Uff, så mange "ødelagte" unger rundt omkring...

[malingus]

I følge mange her inne.

Barn får jo heeeelt klart varige men og store skader om foreldrene er overvektige, psykisk syke, har barn med flere menn, drar på fest eller tar seg et glass vin etter ungene har lagt seg eller om foreldrene er religiøse... Hvordan i all verden skal man egentlig oppdra barn så de ikke vil lide som voksne, i følge dere?

[Kjøttpølsa]

Hehe, det er de med komplekser som angriper....psykologi....:-,)

 

Tenk så nedverdig å måtte innrømme å ha blitt sint på sitt barn.......eehhh nei vi angriper heller noen som gjør det og forteller de hvor skapet skal stå:-,)

[Anonym bruker]

Du lager jo et sammensurium av ting som ikke kan sammenlignes og som har helt ulikt alvorlighetsgrad.

[Den heldige eier av ett barn]

Ikke sant:)

 

Tenk når vi kommer på sykehjem og alle disse "ødelagte" ungene skal se etter oss. Da kommer de sikkert til å ta hevn;)

[malingus]

Ja, det er vel noe med det kjøttpølsa!

[malingus]

Ja, men alle er eksempler på ting som forskjellige folk her inne har uttalt seg om. Alt er jo skadelig uansett, i mer eller mindre grad, i følge folk her inne.

[Anonym bruker]

Men det er jo åpenbart at du prøver å ufarliggjøre det at du utsetter ditt barn for en psykisk syk alenemor med å late som om det er på samme nivå som at man tar et glass vin...

 

Hallo?

[Anonym bruker]

Da er mine barn totalt skadd.

jeg har barn med 2 forskjellige, går på fest en sjelden gang og tar meg gjerne et glass vin eller to etter de har lagt seg. uff og uff

[malingus]

Jeg prøver ikke å ufarliggjøre noe for min egen del.

Har aldri snakket om meg selv i denne diskusjonen. Det er du som drar mitt liv inn i dette.

Men, om du absolutt vil... Man kan være en utmerket mor (noe jeg anser meg selv som) selv om man har en psykisk sykdom og selv om man er alenemor. Jeg er et fornuftig og vurderendes menneske "til tross for" min diagnose. Og det er jo nettopp det som er poenget mitt!

Ikke alle psykisk syke, alenemødre, overvektige og de som nyter litt alkohol er uegnet som foreldre. Og de er ihvertfall ikke det pgs av dette. Ikke nødvendigvis.Og det er denne generaliseringen jeg vil til livs.

[Anonym bruker]

Kritikken du fikk, HI, om "du blander alt til en lapskaus" (og derfor gidder jeg ikke svare deg noe mer?) synes jeg er å skyte langt over målet. Ikke alle eksemplene du tar er like viktige for om barnet tar skade på sin skje, men hvoedspørsmålet ditt, hvordan man skal oppdra barn så de ikke lider som voksne, synes jeg at fortjener et svar.

 

Hadde jeg visst den perfekte måten å oppdra et barn på slik at garantert ikke hadde noe å kritisere meg for som voksen, hadde jeg utgitt metoden i bokform og sannsynligvis tjent gode penger! Men den har jeg altså ikke. Noen "styreregler" for oppdragelsen har jeg imidlertid i høyeste grad:

 

1) Fra barnet ligger i vogga til du selv går i grav skal du formidle til barnet at det ALLTID har din kjærlighet. Alltid, samme HVA det gjør. Men at du IKKE har kjærlighet til alt barnet GJØR (så langt derfra) skal du også ALLTID formidle. For et barn som er trygg på at det alltid er elsket SAMME HVA DET GJØR. Men at det som det gjør også får konsekvenser.

I Alf Prøysens mindre kjente sang "Kveldssang for Laffen" sier gutten i siste verset (etter at gutten kommer hjem skitten, våt, "glemt" lua, revet i stykker trøya, med kuler i panna og flenger i armen, etter å ha vært sporløst borte hele dagen): "Jeg grudde meg litt til jeg skulle gå hjem/Det kunne jo tenkes du syn's jeg var slem". Syns gutten egentlig det har noe gått feil i oppdragelsen. Gutten har gjort ting som får konsekvenser (i dette tilfellet barnepass på fridagen så mor er fri det, mens mor reparerer trøya, vasker klær..), men gutten er ikke slem, han er likevel elsket. Og det må han alltid kunne være trygg på! For et barn som ikke er trygg på DET blir enten "øyentjener" som er lydig når mor er tilstede (slik at han fortjener å bli elsket) og rampegutt ellers (for når mor ikke er til stede kan han jo ikke bli elsket likevel, så da kan han leve ut sine lyster...) eller fullstendig umulig å ha med å gjøre (han "vet" jo ikke om han er elsket, men han vet i hvert fall hvordan han skal få mors oppmerksomhet. Og om metoden for det er gunstig eller ugunstig er egentlig både uklart og mindre interessant for gutten.

2) Et barn ska behandles bestemt og konsekvent. Har man satt en konsekvens, skal denne forfølges "to the bitter end". Samme om det skjærer i ens eget hjerte. Barnets beste tilsier at man følger den. Og kommer man med "tomme trusler" som ikke følges opp, lærer barnet både at det er OK å lyve og at det barnet får høre og det barnet får merke ikke stemmer overens. Og blir utrygg og lurer på om mor EGENTLIG er glad i det.

Selvsagt er det sårt å følge opp en konsekvens "to the bitter end" når barna står med store tårer foran deg, og du helt klart forstår at barnet angrer seg, og ikke driver skuespill. Og da kan man også vise at man selv synes det er sårt å måtte følge opp. Men følge opp skal man likevel. For det gir barnet trygghet for at "rammen er DER, konsekvensen er DET, i går i dag, og i morgen". Det gir barnet trygghet. Og dessuten: Et barn skal lære seg at en beskjed er en beskjed - uansett. Og at mangel på oppfølging medfører konsekvenser - uansett. Den lærdommen har barnet stor glede av som voksen.

3) Et barn skal aldri, aldri, ALDRI bli straffet i et øyeblikks hissighet. Har man selv et hissig temperament (jeg har en brukbar stor porsjon av det selv), får man et fysisk skille mellom seg og barnet til man selv har kontroll på situasjonen. Og kan man ikke det, foretar man seg INGENTING annet enn å avverge direkte fare her og nå! Har selv arbeidet småskolen noen år, og en elev der uttrykte akkurat DET prinsippet bedre enn jeg klarer (hun hadde nok lært noe om DET hjemme, foreldrene var "enkle folk", men var bedre barnepedagoger enn enkelte som sies å være utdannet til det). Eingang ville hun "bare si meg noe": Og det hun ville si (jeg hadde da akkurat vært i ferd med å eksplodere etter at en annen elev på skolen hadde satt kniven på strupen (helt bokstavelig!) i forhold til en elev to år mindre enn seg i friminuttet, og JEG var vakthavende: "H, jeg synes du må ikke kjefte så mye når du blir sint. Jeg synes du må vente til ETTER AT du har vært sint med å kjefte! For ellers kan du så lett kjefte altfor mye! De orda brant seg fast i meg, og har fulgt meg siden. IKKE irettesette ("kjefte") når man er sint, men etterpå, når man selv evner å være helt rolig i situasjonen. Inntil da: Avverge fare og (om mulig) "få et skille". Gå gjerne på gangen, eller send barnet der (ikke som straff, men får selv å få mulighet til å telle til 10 og få kontrollen, slik at du kan vurdere sindig før du irettesetter/håndhever en konsekvens.

4) Et barn gjør ikke det DU SIER, men det DET SER. Så akt DIN EGEN livsførsel først og fremst. Og ha alltid i mente: Ser barnet noe annet enn du sier, ignorerer det det du sier (det var faktisk det beste som kunne skje!) og gjør DET DU GJØR. Fordi det du gjør overdøver det du sier, så du kunne like godt latt være å si det. (Og husk, det var i beste fall!). I verste fall legger barnet merke til at du lyver for det. Enten blir du da konfrontert med det (det var det nest beste som kunne skje, selv om det neppe føles slik...), i verste fall blir barnet mistroisk til deg. Tror du at det da klarer å stole på at du alltid er glad i det?

5) Ta deg alltid tid til å forklare et barn som er kommet i det man før kalte "forstands alder" (altså som forstår det du sier, ikke bare adlyder fordi mamma har sagt det) hvorfor man gjør slik og slik. Igjen: Det gir trygghet, og det gir barnet mulighet for (og opplæring i) å argumentere dersom man er uenig. Og en slik samtale virker alltid best når ting er på jevne. Virkningen er mye mindre i en "irettesettelsessamtale" etter at barnet har gjort noe galt. Men slik oppdragelse tar jo tid, MYE tid. Men vel anvendt tid i lengden. Og få ting sårer et barn mer enn foreldre (og til dels andre voksne) som ikke har tid. Mange barn lider under det i dag. Hvordan kan man da føle at mor er glad i en, når mor aldri har tid.

6) Man er like streng med seg selv som mot barnet. Barn skal ikke oppleve at noe er OK fordi man er voksen, men ikke OK fordi man er barn (så lenge det ikke står om fysisk evne, og da forklarer man - du KAN ikke sykle ennå, for det er noe inni hodet ditt (balansen) som ikke har vokst ferdig enda, men når det har vokst ferdig, så kan du lære det). Og da blir også konsekvensen: Har man selv forgått seg, gjør man det samme selv (minst) som man venter at barnet skal gjøre. Ville man f eks vente at barnet skal be pent om unnskyldning om det hadde gjort noe slikt, ber man (minst) like pent om unnskyldning selv, (selv om det f eks er andre til stede, og man opplever det litt flaut). Barn gjør som du gjør, osv. Og igjen: Dette gir barnet tillit. Rammene er like for alle. Og når mamma gjør, gjør jeg også...

7) (Dette skriver jeg fordi jeg vet du er en kristen, HI, og jeg har selv samme livssyn). Man har alltid i mente at man står til ansvar for Herren for den oppdragelsen man gir barnet, eller mangel på sådan. Og Herrens ønske er "troskap", ikke "latskap". Og man er SELV et barn under Herrens oppdragelse. Så derfor gjør man etter Herrens ord: Oppdrar i kjærlighet (som IKKE betyr unnfallenhet, eller "se gjennom fingrene med"!!) og unngår å vekke vrede og motløshet (som begge dypest sett kommer av mangel på (forstått) kjærlighet). Og frem for alt legger man både barnet og seg selv frem for Herren og ber Han vise vei i vanskene, og Han rette opp der man selv kom til kort!

Så lenge man oppdrar etter slike hovedregler, føler jeg egentlig at det blir mindre behov for å snakke om de eksemplene du gav, for det er ikke eksemplene i seg selv som er problemet, de er "bare" en konsekvens av manglende oppfølging av hovedreglene: Kjærlighet, fasthet, konsekvens, mildhet/sindighet når man foretar seg noe "oppdragende", forklaringer (på en måte barn kan forstå, det er jo nødvendig at barnet skal forstå selv HVORFOR det og det er galt, ikke leve i "regelsett", hva gjør det da når en ny situasjon kommer?), egentukt (for å bruke et meget gammeldags, men høyst presist begrep) og (for en kristen): Et barn lagt i Herrens hånd, hver dag!

Og: Størst av alt er kjærligheten! Og kjærligheten er ofte hard, noen ganger knallhard. Men ALDRI "straffende", for ikke å snakke om hevngjerrig!

 

 

[blond]

Imponerende at noen tar seg tid til å svar såpass langt!

[Anonym bruker]

Bra vi har oppskrifter på oppdragelse. Særlig når de er på seks punkter.

[Anonym bruker]

Vel, 23:38, det stod faktisk noe FØR de seks punktene. Og det stod ikke at dette var en OPPSKRIFT på oppdragelse. Det stod "noen styreregler". Men var du for opptatt med å svare, til først å lese? Eller er forskjellen styreregler/oppskrift HELT ukjent for deg?

[Anonym bruker]

Kan ikke annet enn å smile ;-) Ser for meg en "skolefrøken" av den gode, gode, gamle sorten. En sånn som bor for seg selv på en bitteliten hybel, uten barn, og uten lov til mannlig besøk på rommet, en frøken med stram knute i nakken, briller og pent strøket tøy. Som da gjerne er rutete og inkluderer et lang skjørt. Også er bibelen aldri langt unna selvsagt, og barna må synge en salme hver morgen mens de står pent ved siden av pulten sin ;-) Også glemte jeg selvsagt at "frøken" er ultraseriøs og totalt blottet for selvironi, humoren må vike for livets alvor...

 

Som en frøken tatt ut av en eller annen oppvekstroman...

 

Du har noen godt poenger da, men de druknet litt i denne stereotypen som du så sterkt formidler. He he.

 

Har du hoppet hit fra en annen tid?

[malingus]

Takk for flott svar!

Er veldig enig med deg. Alle punktene dine er viktige og riktige.

Det er dette som er viktig for å gi barnet en trygg og god oppvekst og gode verdier i livet.

Poenget mitt var vel egentlig bare det at dette kan man klare selv om man er psykisk eller fysisk syk, tar seg et glass, er overvektig bla bla bla. Ikke alltid såklart, men det er ikke noen motsetning i noe av dette.

[Anonym bruker]

Du har helt rett, Malingus, dette kan man godt klare selv om man er fyskisk/psykisk syk. Men kanskje ikke slik man burde når sykdommen herjer som verst, for da har man mer enn nok med seg og sitt (og her stiller fyskisk og psykisk sykdom på helt lik linje, hvilken mor eller far har f eks overskudd til å utøve "godt oppdragerhåndverk" når migrenen herjer som verst?). Så lider man av sykdom, fysisk eller psykisk, er det viktig at man har en "2. linjehjelp" som kan tre inn når man selv ikke kan utføre oppdragergjerningen pga sykdommen.

 

En som har en "uideell livsførsel" i forhold til hvilken oppdragelse man vil gi barna (hvem av oss kan si at vi ikke har NOEN punkter her....) vil slite med troverdighet på den måten at han/hun ikke lever som han/hun lærer. Og barn er SKARPE iakttagere (SÆRLIG når vi skulle ønske de ikke iakttok...)! Men egen bevissthet rundt akkurat dette, og full åpenhet i forhold til barnet om at "her gjør heller ikke mamma som hun bør, hun er heller ikke alltid lydig hun heller, men hun gjør så godt hun kan" kan faktisk i seg seg selv være et positivt bidrag til oppdragelsen. For det "beviser" for barnet at ingen er fullkommen, men man gjør sitt beste for å rette opp der man kommer til kort (og hvem kommer ikke til kort NOE sted, noen bare mer synlig enn andre...). Og det lærer et barn å dømme andres svikt med mildhet. DET blir verdifull lærdom for barnet å ta med seg i livet.

 

Har man derimot holdningen at slik "uideell livsførsel" er helt OK og ikke noe man trenger å gjøre noe med, vil man også formidle DET til barnet. Og da blir kanskje oppdragelsen mangelfull på noen områder?

Din egen oppførsel speiler seg alltid i den du oppdrar, derfor er dine egne holdninger, og at du er STRENG MED DEG SELV viktige momenter fro om man er en "god oppdrager". Et barn gjør nemlig ikke hva du sier, men hva du gjør! I lengden! Alltid! Inntil den dagen evt kommer at det (gjennom ANDRES eksempel, og "egen forstand" (kall det gjerne "sosial intelligens")) oppfatter at ditt eksempel var et dårlig eksempel. Og da er faren ikke helt liten for at det tar avstand fra BÅDE ditt eksempel og deg selv. I et slikt tilfelle kan man vel neppe sies å ha "lykkes med oppgaven"?