Sliter med å "offentliggjere" nyheten...

[villemo26]

Skal sjå om eg klarer å forklare meg her :-)

Men no er eg i uke 14. 13+2.... Foreldrene mine har vist det litt over en måned, men vi angra litt etter å ha fortalt dei det, så vi har ikkje sagt det til hans enda. Men det var fordi at det var så vansklig å sjå folk bli så glade, til nåke en ikkje kan relatere til sjøl.

Eg klarer ikkje venne meg til at eg er gravid. Eg er glad for det, men eg synst fremdeles det er tidlig å offentligjere det. Føler meg nesten unormal, skulle ønske eg kunne være helt i hundre slik som andre.

Men når foreldrene mine og dei venanne eg har sagt det til, snakker om det, er det nesten så eg blir irritert.. hehe.. fatter ikkje korfor..

 

Andre som har det sånn??

[Gjest eelis+guttespire]

Du trenger jo ikke å offentliggjøre graviditeten før du er komfortabel med det :-)

 

Jeg brukte selv lang tid på å venne meg til tanken på å være gravid (og nå er jeg så tilvent at tanken på å ikke være gravid er helt fjern, hehe), og jeg syns også det var kjemperart å skulle fortelle folk at jeg var gravid. Etterhvert ble det enklere, og det kom sammen med at jeg ble vant til tanken selv. Du bør egentlig bare snakke med vennene og familien din, og si at det er litt vanskelig for deg å prate om graviditeten ennå, så kan dere sikkert finne en løsning :-) Ta tiden til hjelp, så ordner det seg, vet du!

[LRMG2]

Ikke stress med at du ikke klarer å engasjere deg helt ennå. Jeg syntes det var litt kleint og rart - graviditet var liksom bare sånn som skjedde andre. Til og med da jeg var langt på vei og skulle hente barnevogna, følte jeg for å fortelle forbipasserende at "Jeg har ikke barn altså, jeg er ikke en av dem!". Bekymret meg endel for om jeg ikke skulle klare å knytte meg til barnet, og selv på termindato satt og med en litt ut-av-kroppen-følelse i forhold til hele situasjonen. Men i det øyeblikket sønnen min ble lagt på brystet mitt sa det klikk, og følelsene var bare gode og overraskende sterke.

 

Første gangen bruker man jo endel tid på å bli vant til situasjonen - at magen vokser, at man kjenner spark, at hele deg forandres innenfra. Gradvis går det opp for en. Mange av de som er overlykkelige fra første dag har jo ofte ønsket seg barn lenge, og kanskje også prøvd i lang tid. Da skjer jo endel av tilvenningen før man blir gravid. Jeg var litt halvhjertet da vi startet prøvinga, og fikk sjokk da den satt på første forsøk.

 

Denne gangen har jeg vært overlykkelig fra jeg så to rosa streker.

[Mamma til Mathias&Amilia]

Er dette ditt 1.barn??

Jeg følte det slik du føler nå med min 1. Følelsene var virkelig mikset. En dag kunne jeg være overlykkelig og dagen etter følte jeg at dette ikke var noe for meg. At jeg ikke var forberedt på å forandre livet mitt.

Vil ikke si at det sa "klikk" når jeg fikk sønnen min på brystet. Men med tiden gikk det opp for meg at dette var det beste som har hendt meg. Har hørt at man kan oppleve en identitetskrise enten når man går gravid eller etter man har født. Det opplevde jeg. Men det gikk over fort.

 

Nå er jeg gravid igjen og kan ikke tenke meg noe bedre! Er bare mer utålmodig denne gangen.

 

Ønsker deg lykke til og anbefaler deg å ta tiden til gode. Prøv å kos deg så mye du kan.

 

[villemo26]

ja, det er mitt første barn.

Men er ikkje sånn at eg føler at eg ikkje vil ha det eller er klar for det, men er heller ikkje ei som ha prøvd lenge å få..

 

Men eg blir berre så irritabel vist min mor f.eks spør kati vi skal offentligjere det.. for eg orker ikkje det...

Bur i ei lita bygd der ting sprer seg fort, og eg er ikkje gira på å stå på butikken å prate om en ting som ikkje har gått opp for meg.

 

Eg klare å glede me i lag med samboern (vi snakker ikkje så masse om det enda), men ellers er det opp og ned..

 

Off, en blir jaggu rar i haude av ditta her... Misunner virkelig dere som nyter kvart sekund. Håper ting kjeme seg etter UL

[Bare blåbær]

Hadde det litt sånn jeg også... og nesten litt enda..hehe

Men ble bedre hos meg etter vi var til legen når jeg var 14 uker på vei for å høre hjertelyden.. Da fikk jeg bekrefta at det var en liten bebis som levde inni magen min..

Denne uken her var vi på ordinær ul, og da gikk det enda mere opp for meg... Vi skal ha en liten BABY!!!!! Weeee..

 

Men tror jeg trenger den tiden i svangerskapet på å venne meg til tanken, har på en måte ikke helt gått opp for meg heller... bare litt... Har ikke kjøpt noe til den lille, heller ikke vært i butikker og sett.. bare sett litt på nett..

 

Planlagt og veldig ønsket graviditet... men likevell litt sånn "ut av meg sjæl opplevelse"...

 

Ta tiden du trenger du... Jeg slapp og si det til så mange selv, unntatt familie, og nære venner... resten ordnet jungeltelegrafen...

[Dahleramp1981]

Heheheee, jeg har det litt sånn ennå og jeg er 6 mnd på veg!

Mamma er helt i 100, og forteller det til alle som vil høre på.

Og jeg blir dritirritert....

Merkelige greier. Jeg gleder meg jo veldig til bebien kommer ut!

[liten gutt & spire]

Kjenner meg veldig godt igjen! Hadde det veldig sånn med nr 1, er litt bedre med nr 2, men... Så lenge denne ungen er i min mage, så syntes jeg igrunn ingen andre enn meg og sambo har noe med det å gjøre. Blir så utrolig irritert over folk (og da spes mamma) som spør og graver om det ene og det andre, - er det liksom ikke min private kropp lengre, nå som jeg er gravid ?

Kjøper det ene med det andre, - bare for at hun skal være den som gav det først. Det er jo sikkert hyggelig ment, men det hadde jo vært fint å satt seg nå å gjøre noen vurderinger på hva denne ungen trenger selv og.

 

Men igjen, jeg ble f.eks veldig glad når en veninne ble gravid. Aner igrunn ikke helt hvorfor, - men det skal vel være en stor begivenhet og det er kanskje letter å glede seg med andre når man slipper å stå oppe i det selv ?

[♥♥Tutta♥♥]

Forstår godt at du ikkje vil stå i den vetle bygda og snakke om ting du selv er i gang med å forstå

 

Tenker at når du har hatt gullet ditt på brystet og delt flotte øyeblikk med samboeren din så vil du vise stolt frem til hele verden! Jeg merka at jeg bare ble mer og mer og mer glad i mitt barn etter fødsel. Bare å glede seg..

 

Fortell når du føler for det du, er ikke verre enn det. Kanskje noen til og med ser det på deg før den tid.

 

Mor til han jeg jobba med såg det på meg før jeg omtrent viste det selv... hehe..

 

Masse lykke te...

[*Mammalykke*]

Jeg er 20 uker og har ikke sagt noe til noen enda, bortsett fra til min mor og den nærmeste familien til min kjære.

Føler meg ikke gravid i det hele tatt. selvom jeg kjenner spark flere ganger for dagen!

 

Tenker litt sånn at jeg er ikke skikkelig gravid før alle vet det. Hvis jeg klarer å holde det skult til jeg er 5-6 måneder så er jeg jo bare gravid i 3-4 mååneder!

Hehe. Jeg er rar!

[tiddeldiii]

Jeg er 17 uker på vei og vi sliter med å fortelle det til den nærmeste familien... det er ingen som aner noe enda.. og ingen som i sine villeste fantasier kan tenke seg at dette har skjedd eller skulle skje i nærmeste fremtid... hehe... jeg gruer meg veldig til å si det... huff... får liksom ikke de ordene ut av munnen "jeg er gravid"... føler ikke at det passer i min munn... jeg er veldig rar asså... men sånn er det nå. Og hvordan skal man si det... skal man prøve å samle familien så de får høre det på likt... men hvis det er umulig... kan det være at noen blir snurt for at de ikke fikk være der når nyheten kom??? Hvordan fortalte dere det til deres nærmeste? En om gangen eller alle samlet? Noen som har blitt snurt for at de ikke fikk vite det samtidig som noen?