2-åring med store anti-pappa problemer

[3,14]

Håper det er andre her som har gode tips eller lignenede erfaringer, for nå begynner ting virkelig å røyne på i heimen. Vi har en datter på snart 2 år, vanligvis snill og grei, men det siste halve året har hun vært skikkelig anti-pappa! Alt han gjør er galt, og da mener jeg alt, om han ser på henne, prøver å hjelpe henne, snakker til henne, kos får han kanskje 1 gang om dagen om han er heldig, hun slår etter ham, sparker etter ham hvis hun ligger mellom oss i senga... Dette begynner å slite på oss alle, for han blir lei seg og såret, og hun nekter å la ham bade eller skifte bleie, så jeg begynner å bli utslitt. Hun bæljer bare jeg tar en tur på do og jeg får ikke fem min i fred. Trenger hjelp og råd for nå vet vi ikke hva vi skal gjøre lenger. Mannen min er verdens snilleste, og elsker den ungen over alt på jord, men nå begynner han å trekke seg tilbake for han greier ikke mer avvisning. Han var kanskje litt mye borte det første året hennes, men at det skal utarte seg sånn som dette kan jeg ikke tro. Ser fram til gode råd asap!

[lille sprelle]

Vet ikke om jeg har så mange gode råd og har en på bare 15 mnd selv. Her er vi like viktige i datterens liv rett og slett fordi vi har brukt like mye tid på henne. (jeg har vært mye syk)

 

Hva om du peller deg ut av huset for et døgn eller lar dem dra på tur et døgn uten deg?

 

Eller ev begynne i det små med et par timer?

 

Jeg har ikke peiling, som sagt, bare et forslag

 

alternativt - ta kontakt med helsestasjonen og spør om de har noen gode råd. Det går også an å ringe barnevernet og spørre om råd. Du behøver ikke oppgi navn hverken på deg, far eller barn.

 

lykke til!

[Anonym bruker]

Jepp, vi har DESSVERRE erfaring med dette. Jenta vår er straks 2 år og har nesten alltid foretrukket meg. Nå er det ganske ille. Det går bra når pappaen er alene med henne, men så fort vi er 3, er pappa bare dum og teit, og hun klenger og maser veldig på meg.

 

Det kan sikkert være mange årsaker til dette: jeg var hjemme i permisjonen, jeg ammet, jeg er mest oppmerksom på henne (selv om pappaen er veldig flink!).

 

Vi har faktisk vært så desperate at vi har vurdert å "tvinge" henne til å godta pappa, ved at jeg bare ignorerte henne. Har gjort noen halvhjertede forsøk på det ("nå SKAL du være hos pappa"). Men så leste vi artikkelen om mamma/pappadalting i siste foreldre og barn, og da ble vi plutselig veldig usikre. Der sto det at man måtte respektere dette, arbeide langsomt med barnets pappa-forhold, ikke forvente for mye og bla, bla, bla. Synes vi har gjort alt det som står i den artikkelen, uten forbedring.

 

Jeg har forsøkt å reise bort over lengre tid (9 dager), og det gikk fint - men jeg var fortsatt klar favoritt med en gang jeg kom hjem.

 

Ikke lett å vite hva man kan/skal gjøre. Dere er iallfall ikke helt alene.

[Turbomamma<3<3<3]

Den artikkelen i Foreldre&Barn var veldig fin, den skulle dere lest. Samtidig kan det hjelpe å dra bort i noen timer og kanskje lenger for hver gang, slik at hun blir nødt til å forholde seg bare til pappa´n. Da kanskje han ikke er så værst alikevel!