Om å dele bekymringer

[Anonym bruker]

Foreldrene mine er skilt så søsteren min og jeg er min mor sine nærmeste. Moren min og søsteren min er snille og greie, men har en tendens til å dvele ved problemer. Får de problemer med en butikk pga feilvare, en håndverker pga slett arbeid som må klages på, plagsomme naboer som tar seg tilrette etc så blir jeg alltid informert og spurt om råd og hjelp. I tillegg blir jeg involvert når de ikke vet hva de skal velge - f. eks sammensetning av studier, om de skal ta seg råd til å kjøpe ny bil vs reparare på den gamle, om skaden på badet er så stor at de må pusse opp nå, eller om det er best å vente etc. De skjærer aldri igjennom og tar en avgjørelse. De kan ringe meg hver dag i flere uker bare for å diskutere. "Skal jeg formulere meg slik i brevet til håndverkeren" eller "tror du saken løser seg bedre om jeg skriver slik". Og så neste dag "men om jeg skriver slik da". Pga at de hauser små beslutninger opp til store ("er hvite sko finere til denne kjolen enn svarte") og bruker så mye tid og krefter på hvert problem så overlapper problemene hverandre og jeg tilstadighet (omtrent hver dag) får en problemtelefon fra en av dem.

 

Jeg har problemer selv (som alle andre), er konfliktsky og blir sliten og trett av alle problemene dere. Spesielt når det er noe jeg egentig ikke kan hjelpe med eller som jeg ville løst annerledes. For noen år siden reiste jeg rundt i to måneder (ferie) og var ofte utenfor mobildekning og jeg hadde ikke lokal mobil så det ble dyrt å ringe. Da 'slapp' jeg å høre på problemer og det var helt befriende

 

Går det an å si det til dem på et vis at jeg ikke ønsker å bli involvert i alle beslutninger og problem? Regner med de ser på meg som ufølsom og blir sint og lei seg og mener jeg er utakknemlig som ikke tar del i deres problemer når jeg slipper slike problem selv (jeg ser nemlig ikke på mesteparten av deres 'problemer' som problem og tar beslutninger mye raskere). Noen som har det slik eller har noen råd?