Anonym bruker Skrevet 7. juni 2009 #1 Skrevet 7. juni 2009 Han får voldsomme aggresjonsutbrudd som er helt umulig å stagge! Jeg kjenner at jeg kommer til kort, vet ikke hva jeg skal gjöre og det er så vondt! Han er 3 1/2 år! I dag startet det da han våknet etter å ha sovnet i bilen. Jeg fortet meg ut da jeg hörte at han hadde våknet slik at han ikke skulle bli redd. Jeg löftet han ut av bilen men "utbruddet" akslererte da voldsomt. Jeg satt meg på trappen med han på fanget for å roe han ned, men han var helt umulig å nå. Han skrek, sparket og var helt hysterisk. Mannen min kom ut og löftet han inn og gikk opp på rommet for å roe han ned. Jeg hörte da at det bare ble verre og verre og jeg rådet mannen til å gå ut av rommet og la gutten väre i fred. Men da mannen gikk ble det bare helt forferdelig. Gutten satt på rommet å skrek så han nesten spydde. Han begynte også å kaste legokassen rundt seg, så jeg valgt å gå inn til han. Satt meg på gulvet og tok han inntil meg og holdt han for å få han til å roe seg. Ba han om å pröve å slappe av og prate med meg istedenfor. Han var helt umulig, sparket, klöp, og var som en ål i armene mine. Helt umulig å nå han. Jeg forholdt meg rolig hele tiden, var ikke sint i det hele tatt! Mannen kom da inn på rommet og så at jeg slet, så han tok gutten vår og han roet seg da, endelig! Jeg gikk ned og etter en stund kom de ned begge to. Jeg var lei meg og forklarte for han at slik oppförsel ikke er ok og at vi ikke aksepterer det! Var steng i stemmen og forklarte at også mammaer kan bli lei seg. Man så at han var lei seg han også, men han ville ikke be om forlatelse. Da jeg snudde meg fra han ble han helt ulykkelig og begynte å gråte. Jeg satt meg ned og spurte om han egentlig ville ble om unnskyldning men at det var vanskelig for han. Han bekreftet det og ba så om unnskyldning! Han var så lettet da jeg ga han en klem at han begynte å gråte igjen. Noen med gode råd om hvordan vi skal forholde oss når han får slike utbrudd? Han er oftest en flott gutt som jeg har godt lag med, men i disse situasjonene föler jeg meg som en ekstemt dårlig mamma!!
Anonym bruker Skrevet 7. juni 2009 #2 Skrevet 7. juni 2009 Overse det FULLSTENDIG, og da mener jeg fullstendig. Ikke gi ham oppmerksomhet under anfallene i hele tatt. Snu deg fysisk bort fra ungen med EN gang han begynner. Når han så stopper, så snur du deg mot ham, gir han oppmerksomhet, MEN ikke på det som skjedde. Begynn på nytt, om du forstår. F eks spør om han vil være med å gjøre noe du skal, eller bare si han er fin på håret;) INGENTING om raserianfallet og hans oppførsel, men alt mulig annet som er positivt vinklet:) Begynner han da igjen å hyle, så bare snur du deg igjen, og er opptatt med ett eller annet, om det så er å stirre TV'n i senk uten at du får med deg noe som helst(det gjorde jeg mye). For så å snu deg til ham igjen med en gang han stopper. Og dette må skje konsekvent hver eneste gang der er antydning til slike anfall. Eneste inngripen du KAN gjøre, er om han ødelegger noe eller skader noen; da tar du ham i armen(bare holder fast, ikke vondt), ser ham i øynene og sier " Det er IKKE lov å slå(fyll inn med konkret det han der og da gjør)", for så å slippe ham og snu deg bort igjen. IKKE gå inn i noen som helst avhandling eller diskusjon. Ikke svar ham om han sier noe her. Dette er ekstremt effektivt, og er en modell en finner i boken "De utrolige årene" av Webster- Stratton. Mitt raseribarn(som la seg på butikkgulvet, og kunne ha raserianfall på opp til en time i slengen her hjemme) virket dette momentant på rundt samme alder som din er nå.
Anonym bruker Skrevet 7. juni 2009 #3 Skrevet 7. juni 2009 Takk, takk, takk :-) Dette skal vi virkelig pröve! Altså, totalt å ignorere han når han holder på og så gi han oppmerksomhet med en gang han slutter!
Gjest Skrevet 7. juni 2009 #4 Skrevet 7. juni 2009 Vet ikke helt hvilket råd jeg kan gi, men må bare si at dere virker som veldig gode foreldre begge to! At dere har tålmodighet i sånne situasjoner og ikke blir sinte er jo supert. Det vet jeg ikke om jeg hadde klart..? Dere kan jo prøve å kartlegge situasjonene som fører til disse "anfallene". Eks er det alltid etter søvn, før bading, etter dobesøk osv osv... Kanskje dere finner en fellesnevner her. Kanskje han har lavt blodsukker og er grinete og sint fordi han er sulten og slapp? Nei, jeg vet ikke.. - Skjønner det er vanskelig. Kanskje det er så enkelt som at han er i trassalderen? Er han bare sånn sammen med dere eller kan han få slike utbrudd i barnehagen, sammen med besteforeldre ol også? Så fint du og mannen din "jobber" sammen om dette hvertfall. Lykke til..
Anonym bruker Skrevet 7. juni 2009 #5 Skrevet 7. juni 2009 Det er ikke lett, og veldig fortvilende når barna får slike anfall.. Ikke noe moro.. Nå er gutten min "bare" 2,5 år. Men han har begynt å få litt sånne raserianfall han også. Da ligger han på gulvet og hyler. Jeg har da begynt og overse han. Går bare forbi/over han. Så stopper han etter en stund og kikker etter meg. Fordi jeg ikke snakker til han. Da spør jeg f. eks. om han husker hva vi skal i dag, å om han gleder seg. Spør hva han har gjort i bhg. o.l. Begynner han å hyle igjen da, så slutter jeg å snakke til han igjen, holder på med mitt. Å det tar ikke mange gangene før han blir med på samtalen igjen.. ) Da er alt glemt! Så snakker vi ikke mer om det. Dette er vel noe de skal igjennom, å må få ut av systemet. Jeg tror de blir lei seg selv også, tror ikke de helt hvorfor de reagerer sånn. Lykke til )
*Mammalykke* Skrevet 7. juni 2009 #6 Skrevet 7. juni 2009 Jeg ville også bare si at jeg synes dere virker kjempe flinke! Tolmodighet er noe av det beste middelet man har. Stå på! Dette går bra =)
Anonym bruker Skrevet 7. juni 2009 #7 Skrevet 7. juni 2009 Vel,hadde jeg våknet i bilen,så hadde det nok vært godt og sittet litt i setet før noen skal løfte meg ut mens jeg fremdeles er i ørska.. Ingen av mine unger vil rett ut av bilen hvis de har sovet der.. De vil gjerne summe seg litt først,altså våkne til litt..
Anonym bruker Skrevet 7. juni 2009 #8 Skrevet 7. juni 2009 Takk jenter for gode råd og fine ord! Anonym 20:48, ja du sier noe! Sikkert ikke så dumt å la de sitte litt, men han gråt da jeg kom ut og da syntes jeg ikke jeg kunne la han sitte. Han er nemlig fortsatt slik at han gråter når han våkner, har ikke helt vokst av seg babytaktene ;-)
Anonym bruker Skrevet 7. juni 2009 #9 Skrevet 7. juni 2009 Ta en kikk på denne linken, HI! http://www.barnetmitt.com/forum/thread/140206106
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå