Hei alle donorbarn mammaer.

[Tjorven1]

Da har jeg endelig kommet over til deres forum.

min lille storkfrøken kom til verden i forrige uke.

 

vi koser oss hjemme, og lærer å kjenne hverandre. lite søvn, mn kjempe koselig.

 

hvordan er det med dere andre, mammaer til donorbarn?

Skal vi forsøke å få litt akivitet her?

[MamT2?]

Hei Tjorven1,

 

GRATULERER GRATULERER GRATULERER med ei lita jente, åååå du har mange flotte stunder å se frem mot. Nyt babystadiet, det er riktig som alle sier, det går så alt for fort.

 

Jeg har også ei jente, unnfanget hos Stork. Hun er snart 2.

Her er det jobb og barnehage i hverdagen og masse masse kos, oss to sammen, i helgene.

Hverdagen er riktignok hektisk, men ikke så alt for ille.

Det jeg synes er tyngst med å være tilbake i jobb er at jeg ser tulla så alt for lite gjennom uka. Tidlig opp og i barnehage, også sent hjem, middag og i seng. Lite tid til lek, oss to sammen.

Men samtidig så vet jeg at hun stortrives i barnehagen, hvor lek og uteaktivitet jo har høy prioritet. Også er vi heldig som har bestemor 5 minutter unna, og hun henter ofte tidlig i barnehagen.

Og jeg må bare innrømme at det er helt topp å jobbe igjen etter en lang periode som hjemmeværende. Jeg begynte i jobb igjen da hun var 13 månder, og jobbet 3 månder før jeg igjen tok ut noe ekstra permisjon i forbindelse med jobbskifte.

 

Jeg synes livet som alenemor, eller som enestående mamma (liker det ordet bedre: kopiert fra signaturen til ei av jentene på donorsiden) er topp. Jeg var veldig bevisst på hva jeg gikk til (så langt det lar seg gjøre). Jeg valgte bort å få barn med "feil" mann og har hele tiden vært bevisst på at dette skulle jeg klare, alene. Jeg er heldig som har ei tulle med godt sovehjerte, så jeg har knapt kjent på det med mangel på søvn. Dog er hun en skikkelig morgenfugl, så det gjelder å tilpasse egen døgnrytme. Var ikke så veldig naturlig for meg å starte dagen rundt halv seks før hun ble født! Også er jeg veldig heldig som har min egen mamma rett rundt hjørnet, som er ungdommelig, frisk (les sprek) og VELDIG glad i å tilbringe tid med sine barnebarn.

 

For meg var baby stadiet supert. Og hvor vi er nå, med stadig økende kommunikasjon etterhvert som flere ord læres, er utrolig gøy og jeg gleder meg til alle de neste stadiene man skal gjennom (litt usikker på tenårene!!).

Vi blir nok helt sikkert å møte på utfordringer når det store PAPPA spørsmålet skal besvares, men den tid den..

Nå tror hun at pappa er ordet for "mann". Sitter vi og ser i et blad, peker hun på alle menn og sier "pappa". Kan jo bli morsomt om hun gjør det samme en dag vi er ute og triller. Men kan jo skjønne hva det kommer av; hun er på besøk hos sine venninner, som har en pappa, og alle kaller han jo for det samme

 

Er nå i gang med forsøk på søsken. Da jeg satte i gang første gang, var tanken at jeg etter å ha fått ett barn, godt kunne møte "drømmemannen" og få flere barn med ham.

Dette har endret seg nå når hun er her. Jeg ønsker nå at tulla skal ha søsken med samme "bakgrunn" som henne (har reservert, så klaffer det blir de helsøsken), slik at de sammen kan møte event. utfordringer

rundt det å ikke ha en biologisk pappa i livet sitt. Og ikke bli den eneste i en større søskenflokk som ikke har biologisk pappa.

Tenker heller nå jeg (etterhvert) får satse på en mann som også har fått de barna han ønsker, så kan vi nyte "mine og dine"

 

Oj, dette ble langt! Ville egentlig bare fortelle at livet som ENESTÅENDE mamma er fantastisk og ønske deg og alle andre lykke til.

[Tjorven1]

Takk for langt og kjempe informativt svar :-)

 

Så du er i gang med å prøve på en til?!

Spennende.

Jeg har lyst på en til jeg også nå, trodde aldri jeg skulle være det.

Etter ett risikosvangerskap med kvalme og oppkast hver dag i ni mnd..

Men nei, nå kunne jeg tenkt meg en til. Men sier som du sa før, det blir ikke alene... men ja, kanskje jeg tenker som deg etterhvert..

Min kjære datter har skikkelig kolikk, og dette er nå første gang i dag hun sover skikkelig... Men har vært hos kiropraktor to ganger nå, med litt bedring.

 

Jeg må også si jeg kooooser meg skikkelig som "alenemor", gud det er godt å slippe å ha ett mannfolk å forholde seg til nå - huff det sier sikkert mer om mine siste forhold enn det egentlig gjør om menn, men jeg trives alene nå.

 

Hvordan har verden møtt deg, når du sier du ar vært i Danmark?

Jeg er selv veldig åpen om det, og lurer litt på hva som "venter meg".

 

Komisk at datteren din kaller alle med pappa, men det er jo helt logisk, jenta er ikke dum! Datteren til en venninne av meg brukte orde pappa om opp, når hun ville opp på fanget etc..

 

Igjen, takk for hyggelig svar.

 

[MamT2?]

Hei igjen,

huff, missunner deg ikke kolikk barn - må være kjempetøft!!

 

Verden:

I starten fortalte jeg kun mamma og tre nære venninner om mine planer. Det var veldig greit å ha dem som diskusjonspartner under forsøkene, og ikke minst å ha "noen" å fortelle det til når det dukker opp to streker på testen

 

Det skal sies at jeg før har sagt at om jeg ikke møter mannen i mitt liv - i tide - så drar jeg til Danmark. Så en del hadde nok en teori om at det kunne være tilfelle. En og annen "kjekk mann" har jo også krysset min vei, så noen har nok tenkt dit. Men det ble faktisk respektert at jeg ikke hadde lyst å fortelle hvem som var "far" til mitt ventende barn.

 

Men da hun var her og tanken på en nr. 2 begynte å modnes, var jeg også moden til å fortelle litt mere.

For meg var ikke poenget at jeg på noen måte var flau over mitt valg, men jeg ønsket at det skulle være min personlige greie - og at fokuset skulle være på at jeg ventet barn og ikke hvordan det "teknisk" hadde foregått.

 

Nå er det ikke sånn at jeg forteller det til "gud og hver mann" i dag heller. Venner/familie, lege/helsesøster, barnehage (de jeg synes skal vite det) vet nå at mitt barn "kom med storken".

Tilbakemeldingene har utelukkende vært positive. "Du er tøff" og "er det noen som kan klare barn alene så er det du", er komentarer jeg ofte har fått, og det er jo hyggelig. Også er det jo selvsagt en del spørsmål om den tekniske biten

I barnehagen var det heller ingen sak, tror de er vant med de fleste familie sammensetninger. Har faktisk ikke fått en eneste negativ kommentar der det har vært snakket om. Selv min bestemor på 90, synes jeg hadde tatt et riktig valg.

 

I møte med personer hvor man ikke er på "det private plan", så sier jeg at i min famile er det meg og min datter, og ferdig med det. Med noen naboer har det kommet naturlig inn i en samtale, de andre tenker jeg ikke over om hvilke tanker de gjør seg om hvor barnets far er.

Når det gjelder "alle andre", så lever vi vårt liv og så får de andre leve sitt.

Det er jo ingen av dem som forteller meg hvilken "stilling" de inntok da deres barn ble unnfanget ;-).

 

Jeg er mye mere bekymret for hva min datter måtte mene, når hun blir eldre. Om jeg har "sviktet" henne vet å frarøve henne retten til en far.

Jeg håper jo at hun er fornøyd med "bare meg" - at det er greit det valget jeg har tatt på hennes vegne..