om selvmord

[Anonym bruker]

er det noen som har opplevd at venner eller familie har tatt selvmord?

 

hvordan klarer dere å unngå å være sur fordi de tok det valget?

 

jeg skjønner ikke hvorfor man velger det?

synes nesten det virker som et alt for enkelt valg.

 

"jeg gidde ikke" " jeg gir opp"

[Anonym bruker]

Jeg har ikke opplevd dette selv. Har et litt delt syn på selmord. Det er like mange grunner til å ta livet sitt som det er selvmordskandidater. Det kan synes egoistisk og til og med hevngjerrig å ta sitt liv. Av og til er det totalt uforståelig. Men jeg tenker også at for å gå så langt som å ta livet sitt så har man det meeget dårlig. Man er kanskje ytterst derprimert(selvmord er en diagnose), et menneske i en sånn tilstand er alvorlig syk og trenger hjelp. Man tenker ikke som normalt når man er dypt deprimert. Depresjon har lite med "å gidde" å gjøre.

Men det er tragisk for de pårørende og tanker som sinne og bebreiding er nok vanlig.

Jeg føler med deg om du har opplevd dette på kroppen.

[Anonym bruker]

jeg ble ikke sur.. jeg ble mer lei meg og såret...

 

man kan umulig forstå en som har tatt selvmord, det må være en desperat situasjon. Man har rett til å velge selv om man vil leve eller ei.

 

jeg tror det må være verdens vanskelige beslutning å ta, jeg velger å tro at han tenkte på meg og oss før han gjorde det. og håpte at vi kom til å forstå og respektere..

 

De første ukene var jeg forbanna, jeg var så sint.. men etterhvert tenkte jeg meg om, og prøvde å se alt fra hans side... jeg klarer det ikke, men er ikke forbanna lenger.

 

Såret fordi han ikke kom til meg, jeg skjønner ikke hvorfor han ikke kom til meg...

[Anonym bruker]

ble veldig knotete dette..

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd å miste min beste venn - han tok selvmord. Til tider, har jeg nesten hatet han for det, for han sa aldri noe.

Det kom som et sjokk på oss alle.

Det er ikke det at de ikke "gidder mer" som du skriver. Vi som ikke er suicidale, vi klarer ikke å sette oss inn i hvordan de har det, det er umulig.

 

Tro meg, de har vridd & vrengt hode sitt i alle mulige retninger, for og kunne klare og fortsette livet, men dessverre så finner de ingen løsning!

Jeg er ikke sint på han pga det han gjorde, jeg prøver å respektere det så godt jeg kan, men fy faen som jeg savner han - og hadde jeg visst mer, hadde jeg gjort ALT for å hjelpe han.

 

Det er tydelig at du ikke kan sette deg inn i hvordan et suicisalt menneske har det. Du mener de tar det enkle valget. Det er helt feil - de tar det siste valget, etter de har prøvd alt mulig av andre valg.

[Anonym bruker]

nei, har heldigvis ikke opplevd dette..

men har en venn som nettopp misten noen hun hadde nær. (trodde hun)

 

det var liksom ingen som forsto hvorfor, det var ingen som hadde en mistanke om at noe var galt!

hva skal man si, eller gjøre da??

 

det skulle ikke ha vært noen grunn!

[Anonym bruker]

11:48.. du har et poeng, men jeg klarer bare ikke å se det sånn... ikke enda. hvis man har tenkt masse på det, hvorfor ikke spørre om hjelp?

legge igjen noe som kan forklare noe... brev, mai eller en liten post-it vertfall??

[Anonym bruker]

Jeg tror at det ikke er andre enn den som selv tar selvmor som forstår hvorfor.

 

Jeg har ikke hatt noen i nærfamilie som har gjort det, men en i klassen over meg som gjorde det. Min mor var barndomsveninnen og den andre sønnen gikk under meg på skolen, så vi kjente de selv om det ikke var noen vi var ofte med.

Der og da var det ingen som skjønte noe, i ettertid har det kommet mer frem og vi skjønner nå mer hvorfor.

 

Jeg prøvde selv å ta selvmord for mange år siden, selv om jeg husker lite fra den tiden så er det periode som jeg slet veldig i. Det er få som vet om det, og det er heller ikke fler som skal få vite om det. Mine foreldre og søster vet ikke noe, de vet jeg slet. Det er bare min søster som vet i grove trekk hva jeg slet med, sliter enda og kommer til å slite med det resten av livet men jeg har kommet meg vidre og det er nå ikke ett probem i mitt liv.

Det som er mitt "problem" er at jeg ble missbrukt som barn, noe som jeg fortrengte i mange år før alt kom tilbake. Og da eksploderte alt innvendig. Jeg fikk hjelp av flere instanser, men når man blir missbrukt på en måte som er "tabu" og ett ikke tema i det norske hjelpeaparatet så blir det ikke noe enklere. Til slutt kom jeg til en psykolog som var tøff nok til å si at psykolog og hjelpeapparatet som er i slike tilfeller ikke er det beste for meg. Endelig en som tok hvem jeg var på alvor og så meg som meg.

Men måten jeg har håntert dette på, blir fordømt av mange rundt meg. Mine meninger er feil, jeg kan ikke komme over dette, måten som jeg kom meg over dette er en måte som ikke skal hjelpe, og vet ikke hva de helt ikke sa til slutt. Og alle de tro meg på menneskene som hadde en mening om hvordan jeg skulle føle og ha det. Så det var pga dette jeg til slutt tok en overdose med medisiner, og heldisvis gikk det ikke slik jeg ønsket da. I ettertid har de to menneskene som sto meg nermest og de to som vet mest om hva jeg slet/sliter med sagt at de skjønner hvorfor jeg gjorde som jeg gjorde.

 

Så jeg tror ikke noen kan ha en mening om dette før de faktisk har vært der, kjenne på følelsene og merke andres kommentarer på kroppen. Ikke minst vite hvordan hjelpeaparatet fungerer i praksis.

 

Men, noen velger nok selvmord som en lettvint løsning. Men for de så er det den beste løsningen. Jeg syns aktiv dødshjelp burde vært lov, slik at man hadde hatt muligheten for å ende sitt liv på en mer skånsom måte for sin familie. Fått mulighet til å ta avskjed, så det ikke kommer som ett sjokk på de nermeste.

 

Jeg har alltid av mobilen min på natten, for min tidligere samboer truet med selvmord. Han er psykisk syk, og er ut og inn på psykiatrisk. Jeg har ventet på tlf fra politiet flere ganger, den har ikke kommet men jeg tror den kommer endag. Jeg kan ikke hjelpe han, jeg prøvde men det gikk utover meg selv og våre barn. Så jeg tar hånd om våre barn, resten må han selv klare. Han vet det, hans familie vet hva jeg mener også hans psykologer og leger.

Jeg mener han velger en lettvint løsning, og ikke ønsker å ta tak i sitt eget liv. Utifra hva han sier og gjør, men det er ting jeg holder for meg selv. På en måte skulle jeg ønske jeg hadde fått tlf fra politiet, for han har det ikke bra, familien og hans barn har det ikke bra, og vi får ikke gjort noe for han.

Så for hans del håper jeg han enda finner måten som kan gjøre han bedre, gjøre livskvaliteten han bra på. Nå lever han såvidt pga sine barn, som han ikke er istand til å se. Unger som han har gjort "syke" pga sin egen psykiske tilstand.

 

For noen kommer nok hans evt selvmord til å komme som ett lyn fra klar himmel, men for oss som står han nermest blir det slutten på ett kapittel.

[Anonym bruker]

Det er vel ikke noen som kan sette seg inn i situasjonen til den som tar selvmord. Jeg hadde en kamerat som tok livet sitt, alt så til og være kjempe bra med han, som vi så da, han oppførte seg som det vi andre gjore.

men en morgen fikk jeg vite at han var ikke blandt oss mer. Han hadde skyti seg selv..

Han var sprudlende hele tiden, alltid et smil på lur.

Han hadde store planer om hva han skulle med livet sitt. Men det tok slutt.

han kranglet med broren sin, og fløy ut i raseri og skøyt seg..

Jeg var ikke sint eller forbanna på han, men jeg skjønte ikke hvorfor han gjore det.

Det er 5år siden han gjore det nå, og jeg skjønner det fortsatt ikke.

Men jeg kunne ønske jeg hadde øyene litt mer oppe for og se at det var noe galt. men de skjuler det så utrolig godt, at de ikke lenger vil leve.. jeg kan bare huske minnene hans nå, og savne han..

 

Jeg har ei venninne som også har truet med og ta livet sitt. hun har sendt meg brev og sagt at hun ikke lenger vil leve og vil dø.

Da ble jeg forbanna og sa til henne at jeg vil ikke miste alle vennene mine, har mistet en og vil ikke miste fler som tar selvmord.

Da fikk jeg til svar at hun ikke kunne noe for det.

Og da sa jeg bare javel kom igjen, ta det livet ditt, men ikke regn med meg at jeg hjelper deg med noe mer... Jeg var litt sinna.

Hun har fortsatt ikke tatt livet sitt, og hun "viste" problemene sine til alle så de skulle syns synd på henne. så har ikke troa på at hun gjør det.

 

Som du skrev : 1352 07/06-09

Jeg ble også misbrukt, som liten, og tenkte veldig på og ta selvmord, men jeg ombestemte meg i siste liten, jeg tenkte på familien min, hva vil de tro,føle, hvis jeg gjør det??

Jeg hadde jo ikke kontakt med han som misbrukte meg lenger.

Ser jeg han nå, så springer jeg alt jeg kan for og la vær og treffe han.

Jeg hadde en utrolig flink familie som tok vare på meg etter at de fikk vite at jeg ble misbrukt.

Nå har jeg bare min kjære som støtter meg, familie har jeg ikke lenger..

Og heldigvis så har jeg klart og komme over det..

 

 

[Gjest]

Jeg har kun opplevd at en venninne i en periode vurderte selvmord sterkt. Hun ble rådet av psykiateren sin til å snakke med alle vennene sine om det, slik at hvis hun faktisk gjennomførte det ville det gjøre sjokket mindre for oss og for at hun trodde venninnen min ville ha godt av å snakke med andre om det.

 

Nå gikk det heldigvis ikke slik at hun tok livet sitt men jeg tror jeg hadde blitt mest trist hvis hun hadde gjort det ... men hun hadde jo snakket om problemene sine og jeg forstår godt at hun var sliten og til tider følte hun ikke orket mer. Men det burde være et godt råd til alle som er lei livet sitt tror jeg - snakk med dem du er glad i!

[Anonym bruker]

Jeg har kjennskap til flere som har avsluttet livet sitt. Unge, gamle og et nært familiemedlem. Familiemedlemmet valgte å avslutte livet av meget forståelige grunner. Han forklarte det nøye i personlige brev til alle som stod ham nær, så det levnet ingen tvil. Likevel var det ingen som forutså suicidet. De andre tilfellene er mennesker jeg har truffet i jobbsammenheng.

 

Jeg jobber altså i psykiatrien og ser absolutt mennesker som jeg kan forstå ønsker å dø. Tenk det, ja! For flere av mine pasienter mener jeg at selvmord er eneste fornuftige utveien, når de har kommet til den beslutningen.

 

De som ikke klarer å sette seg inn i den bunnløse lidelsen som enkelte mennesker må leve med, skulle kanskje jobbet litt med slike mennesker, før de avskriver dem som egoister.

 

Jeg tviler veldig på at noen tar lett på å ta livet sitt.

[malingus]

Signerer anonym 14:54!

For noen er det den eneste, og den beste løsningen dessverre.

[Anonym bruker]

Jeg har opplevd at 5 personer jeg vet om har tatt sitt eget liv.

 

2 av dem kan jeg si jeg er irritert og sinna på. #¤"¤%%¤¤"#%¤#"%¤#"#¤!!!!!!!!!!!!! Sånn føler jeg det med dem. De var foreldre.

 

1 av dem, en klassekamerat, er jeg innmari lei meg og fryktelig trist over hele situasjonen. Og føler jeg kanskje kunne gjort noe for.

 

1 annen, en ung gutt jeg kjente, skjøt seg selv i hodet. Trist! Føler det er bare trist.

 

1 annen mann føler jeg avmakt og sitter igjen som et spørsmålstegn. Han hadde kroniske smerter i mange år, og orket ikke mer. Jeg vet ikke helt. Føler meg ikke sint på han, men har mange HVORFOR? Han var far til noen jeg kjenner. Og jeg forstår ikke hvorfor.

 

 

Mange grunner til selvmord, men jeg synes ikke jeg har rett til å dømme dem, egentlig. Men jeg vet jeg har vært langt nede selv, og nær ved å ta mitt eget liv. Men noe stopper deg jo. Du har barn, familie osv å tenke på. Jeg vet det er egoistisk å ta sitt eget liv, men når man er langt nede, gidder man ikke å tenke på akkurat det.

Tragisk.

Men når voksne mennesker tar sitt eget liv, når de har barn, er det feigt. Feigt å gi opp livet, og la andre sitte igjen med tusen spørsmål!!

 

 

 

 

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Jeg kjenner ingen veldig nære som har tatt selvmord, men tror ikke det er et lett valg. Jeg har aldri tenkt på tanken å ta selvmord selv, så vanskelig for meg å vite hva som rører seg i hodene på folk. Er nok veldig komplisert.

Det kan nok være at man føler en håpløshet, en tomhet som man bare ikke finner noen løsning på. Det kan være en meningsløshet med livet. Selv om de har folk de er glad i, og har mennesker som e glad i dem, så føler de likevel en tomhet og meningsløshet som gjør at man blir så nedstemt at man ikke orker å leve. Så jeg skjønner det.

Har noen dager hvor jeg føler meg nedstemt. Det er veldig sjelden, men jeg tror det er mennesklig. Men noen føler dette hele tiden, hver dag i mange år... de føler at ingenting hjelper... da kan jeg forstå dem litt.

Samtidig ville jeg blitt sint hvis en av mine nære valgte å ta den avgjørelsen. "Hvordan kan de la være å tenke på familien"??? Men samtidig er jo jeg også egoistisk hvis jeg vil at de skal leve bare for min og andres skyld.... så dette er nok ingen enkel sak...

[Anonym bruker]

mamman min tok livet sitt i fjor.

unngå å være sur? Jeg er dritsur jeg! Eller kanskje ikke sur, men lei meg over at hun hadde det så fælt at hun ikke orket mer - og litt forbanna fordi hun nektet å ta imot hjelp som gang på gang ble tilbudt henne....

hun bl 59 år - jeg er 30.

eksen min tok livet av seg da vi var 22.

sjokktilstand er meget beskrivende for hva man "føler" ganske lenge etter noe sånt faktisk.

[Anonym bruker]

Man TAR ikke selvmord!

Man BEGÅR selvmord eller TAR sitt eget liv!

Lær dere norsk!