og jeg var like ved å bytte skole..

 

Ingen voksne tok tak i det!!

Heldigvis var det en av guttene i klassen som prøvde å passe på meg på slutten..

 

Har også vært offer for trekantdrama i venninnegjengen, det begynte på ungdomskolen...

 

Noe mer??