Trenger sårt råd ang. far-datter forhold (narkotika)....

[Anonym bruker]

Jeg har hatt foreldreansvaret for datteren vår alene, siden hun ble født. Hennes far har rotet mye med stoff og er nå narkoman. Hans foreldre har stilt opp for jenten siden hun var født, hun er der mye både i helger og ferier, de er helt fantastiske.

Første årene var faren så og si ikke inni bildet i det hele tatt. Men de siste 4-5 årene har han vært der en del (bodd hjemme) når jenten har vært der, hun er nå 9 år.Så de har fått et slags forhold og de er glad i hverandre.

Men han er på og av hele tiden, nå er han på avrusning igjen. Jeg merker jenten min blir skuffet gang på gang. Og jeg bekymrer meg også for at hun begynner å føle et slags ansvar for han, hun har blant annet gitt han penger fra sparebøssen.

Hun ble lei seg da farmoren fortalte han var på avrusning igjen. I dag har han ringt et par ganger, men hun har ikke vært inne. Og det er jeg egentlig glad for, jeg vil bare skåne henne mest mulig for dette her.

 

Men hva er det beste å gjøre i en slik situasjon? Hun begynner å bli stor og jeg er bekymret for forholdet dem i mellom og fordi hun bare blir skuffet gang på gang.

 

Noen med erfaring eller bare gode råd??

[Anonym bruker]

Går det an å snakke med de på klinikken han er på, og få istand et besøk der?

 

Hun er jo såpass stor at hun kan besøke han der, og klemme pappaen sin.

 

Hilsen datter av fhv alkoholiker.

[Anonym bruker]

Huff, dilemma det der! Jeg er datter av alkoholiker, og jeg er drit lei av å stadig bli skuffa og utnytta! Nå har jeg valgt å ha ett års pause, og overbevist meg sjøl om at han ikke fortjener at jeg bruker tid på han! Lei av å stadig gå å bekymre meg! Men det er sikkert vanskelig å kutte kontakten mellom de også, hvis hun har mye kontakt med besteforeldrene...

[Anonym bruker]

Ja det er ikke aktuelt å kutte kontakten med besteforedrene, men angående han ? jeg vet ikke, vurderer det for hennes eget beste. Men jeg vet jo ikke, har ingen erfaringer med dette selv.

 

Er det best å ha kontakt med en far som er narkoman, eller ikke?? Foreldrene hans har bedt meg noen ganger med å true ham med at han ikke får ha noe kontakt før han slutter med stoff, men jeg har ikke fått meg til å gjøre det.

Men jeg begynner litt å miste troen på at han skal få noe normalt liv, han er over 30 år og har også fått diagnosen add og maniskdeppresiv pga narkotikamisbruket.

Jenta mi begynner å bli stor og forstår mer og mer, hun er et skjønt lite vesen med mye empati for andre og jeg føler hun er i ferd med å bli en liten "mor" for faren, hun har aldri noen gang blitt sint på han eller lignenede, hun bare unnskylder bort det han gjør.

Uff, vanskelig dette her:(

[Anonym bruker]

Jeg tror jeg hadde oppsøkt profesjonell hjelp. Forstår at dette er veldig vanskelig!

 

At barnet ALLTID har best av å ha et forhold til sin biologiske mor/far mener jeg bare er noe stort tull, dette kommer helt an på situasjonen.

Hvis BF ikke har endret livsstilen sin når dateren allerede har blitt ni år så hadde jeg hatt lite tro på forandring. Er ikke fan av å bruke barn som en del av en avrusningsplan for en narkoman heller..

 

Kan barnevernet hjelpe? Kanskje du kan snakke med de der eller de kan henvise deg videre.

 

Du trenger råd og veiledning av noen som har "peiling".

 

Forferdelig kjedelig situasjon.

 

Masse lykke til.

[Sjefsmegga]

Sjekk om det er noe tilbud til pårørende og barn av pårørende i nærområdet. Alternativ kan være BUP, slik at barnet kunne få snakket med en nøytral og objektiv tredjepart med erfaring og kompetanse i forhold til problematikk i forhold til foreldre med rusproblemer. Barnevernet kan også kansje hjelpe til, de har bred kompetanse i forhold til barn av rusmissbrukere.

Det er vanskelig når barn er i en slik situasjon, men så lenge far eller eventuelt mor ikke er farlig for barnet og det er under kontrollerte former så er kontakt og samvær bedre enn ingen kontakt.

Legg vekt på at hun er et barn, men det er helt i orden at hun synes synd på pappan sin, for tross alt så er rusavhengihet en sykdom, om den er aldri så selvforskylt. På et vis så er mye sykdom selvforskylt, som feks lungekreft hos røykere, overvekt, diabetes type to hos unge osv. Skulle man nekte disse behandling og hjelp? For man vet godt at røyking er skadelig, og man vet like godt at dårlig kosthold er farlig for helsa. Kansje litt satt på spissen dette, men du skjønner hvor jeg vil henn? Far og datter trenger hverandre, og selv om han er narkoman, under kontrollerte former, men det virker dere som dere har god kontroll på, og det er helt super.

 

[Anonym bruker]

Jeg er selv vokst opp med narkoman far. Vi bodde hos moren vår, fordi faren vår ikke var i stand til å omgås noen. Likevel prøvde man jo å få til møter jevnlig. Jeg kjenner igjen den enorme skuffelsen av å møte en ruset far gang på gang. Jeg ble fakisk glad de gangene han var på avrusningen, fordi jeg så et lite håp om å få en normal far. Det er veldig ubehagelig for et barn å oppleve foreldre ruset, og ikke noe jeg unner noen. Det hele endte i mitt tilfelle med at faren min tok en overdose da han var 40 år. Jeg var da 14. Jeg ble såklart lei meg, men må innrømme at jeg kjente en enorm lettelse også. En lettelse fordi jeg var sååå lei av å bli skuffet over han, gang på gang på gang...Vet ikke om jeg er istand til å gi råd verken fra eller til, men jeg må si at jeg ikke fikk noe særlig godt ut av å møte faren min når han var ruset (som var nesten hele tiden). Hver gang han møtte oss i den tilstanden, prøvde moren vår og få han til å gå, men når han først var der, ville jo vi barna snakke med han, og hun klarte ikke annet enn å la oss møtes. MEN alt jeg satt igjen med var et knust barnehjerte....og for min del ble jeg mer og mer sint på han, og møtene skapte følelsesmessig avstand mellom oss. På avrusning eller fengsel (som han var i et par gangerI, var faktisk en bedre opplevelse for oss barna, da han ihvertfall var sånn ca. normal i hodet og oppførsel.

[Anonym bruker]

Takk for gode svar:)

Det er alltid besteforeldrene som har hatt og har hovedansvaret for henne når hun er der. Faren har heller ikke sertifikat, har mistet det pga bilkjøring i ruset tilstand. Han har heller aldri bodd for seg selv, så hun er aldri hos ham alene. Hadde det ikke vært for de fantastiske foreldrene hans, hadde de nok ikke hatt noen form for kontakt. Han har aldri tatt noe særlig initiativ, men har blitt litt bedre siste årene.

 

Jeg har alle årene prøvd å være optimistisk og i perioder har jeg tenkt at nå går det endelig bra, men så bærer det ut på igjen. Så jeg begynner å bli oppgitt.

Jeg har giftet meg med en ny mann for noen år siden, så hun har heldigvis en god farsmodell her hjemme.

[Anonym bruker]

Jeg hadde en del kontakt med helsesøster da hun var mindre, og hun anbefalte meg å kutte all kontakt så lenge det var rusmisbruk inni bildet, har vurdert å kontakte henne igjen for råd.

Men de har kanskje ikke like god kompetanse som f.eks barnevernet?

[Anonym bruker]

Enig med de over her som råder deg til å be barnevernet om hjelp.

Jeg har jobbet med barn i en kommune, (ikke i bv) men slik at jeg ble kjent med mange som jobbet i bv, ppt og flere barnehager/skoler. De er utrolig dyktige og har masse kunnskap om barn og hvordan man kan snakker med barn om vanskelige ting.

Det virker som du er en ressurssterk dame som vil det beste for ditt barn og ikke klandrer bf for den retningen livet hans har tatt, selv om dette er negativt for deres felles barn.

Jeg tror det kan være lurt at du tar kontakt med bv og ev får råd eller veiledning ifht hvordan du kan ta dette opp med barnet ditt og få en god samtale. Du kan nok også få noen fra bv til å være med i samtalen (hjelpe med å stille "de rette spm").

Ikke sikkert barnet ditt har gjort seg opp så mye konkrete tanker rundt dette, for en niåring kan det være vanskelig å ta stilling til ting... Men dere kan iallefall få snakket sammen slik at hun er trygg på at hun kan komme til deg når hun har noe hun lurer på, og at hun skal slippe å ta ansvar for hva bf gjør.

Lykke til uansett hva dere gjør!