Trenger støtte! eller en wake up call??

[Anonym bruker]

Er det flere her som sliter meg at samboer ikke forstår at livet er i ferd med å forandre seg? Livet mitt har forandret seg drastisk etter jeg ble gravid, føler jeg. Jeg røyka mye og festa hver helg. Dette ble d jo bråslutt på...for meg.... Han har ikke forandret seg noe i det hele tatt, og har har IKKE noe forståelse for at jeg gjerne vil ha han hjemme sammen med meg en og annen lørdagskveld, uten at kompisgjengen følger med... Han er da sammen med meg hver kveld midt i uka jo! skal han liksom ikke få treffe venner når han vil heller lenger nå?? Han synes jeg er fryktelig urettferdig, og jeg vet ikke hve jeg skal gjøre... Jeg har så stort behov for å føle at han er her for meg nå, men jeg blir skuffet, gang på gang.... Er visst ikke så greit å forstå at jeg som er gravid plutselig begynner å kreve ting av han for første gang på 6 år! Jeg føler at jeg har ofret så mye for den lille babyn vår, hvorfor kan ikke han ofre litt for meg og være her for meg å støtte meg gjennom graviditeten? Det er bare en periode... Jeg føler at denne graviditeten er det bare jeg som går igjennom, det angår han ikke! skal sies at han gleder seg masse, er glad i ungen og viser interesse for henne og det som skal skje, men det strekker seg ikke lenger. Når det kommer til hva jeg føler og tenker om alt, og da spesielt om han, så blir han veldig defansiv, og nekter å forstå!

 

Han synes jeg er urettferdig, og jeg sitter igjen med en vond følelse av å aldri få forklart HVORFOR jeg føler det som jeg gjør...han krever og krever forklaring på forklaring, og jeg kan ikke komme på annet enn at jeg trenger å føle at han ønsker å være sammen med meg, trenger å føle meg elsket, og at selv om han ikke alltid forstå, så er han der likevel, ikke skyver meg unna til vi begge har "glemt" hva vi kranglet om...men dette er ikke nokk... Hva vil du jeg skal gjøre da?? spør han, han vil ha konkrete svar som, vask golvet eller lag middag...det er ikke der det ligger, og det vil han aldri forstå...og etter å ha krangla en stund blir jeg bare helt tom... Jeg klarer ikke å gi han svar på det han spør om, og plutselig ligger jeg der å lurer på om jeg er alldeles urimelig eller bare helt tåkete i hodet....jeg klarer ikke å si mer...tankene blir kaotiske og jeg begynner bare å gråte!

 

Vet ikke helt hva jeg kan gjøre med situasjonen jeg...etter x antall krangler hvor jeg ikke kommer noen vei så orker jeg bare ikke ta det opp mer..det er en så stor påkjenning og jeg blir deppa i flere dager hvor vi nesten ikke snakker sammen....vil han noen gang forandre seg?? jeg må si jeg er spent på hvordan dette skal gå når jenta vår kommer....

 

Dette ble litt langt, men jeg er så fortvilet....dessuten var det godt å bare få skrevet det ned og....kanche er jeg helt rørete av alle hormonene som herjer, og kanskje er det jeg som er urettferdig...? Jeg aner ikke lenger...jeg vet bare at jeg har det ikke bra nå, i en tid som liksom skal være min lykkeligste!

 

 

[Susanne&Emilie]

Dette var som å lese noe jeg kunne ha skrevet....ganske så lik situasjon jeg var i forige uke...Alt var håpløst og gikk bare rundt i flere dager og ikke pratet sammen...for uansett hva jeg sa så blei det så forferdelig usaklig og rotete...Men har veldig lett for å begynne å gråte noe som skjedde 2 ganger på en kveld i en krangel med sambo...og resultatet blei at han blei helt fra seg...Og løp etter meg da jeg forsvant inn på do for å gråte videre og syntes verden bare var dritt....alt var ddritt og ønsket ikke trøst i det hele tatt....ønsket bare å stenge meg ute fra han for uansett blei det bare masse spørsmål om hva han kunne gjøre noe jeg ikke hadde svar på..

Tok meg sammen og sambo virket litt mere oppvakt i forhold til hvordan jeg hadde det den kvelden og vi jeg la meg i armkroken hans og forklarte hvordan jeg opplevde han,, og hva jeg tenkte på om dagen.

 

Blandt annet hvor ensomt det var å sitte alene de kveldene alle var ute å fant på morroheter...og jeg blei hjemme...og de gangene jeg vil ut å spise med ham så var vi aldri alene...Hvor redd jeg var for å ende opp på sykehuset alene for han var ute å rava om nettene..

Om noe skulle skje at jeg da hadde han å ringe til og kunne stole på at han tok telefonen da jeg ringte. Itilfelle noe uforuttsett eller liknende. en slags trygghet oppi detta som er nytt og ganske så påkjenning på kroppen!

Hormonene er jaggu ikke lett å leve med...og de stakkars mennene må virkelig gjennomgå...da de må være til stede for oss nå mere...

 

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Du er absolutt ikke alene!

Jeg har en samboer som er veldig interessert i graviditeten og magen min. Og han er veldig til å skal passe på og beskytte meg. Men noen ganger føler jeg at han overbeskytter meg. F.eks han vil ikke at jeg skal kjøre på langtur alene i bil. Kan forstå det litt, men kan ikke bare sitte hjemme hele gravditeten, uten å få besøkt familie og venner som bor et stykke unna.

 

Derimot har han ingen forståelse når det kommer til fest og alkohol. Jeg var kjempeglad i å feste før jeg ble gravid, jeg var noen ganger så ekstrem at jeg synes det var på sin plass at jeg ble gravid, og bli litt mer "voksen". Så vi har begge vært glad i fest og kose oss med litt alkohol.

Nå synes jeg det er greit å være med på vorspiel, men etterhvert som folk blir fullere og fullere, blir det stadig mer fristende å dra hjem. KJedelig å høre på fulle folk som snakker. Jeg føler meg litt utenfor det hele på en måte. Så da drar jeg hjem, med en litt guffen følelse i meg.

 

Jeg har alltid vært FOR at min kjære skal få kose seg med sine kompiser og ta seg en fest i ny og ned. Forventer ikke at han skal sitte og varte meg opp hele tiden, men et sted går grensa. Spesielt når han har festet 2 dager (privatfest)på en helg og jeg helga etter ber han om å være hjemme. Da blir han sur og sier at han kan ikke gå glipp av den festen der, fordi da er alle hjemme (bygdefest). Så anklager han meg for å være sjalu! Ja, kanskje jeg på en måte er det, men samtidig ikke. Savner egentlig ikke festing og alkohol.

Det jeg savner er at han forstår meg der og da. At han viser litt solidaritet. Vi skal da trossalt begge bli foreldre. Jeg ofrer mye for graviditeten, mens han trenger ikke ofre en dritt. Det kan jeg bli sjalu på. Men samtidig er jeg kjempeglad for at jeg kan få bære på ungen. Jeg ville ikke ha vært foruten.

 

Likevel må jeg innrømme for meg selv at jeg kan synes det er litt godt å sitte alene om kveldene innimellom (vi jobber sammen også, så vi ser hverandre rimelig ofte), men det er bare forståelsen jeg er ute etter. Hvis han bare kunne si: "Vet du, hvis du føler det sånn, så skal jeg faktisk være hjemme med deg, så kan vi kose oss. Jeg må ikke feste".

Men neida, da gjør han som du HI skriver, spør om hva jeg vil at vi skal finne på, konkret.

Hvorfor må JEG finne på hva vi skal gjøre? og hvorfor kan man ikke bare være sammen hjemme liksom. Bare være nær hverandre??

 

Jaja, nå ble det mye skriving her. Poenget er bare at jeg ute etter litt forståelse. Det utrolig hvor greit jeg synes alt er, så lenge jeg får forståelse tilbake. Dessuten er vi mer eller mindre voksne mennesker (midten av 20-årene) og den helsikes fylledrikkinga syns jeg man kan bli ferdig med. Til og med kompisene hannes, som IKKE skal ha barn, er ikke så avhengig av å få med seg hver eneste fest.

 

Men alt i alt har vi det bra, og han er så god og omsorgsfull på alle andre måter. Så han fortjener mye ros. Men akkurat den festinga, den irriterer meg. Merkelig som jeg har forandret meg, jeg som var DEN partyløva før. hehe

[Linsy&snart 2prinsesser]

Forstår at dere har det tøft...

Min mann er heldigvis ikke sånn, nesten det motsatte.. han koser seg heller hjemme sammen med meg og hunden enn å gå ut. Da testen viste positiv sluttet jeg å røyke og drikke på dagen, og samtidig bestilte jeg resept til han for røykavenningspiller. Og han har klart det Men samtidig fristes han ikke veldig av alkohol. så det er jeg som kjøper øl til ham slik at han kan kose seg litt.. Jeg synes faktisk det er hyggelig at det står kalde pils til ham når han kommer hjem fra kveldsvakt Jeg er faktisk litt redd for at han skal synes jeg er gravid og kjip.. Og det koster meg så lite å kjøpe inn reker og hvitvin (til ham) eller lage pizza og kjøpe inn øl (til ham) til fredag- eller lørdagskvelden. Så er vi glade og fornøyde begge to

Og han trives bedre hjemme, det blir ikke like dyrt som fest (jeg har også kjørt og hentet ham kl.02.30) og han har kunnet kjøpe seg to par Armani jeans med god samvittighet...

Min erfaring er at så lenge man gir, så får man tilbake.. Og mannen min er 28, så han er ikke så gammel....

Eller så kan dere jo kjøpe boka "Verdens beste pappa, Hakkespettboka for småbarnsfedre" til den vordende far. Festlig bok med masse guttespråk OG veldig fokusert på at fedre må vise omsorg og ta hensyn til den gravide.. Funket både her i huset og for Nettis:).

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det er mer som å høre et utdrag fra min egen situasjon. Jeg elsket å feste natta lang! Selv om jeg er såå glad for graviditeten, og som du sier ikke ville vært dette foruten, så savner jeg det gamle livet mitt og... Og jeg kjenner jeg blir litt sjalu innimellom... Jeg mener jeg godt forstår at han synes det er artig å være ute å feste, og har hele tiden syntes det har vært okei, vi har hatt en del fester her også, fordi jeg gjerne vil få med meg morroa selv om jeg ikke kan drikke selv..men nå begynner jeg å bli litt lei av at han ALLTID må prioritere fest så fremt han har anledning..Hvorfor må jeg være nr. 2? hvorfor må jeg være "backupen"? Han er bare sammen med meg når det ikke er noe annet som skjer, og det er ikke no god følelse. vi skal BEGGE bli foreldre, og jeg føler jeg er den eneste som må forandre på alt... Solidaritet er kanskje ordet jeg har lett etter ja...følelsen av at vi er sammen om dette lille vidunderet. Følelsen av at vi begge ofrer litt, gir og tar...

[Anonym bruker]

Jeg er veldig for at han skal kose seg og feste og ha det gøy med venner, jeg har disket opp med øller og god mat både til bare oss selv og til oss og hans kompiser på vors hjemme hos oss...jeg synes stort sett at det er flott at han lever livet litt nå, og jeg syns det er greit å være med selv og, så jeg ikke blir sittende hjemme alene hele tiden... Jeg har kjørt han på fest, vært med på fest, hentet han etter fest og vært sjåfør på turneer rundt for å se om det er noe liv forsjellige steder.. Jeg mener at jeg er ei forståelsesfull jente som aldri har fortalt han hva han kan og ikke kan gjøre, vi har det veldig okei sånn...Men nå føler jeg for litt omsorg å forståelse tilbake...han synes jeg er urimelig når jeg ber han være hjemme hos meg en lørdagskveld...noe jeg synes jeg fortjener egentlig, at han tar seg tid til bare meg innimellom å... Annet når han kommer hjem fra jobb, eter middag, sover et par timer og bruker resten av kvelden på pc'n...

 

Ta gårdagen som eksempel. Jeg sa i fra på fredag at jeg håpa at vi kunne tilbringe dagen sammen og at vi kunne kose oss med hjemmelaga pizza og leie oss film til kvelden. Ha en kosekveld bare vi to. Dette gikk rimelig greit til en kompis ringte han midt under filmen...han skjønte nokk at han burde si nei der og da, men satt som på nåler til filmen var ferdig og da kunne han ikke komme seg ut av huset fort nokk, og jeg fikk IKKE være med.... Han hadde tross alt brukt hele dagen sammen med meg nå, så nå måtte han faen meg få låv til å ut å treffe folk han å, uten meg! Jeg hadde kosa meg skikkelig, og ble oppriktig lei meg når sa det og bare dro....klarte ikke å si noen ting...ble så paff... er jeg virkelig SÅ kjedlig?? Denne helga har han vakt på jobb, og kan ikke drikke selv, men likevel takler han overhode ikke å gå glipp av morroa kompisene er med på.... Som regel er han sjåfør på kompisene når han har vakthelger...ikke hjemme hos meg iallefall...

Det er da ikke sånn at jeg forlanger at han skal være hjemme hver helg,overhoode ikke! Jeg trenger bare at han ønsker å være litt sammen med bare meg innimellom og...

 

Den boka har han og har lest forresten, men det gikk visst ikke helt inn akkurat den biten om forståelse....

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg er heller ikke den som nekter typen min noe som helst. Jeg unner han å kose seg med øl og det som er. Men det er kanskje litt sånn: man vil ha det man ikke kan få.

Jeg hadde en eks som ikke var særlig glad i å drikke alkohol. Han tok seg en fest en sjelden gang. Da var det nesten så jeg tvang han ut for å feste. Det var JEG som pusha på han litt alkohol. Så jeg vil ikke si jeg er ei som prøver å kontrollere eller eie kjæresten min. Men det er noe med at vi skal begge være sammen om graviditeten.

Og nei, vi skal ikke være sammen hele tiden. Men skjønner liksom ikke hvorfor han som skal bli pappa, må være med på mer enn kompisene, og alltid drikke mer enn kompisene og bytter til og bort vakter dagen etter en fest, bare for å være med på festen. Nå bærer ikke han barnet i magen, og dermed blir det vanskelig for å han å forstå hvorfor man ikke kan leve som før. Det blir nesten litt som man vokser i fra hverandre.

Jeg har ingenting imot at han koser seg med alkohol. Jeg har ingenting imot at han tar seg en fest. Det eneste jeg ønsker er at han oppriktig vil sitte hjemme en kveld sammen med meg, fordi han syns det er hyggeligere enn å drive på med den festinga hver eneste helg. Gjerne både fredag og lørdag. Jeg disker gjerne opp med hjemmelaget mat, film. Og øl, vin, whisky skal han også få servert.

Føler bare at jeg ikke er så interessant på en måte....

Men tenker også at det kan være meg... kanskje føler han seg litt utenfor også. At jeg blir opphengt i graviditeten og snakker mye om barnet i magen. Men han spør jo mye selv og det virker som han er nyskjerrige på dette han også...

 

Nei, ingen lett sak. Men jeg prøver bare å slappe av og tenke at han får bare leve livet nå. Hvis det fortsette slik etter at barnet har kommet, da blir jeg forbannet. For da er det ikke bare meg han burde ta hensyn til, da er det faktisk barnet også! Men tror det skal gå fint

[lykkemagen- endelig mamma!]

Kjenner jeg blir litt forbanna her på anonym og vestlandsfandens vegne. Hvis det er noen som trenger en wake up call, så er det definitivt de vordene fedrene her....

 

Den med video- kvelden var skikkelig trist. tror jeg hadde blitt kjempelei og drit- sur hvis min mann hadde gjort det!

 

Greit nok at de skal få fortsette å ha et liv (mens de kan), men det betyr jo ikke at de ikke skal ta hensyn til sin gravide partner! Det er vi som har fått livet snudd på hodet, har en masse begrensninger i hverdagen - ikke spise en haug med ting, ingen alkohol/røyking, og ikke overskudd til det livet vi en gang hadde. Dere fortjener å bli tatt hensyn til, dere bærer tross alt barnet til denne mannen, og ofrer en masse, lidere dere gjennom en masse- for det som jo er like mye hans barn som deres!

 

Det høres utrolig umodent ut å parere ønske om litt selskap i hverdagen med å forlange konkrete planer og oppgaver. Oppgaven er enkel: Holde dere med selskap og vise at dere er viktigere enn den neste festen, vise forståelse for at livene deres er snudd opp ned, og at det ikke alltid er en rosenrød ønskedrøm, uansett om barnet er aldri så velkomment. Vise kjærlighet i en periode av livet der våre ønsker og behov ikke alltid er rasjonelle eller forståelige. Hvis de trenger en punktvis liste for å oppfylle den enkle oppgaven (det er vel mannens hovedoppgave ved svangerskap...), så bør de melde seg på et kurs!

 

Litt må det være lov å forvente av partneren sin når man er gravid, og det høres ikke ut som dere er urimelig kravstore på noe vis.

 

Håper virkelig gutta deres tar til vettet uten at dere må krangle til hormonene sender dere ut i gråtetokter (har full forståelse for det- griner av reklame på tv..). Hvis det ikke trenger inn har mange kommuner lavterskeltilbud med rådgivning for par. Kan være lurt før alt kjører seg fast... Kommer jo en liten som har stor fordel av at mamma og pappa har et godt forhold!

 

Igjen- dere har min fulle støtte, og gutta deres bør skjerpe seg!

[Linsy&snart 2prinsesser]

Kunne ikke vært mer enig med deg, lykkemagen!

Mente ikke å si at noen var kjipe... Men synes selv jeg er veldig snill med mannen min og da er han snill tilbake Men jeg har kanskje en litt sjelden mann? Vi krangler aldri og klarer alltid å bli enige i kompromisser dersom meningene er ulike.. Den som føler sterkest for saken får igjennom sin mening. Og står saken stille er det stein/saks/papir som vinner

 

Og det er aldri for tidlig å gå til familieterapeut! Bedre føre var...