Problembarn?

[Anonym bruker]

Blir oppgitt over pappen som hele tiden kaller sønnen sin problembarn overfor andre. Gutten vår er en solstråle på 3 år som gråter max 1 gang i uken og da er det fordi han er veldg trøtt (f.eks vi har vært på besøk til farmor og farfar som bor langt unna og han har sovnet i bilen og våkner på vei inn i huset). Pappaen blir sint og frustert når sønnen gråter og forsterker det hele. Sønnen vår er også veldig flink til å gjøre ting selv. En sjelden gang kan han søle med melken når han skal helle oppi glasset. Da blir pappaen kjempesint og synes vi har en forferdelig grisete gutt. Eller om han i lekens iver løper inn, husker å ta av seg skoene, men glemmer at fotballen er skitten og så ved et uhell mister den i gulvet så blir pappaen rasende.

 

Vi bor grisgrent til. Sønnen vår går i barnehage og leker mye med barn der. Det hender også vi drar på besøk til venner med barn, men det er ikke så ofte og ettersom pappaen ofte jobber lørdager blir det ofte til at jeg drar alene med småen. Søndagene vil pappaen ha fri og ønsker dermed ikke å gå på besøk. Pappaen får dermed ikke treffe andre barn og har dermed ingen referansepunkter,

 

Når vennene hans sier de har barn som gråter en del (så vet jeg at de har barn som trasser flere ganger hver dag). Da kan mannen min fortelle dem at det har vi også og tenke på at gutten gråt i ti minutter for en uke siden. Blir lei meg på gutten vår sine vegne for at pappaen er slik og tenker med gru på hva pappaen gjør om lille i magen blir et kolikkbarn. Pappaen kommer til å daue helt. Når det er sagt så er pappaen en flink pappa så lenge sønnen er i godt humør og ikke griser til eller ødelegger noe så som regel går jo alt bra.

 

Har prøvd å få ham med på besøk til venner med barn (hovedsaklig hans kompiser) for en reality check, men det går ikke. Noe annet jeg kan gjøre for å få ham til å forstå hvor heldige vi er (og ikke være urettferdig mot sønnen)?

[Anonym bruker]

Herregud. Ikke for å være slem, men du kommer til å få svært usikre og triste barn om du ikke gjør noe med dette nå ! Ta mannen med til helsesøster, på samtale i barnehagen eller et eller annet. Hvor andre kan forklare han at han har et BARN ! Kanskje han hører da.

 

Jeg jobbet i barnehage tidligere, og hadde en liten gutt på gruppa som hadde en slik far. Resultatet var at gutten var utrolig redd for å gjøre noe galt, og gråt om han sølte eller ødela noe. Selvtilitten var helt på bånn. Dette er HELT unødvendig for en 3 åring.

Dette får du bare se å gjøre noe med !

[Anonym bruker]

hehe.. Lån med deg en vanskelig tenåring hjem;) Du kan få låne min gratis;)

 

Ellers så har jeg et barn som har ligget hylende på butikkgulv nesten daglig. Det kunne du også fått låne litt;)

 

Mine barn kan ikke bruke klærne mer enn max en dag, for da er de skitne.

 

Men de er ikke problembarn likevel:)

 

Det din mann ikke forstår, er at barn er ikke voksne i små kropper. De har ikke fysiske ferdigheter som vi og heller ikke samme styring på seg selv og sitt temperament. Når de ikke får det som de vil, så har de ikke ord til å argumentere. Heller ikke makt til bare å si "dette bestemmer jeg". Da kommer frustrasjon gjerne til uttrykk gjennom gråt og sinne. Og når det gjelder det fysiske; dette er jo det de skal lære seg, og når en øver på nye ting, så er det sjelden en får det rett i starten.

 

Tror rett og slet DU må sette foten ned, og KREVE at din mann som tross alt er voksen, TAR SEG SAMMEN og oppfører seg slik en kan forvente av en voksen. Hvordan mener han at barnet skal klare å ta seg sammen, når ikke han klarer det, engang?

[Anonym bruker]

Det høres ut som om pappa her mener at alt annet enn "idealbarn"(som vel bare finnes i teorien og i drømmer!) er å anse som "problembarn" og derfor misbruker ordet "problembarn". At pappa tydeligvis har "0-toleranse for avvik" er litt en styrke (faktisk!) og mest en svakhet. Styrke på den måten at de "grensene" han setter for gutten rundt adferd i hvert fall er klinkende klare og ikke mulige å misforstå for gutten, svakhet på den måten at han med SÅ snevre toleransegrenser har en ikke helt liten risiko for å vekke mismot hos gutten (siden ingen nå engang ER perfekte...), dette mismotet kan senere (når gutten selv oppdager at hans egne rammer er så forskjellig fra andre barns, uten at han har fått en forklaring han har tillit til om hvorfor) utvikle trass mot faren (og DA blir det kamp i huset da, om hvem som har "sterkest vilje", det blir en kamp med ingen vinnere og to tapere, hvem som blir største taper er uvisst). Det er oftest barn som er oppdratte med slike klare, harde og ubegrunnede (i hvert fall så barnet forstår dem) grenser, som er "praktbarn" til de kommer i 8-9-10 års alder, og så, "HELT uforklarlig" snur om til "bygdas største rampegutt/rampejente" som foreldrene (oftest far) i løpet av kort tid ikke "rår med". For da har de utviklet nok trass (på skolen, om ikke før, har de jo forstått at de behandles annerledes enn andre, og noen forklaring de tror på om hvorfor har de aldri fått) og nok MOT gjennom lang tid til å "teste viljer". Og et slikt "lydig" barn er ofte utrolig viljesterkt når det snur DEN siden til!!

Så pappa bør, FOR SIN EGEN DEL,på lang sikt, om ikke for guttens, komme til "virkelighetens verden", om han også har tenkt å bli en RESPEKTERT far om 8-10 år. Men det kan nok bli vanskelig å overbevise ham om det, når han ikke oppdager "virkelighetens verden" engang i venneflokken. For da vet han tydelig best selv. Men at en overrraskelse av den mindre hyggelige sorten venter (statistisk sett med 50-60 %, noen slike barn blir jo bare "litt vanskeligere", noen tåler en slik oppdragelse (men kan utvikle "nerveproblemer" eller "sosial angst" i voksen alder)) vet han visst ikke.

 

Kanskje et "kolikkbarn" her faktisk hadde vært å ønske, om man ser på lang sikt?? Det kunne kanskje vekke pappa i tide? For han trenger tydeligvis "hard vekking"!

[Anonym bruker]

Takk for svar alle sammen.

 

Vi har snakket en del om det med at han kan skade sønnen psykisk ved å kjefte for bagateller. Han forstår det i teorien og en nødløsning har nå blitt at jeg tar med av det mest angående grensesetting. Pappaen trekker seg unna om han klarer å tenke seg om. Ikke en god løsning, men en klart bedre en.

 

Har også merket at sønnen vår lyer meg greit, mens det pappaen sier har begynt å gå inn det ene øret og ut det andre (til pappaen store fortvilelse og sinne).

 

Men når jeg ikke er der eller pappaen ikke behersker seg er det det samme gamle igjen. For pappen er det dette som ligger i ryggmargen og det er slik han egentlig vil ha det selv om han i teorien går med på at det ikke er sundt.

 

Det som ikke går inn er hvordan barn egentlig er. Barn skal grise litt, glemme seg litt, trasse litt. Det er det som er å være barn. Skulle ønske mannen min fikk denne virkelighetssjekken slik at han vet hvor heldig han er - og hvor urettferdig han er mot sønnen sin,

 

HI

[Anonym bruker]

Du sier, HI, at "det er slik han egentlig vil ha det".

 

Ja, også jeg VIL egentlig ha det slik! Men om jeg KAN FÅ det slik, og fremdeles beholde barnets respekt for meg om 10 år er en HELT annen sak! I øyeblikket kan jeg få "vil ha" oppfylt, men sannsynligvis ikke i lengden. Og må jeg velge mellom å ha et barn med litt mindre "strøken" adferd nå og et barn som har utviklet mismot/trass og skal "teste vilje" med meg om 10 år, blir ikke valget så vanskelig.

 

Har man et sinne man har vanskelig for å styre (noe jeg selv til tider kan ha), må man lære seg "å forlate situasjonen" (helt fysisk, enten ved å sende barnet "på gangen" eller selv gå "på gangen") til man har kontroll over eget sinne (selvsagt etter å avverget en alvorlig FARE for barnet, men det er jo ikke slike situasjoner du beskriver, HI). For sinne i oppdragelsen er en meget dårlig egenskap. For det første utløser sinne en overreaksjon, det blir ikke rimelig samsvar mellom forgåelse og korreksjon (korreksjonen blir ikke gjort for korreksjonens del, men for (ubevisst) å hevne/gjengjelde!). For det andre lærer barnet av å se en slik oppførsel at det er OK å opptre ubehersket (pappa gjør det jo...). Og barn lærer av det vi gjør, ikke av det vi sier (det blir bare en "ekstrabonus" når det er samsvar mellom det vi sier og det vi gjør!).

Og for det tredje lærer gutten (her han visst vært ganske lærenem allerede...) å overse slike utbrudd og ikke ta oppdrageren alvorlig. Noe som kan bli et stort problem på lang sikt, både for pappa og gutt, den dagen han faktisk BURDE ta det pappa sier alvorlig!

 

Nei, pappa må nok lære seg å tenke de langsiktige følgene av adferden sin (oppdragelse er et LANGSIKTIG arbeid, og det arbeid man forsømmer/løser dårlig nå møter en som et rekyl om 10 år...) og må lære seg "å forlate situasjonen" til han kan opptre behersket. Så vil han antagelig også fort oppleve at gutten igjen begynner å høre på ham....

 

Og kanskje pappa faktisk også har noe å be gutten om unnskyldning for?? For han ville vel vente (med rette) at gutten ba om unnskyldning dersom han opptrådte like ubehersket? Og så var vi tilbake til det gamle igjen: Barn gjør ikke som du sier, men som du gjør!