Dere som er pårørende til bipolare

[Anonym bruker]

Enten det er en forelder, et søsken eller en samboer eller annet. Kan jeg spørre dere om hvordan dere opplever vedkommende? Det er ikke så mange man kan snakke om dette med som forstår.

 

Jeg har en samboer som har type en. Han er verdens snilleste mann, flink pappa, hjelpsom, intelligent, kreativ og en helt vanvittig fascinerende person. Men samtidig er det som om det bor to personer i en mange ganger. Da er han i stand til å vise en egoisme uten sidestykke. Han blir aggressiv og anklagende om man kritiserer ham for det. Om jeg ikke gir meg, kan han bryte ut i en depresjon.

 

Når han er deprimert, er selvforakten stor. Han kan ingenting, ødelegger bare for alle han er glad i, og han er sikker på at alle hadde hatt det bedre uten ham. Men så kan han snu igjen. Da er han uslåelig, bedre enn alle (de er idioter, men merkelig nok er jeg unntaket), han tar store risikoer helt uten en plan B i bakhodet (for muligheten for at ting går galt, er ikke til stede).

 

Jeg blir matt hvis jeg begynner å tenke på hvor mye penger vi har tapt i all slags "investeringer". Nå er han heldigvis på medisiner, og det merkes, ellers tror jeg aldri at vi fortsatt hadde vært sammen.

[Anonym bruker]

Min x hadde dette i stor grad. Der gikk det på manipulere, psyke meg ned, vold både psykisk og fysisk.

Han var også verdens snilleste og behandlet meg som dronning, men pluttselig snudde det med knusing av ting, kasting og beskyldninger i hytt og pine.

Etter 8 mnd turte jeg ikke gå ut fordi han annklaget meg med å være utro, kalte meg hore fordi jeg hadde på meg leppestift........

 

Da jeg ble gravid, fant jeg ut at mitt barn skal slippe å leve i frykt som meg og da han tok kveletak på meg, nesten brakk armen min når jeg var 8 mnd gravid kom jeg meg unna.

 

Da jeg våknet om morgenen måtte jeg liste meg for å se hvilket humør han var i, høre på skrittene hans om han var sur eller glad....

 

Kan si dette er 14 år siden og min sønn har aldri hatt kontakt med sin far.

Han fikk lidelsen ganske tidlig, men lite hjelp den gangen.

[Anonym bruker]

Bestevenninnen min siden 9. klasse er bipolar type 1.

 

I bunn og grunn er hun en flott jente/kvinne. Hun er intelligent, støttende, krativ, empatisk, morsom- ja, alt du kan ønske deg i en venninne!

 

Men i perioder kan hun bli ekstremt selvsentrert, mister grepet om virkeligheten, kan lyve om alt og ingenting, si ufattelig sårende ting fordi at for henne så er det sant, egoistisk og slem. Hun kan være lite inkluderene og manipulerende, ha et ekstremt forbruk (og bli direkte fornærmet for at ikke du også slipper alt du har i hendene for å dra impulsivt til Thailand).

Andre ganger er hun eksremt deprimert og går i hi. Det kan gå lange tider uten at man får kontakt.

I tillegg har hun vært psykotisk noen ganger og angrepet seg selv og andre med kniv.

Hun har vært tvangsinnlagt ca 3 ganger, pga at hun var fare for seg selv og andre (frihetsberøvelse, knivstikking).

 

Hun kan være en håndfull og da diagnosen kom, så ble vi vel alle ganske lettet. Nå visste vi hva det var, det var ikke hun som bare var helt gal.

 

Hun kan være vanskelig å omgås, da hun kan være svært sårbar. Hun kan trekke noe du har sagt helt ut av sammenhengen og gnage på det leeenge, ja flere år etter det ble sagt.

I slike perioder så trekker jeg meg vekk (og det vet hun, i friske perioder så sier hun at det er lurt av meg), for sinnet hennes skremmer meg. Hun kan bli rasende, aggressiv og veldig ubehagelig å omgåes.

 

Men en ting som faktisk er bekymringsverdig er at hun jobber innenfor psykiatrien...

[Anonym bruker]

Da jeg voks opp var ikke problemene knyttet til min søster så stort, og mine foreldre var svært kloke. Selv om hun tar medisinene sine så blir nedturene lengre og mer alvorlig, noe som er svært vanlig med bipolare lidelser. Nylig orket ikke mannen mer, og jeg synes nok at han har vært i forholdet for lenge. De har to barn sammen, og jeg tror ikke han forstod hvem han giftet seg med. Hun er så pen og fantastisk, og som ung varte dette i lange perioder. Nå når hun rundet 40 ble ting verre, og hun har fått suicidale tanker når nedturene kommer. Eksmannen hennes har kjøpt et hus i vårt nabolag, og vi prøver så godt vi kan å hjelpe henne og barna samtidig.

 

Har han blitt verre med årene?

[Anonym bruker]

Takk for alle som svarer )

 

Nei, jeg kan ikke si at han har blitt verre med årene, tvertimot. Men det skal sies at den gangen da jeg traff ham, var det ingen som ante at det feilte ham noenting. Det eneste jeg visste, var at han hadde gjort noen feilgrep i ung alder som hadde ført til at han hadde en del gjeld. Den gangen var alle symptomer i fritt løp og fordi han ikke var bevisst på noen av dem selv, var det lite han kunne gjøre for å stoppe eller begrense dem.

 

Den gangen kunne han sette i gang all slags prosjekter og gjerne rive meg med. Han er en enormt sjarmerende mann med stor evne til å overtale og har et engasjement som er svært smitsomt for alle rundt ham. Den endte som regel med at jeg sto midt oppi et sånt prosjekt alene til slutt med små barn fordi han "bare skulle ut en liten tur". Da kunne det gjerne gå en time, to, tre, så ringte jeg, og da skulle han komme hjem om en bitteliten stund bare. "Skal bare, skal bare...". Resultatet på det verste var at han kom hjem tre dager etterpå at han dro ut for å handle et brød. Men dette var, som sagt, på det verste.

 

Vi har ikke alltid bodd sammen. Etter at vi hadde bodd sammen de to første årene av forholdet og ting tilspisset seg, merket jeg de første sporene av en psykose uten å vite det. På den tiden når det var virkelig, virkelig ille, bodde vi ikke sammen. Og DET var en utrolig lettelse )

 

Alt i alt har alt gått frem over...med musesteg selvfølgelig, men likevel fremover. Han er selvsagt også eldre og modnere, ikke så ung, bråkjekk og bastant, men tilegner seg lettere metakognitive kunnskaper. Jeg er selvsagt også eldre, og det gjør nok også sitt. Jeg er sikrere både på meg og på ham. Jeg vet hvilke signaler jeg skal se etter, jeg tør å gi beskjed, han tar det lettere til seg (det var før umulig) og jeg tar meg ikke så lett nær av om han blir sint for det.

 

Det kan være mange faktorer i tillegg til alder som gjør at tilstanden til din søster har forverret seg.

[Anonym bruker]

Min far er bipolar, og ligner ganske mye på mannen din.

 

Min far er utrolig intelligent og belest. Han har kjempehøy moral, og han snakker aldri stygt om folk. Uansett om han er "oppe" eller "nede".

 

Når han er "nede" sover han mye, ofte på feil tid av døgnet, har mye mareritt. Han spiser dårlig, og ønsker ikke å være sosial.

Heldigvis har han nå blitt så kjent med sykdomen sin at han sier fra om at han ikke har det bra. På dette stadiet søker han hjelp, og tar medisiner.

 

Når han er "oppe" starter han masse nye prosjekter, som å pusse opp huset, kjøpe seg sportsbil eller båt, starte opp et nytt firma, reise til utlandet e.l.

Alt dette havarerer jo når han faller ned igjen.

På dette stadiet slutter han på medisiner.

 

Min far er en fantastisk mann. JEg har alltid vært en pappajente, og jeg er evig takknemmelig for alt han har lært meg i livet.

Allikevel ville jeg aldri ha bodd sammen med en slik mann.

 

For barna sin del er det nok greit, men å være nærmeste pårørende, som må "rydde opp" i alle problemene, er veldig vanskelig.

 

Dersom han hadde fortsatt på medisinene sine, kunne nok han og mamma fortsatt vært gift, men siden han ALLTID slutter på medisinene når han nådde toppen, ville rekken av "bunner" ingen ende ta.

 

Dette er et typisk trekk for bipolare.

 

 

Kanskje kan du og mannen din ta dere en prat om dette, slik at du får følge med på at han tar medisinene sine?

 

Jeg ville uansett ikke gått fra mannen før jeg ikke orket mer, siden det er bra for barna å ha begge foreldrene så lenge som mulig, og fordi det vil være vanskelig for en bipolar mann å være en god samværsforelder, selv om han klarer å være en god pappa sammen med deg.

 

Dessuten kan det jo være at mannen din responderer bedre på medisinene enn hva min far har gjort, og at han ikke slutter. Da kan han jo bli forholdsvis frisk:)

 

 

Lykke til!

 

 

[Anonym bruker]

Han er verdens snilleste mann når han har fine perioder. Faktisk aldri sett makan til snillere mann. Behandler meg som en prinsesse. Jeg får den beste behandlingen et menneske kan få, og hører de peneste ord på jord.

 

Når han har sine anfall, som jeg velger å kalle det, får han voldsomme sinneanfall, og han har kastet gjenstander, slått hull i veggen og vært så rasende at han har kommet helt opp til ansiktet mitt og pekt med fingeren i ansiktet mitt. Truet meg og sagt at jeg kan bare dra ut av huset, og aldri komme tilbake mer.

Han er verdens største egoist når han er inne i maniske perioder. Han ser ikke hvor ødeleggende oppførselen hans er.

 

Han har aldri truet barnet vårt. Aldri lagt hånd på barnet vårt, og aldri gjort barnet noe. Det har så langt gått ut over meg. Men det er jo ikke noe trivelig, og jeg vet ikke om jeg orker mer.

Det kan gå lenge mellom anfallene, og da er jeg glad. Men noen ganger er det kortere intervaller. Da går jeg på tær.

Han tar medisiner nå, og er bedre. Men jeg kan ikke garantere at han tar dem hele tiden, og jeg er nervøs for at han tror han klarer seg uten.

 

Ingen skulle hatt det sånn. Det gjør vondt.

 

 

[Anonym bruker]

Min far skulle hatt diagnosen bipolar, men han kommer aldri til å innrømme for seg selv at det er noe "galt" med ham. Han er alt for stolt, og så mye bedre enn alle andre (syns han).

 

Frem til jeg var ca. 10 hadde han et noenlunde normalt liv. Han hadde utdannet seg til jurist og hadde kjernefamilien. Så skilte han seg fra min mor og flyttet til en annen by. Etter det mistet han fullstendig kontrollen.

 

Han ser ikke grensene mellom hva som er lovlig og ulovlig, hva som er akseptert oppførsel og fullstendig uakseptabel oppførsel. Jeg har alltid vært en pappajente, men det har alltid vært på hans premisser. Hvis jeg gjorde ting han ikke likte (det kunne være å ha venner som han ikke likte, spiste for mye til middag....) så fikk han alltid meg til å få dårlig samvittighet. Det var alltid min skyld at han ble sint/skuffet/såret.

 

Etterhvert ble hans skille mellom lovlig/ulovlig ganske visket ut, og han løste dette ved å rømme til en jobb i utlandet. Da var jeg 20. De beste årene mine har vært når han har vært langt borte....

 

Han utviklet også et stort alkoholproblem. Mistet jobben og flyttet rundt i Europa med forskjellige damer. Forholdene var alltid turbulente og endte alltid med masse bråk der jeg ble "kalt inn" for å mekle og snakke positivt om min far. (Den verste situsjonen var i Frankrike da eksen hans ringte meg, fortalte at han hadde sperret seg inne i huset, hadde knust alt av glass og gikk barbeint rundt med en revolver og skulle skyte alle som nærmet seg).

Det han vært anklager frem og tilbake om vold og økonomiske bedrag, og han har selvfølgelig alltid rett. Han er en mester i manipulasjon. I en av disse periodene hadde jeg også klart å overtale han til å komme seg til en lege og få noen medikamenter som gjorde at han hadde det bedre. Etter 4 måneders overtalelse gikk han til legen, begynte på medisiner og ringte meg opp igjen etter 14 dager og sa:"I dag føler jeg meg så mye bedre, så nå har jeg sluttet på medisinene!"

 

Selv om jeg ikke var tilstede, fikk han meg alltid til å føle at det var mitt ansvar at han hadde det bra. Han har ingen venner igjen fra gamledager, min farfar og farmor er døde (farfar ville forresten ikke se han de siste årene pga oppførselen hans) og søsteren hans har brutt all kontakt.

 

Da han kom tilbake til min hjemby for ca. 4 år siden ble det igjen mitt ansvar å ta vare på han. Han var blakk, bodde til og med på hospits en stund, alkoholproblemene fortsatte. Jeg fikk telefon fra akuttmottaket en natt, og når jeg så min far ligge der, frekk, stinkende og rett og slett motbydelig, fikk jeg nok.

Likevel tok det 3 nye år før jeg tok et oppgjør. Jeg lot han bo hos meg. Det endte opp i en gjeld i mitt navn som holdt på å ødelegge økonomien min fullstendig.

 

Jeg har gitt opp. Det er veldig synd, men jeg finner meg ikke i å bli behandlet på den måten. Det er ikke mitt ansvar at min far skal ha det bra. Han får klare seg selv. Vi snakker sammen på telefon max en gang i mnd og treffes kanskje to ganger i halvåret. Nå er han sur fordi jeg ikke vil gi barnet mitt hans etternavn!

 

Jeg har heldigvis alltid hatt god støtte i min mor, som aldri sa et vondt ord om han før jeg oppdaget selv hvordan han var.

 

Jeg vet at det er vanskelig å leve med mennesker som manipulerer deg, og vi vil alltid tro det beste om dem. Men av og til må man innse at de ødelegger mer enn de gjør noe bra.

 

 

[Anonym bruker]

Min mann har kastet meg ut av huset uten penger når han har hatt anfall. Begge foreldrene hans er døde, og vi bor på et sted hvor jeg må ta fly for å dra hjem til mine foreldre. Jeg skjemmes sånn av situasjonen, at jeg har ikke fortalt dem hva som foregår her hos oss.

 

De kan manipulere, og det minner veldig om psykopater. Men det er ikke det samme, fordi psykopatene er psykopater hele tiden, men de bipolare kan bli bedre med medisiner. Psykopater kan ikke "fikses".

 

Han sover mye, og har blitt langtidssykmeldt. Han har ikke jobbet på veldig lenge, så han sover ofte i flere dager i strekk. Jeg har ikke noe imot det, for da er det fredelig her.

 

Jeg vet ikke hvorfor jeg ble så glad i denne mannen. Men de er jo mennesker selv om de er psykisk syke. Og de gode periodene er lange, og veldig gode.

 

Han er både det beste og det verste som har hendt meg.

Forstå det den som kan.

[Anonym bruker]

Jeg antar at en del av problemene til faren din skyldes alkoholisme, men dette med å slutte på medisiner, kjenner jeg igjen. Samboeren min hater medisinene han tar. Han savner de maniske periodene han hadde før hvor han var så energisk at jeg ble sliten av å se på. Han mener selv at følelseslivet hans nå er statisk og at han er likegyldig til alt.

 

Det jeg ser er at han har ikke "oppheng" lenger i en bestemt ting slik han hadde før. Før kunne han henge seg helt opp i feks en av våre venner fordi denne trenger hjelp. Så bruker han all sin energi og fritid til å hjelpe vedkommende, og det er jo forsåvidt en fin egenskap å ha, men det innebærer jo også at barna her ikke har en far lenger, at jeg ikke har noen kjæreste og at jeg må ta meg av alt som er vårt felles ansvar fordi han i praksis har flyttet inn til noen andre.

 

Da er jeg hyperegoistisk som ikke tenker på andre enn meg selv. "Du må jo forstå at xxx trenger hjelp!"

 

Da vi hadde et lite avbrekk fra medisinene her for en tid tilbake, så jeg klart de manipulative sidene igjen. Han ønsket seg sterkt et kredittkort, men kan ikke få det selv fordi han har gjeld, men han ønsket at jeg skulle få meg et som han kunne bruke. Jeg ga ham selvfølgelig ikke det, men du verden så irritert han ble. Han mente det bortimot var umulig å ha et forhold til meg fordi jeg aldri stolte på ham og hadde ikke tro på ham. Dette vet jeg er noe han ikke egentlig mener, men kun en strategi for å få viljen sin. De taktikkene har dessverre virket en gang i tiden.

[Anonym bruker]

Dette skulle vært et svar til 13.52.

[Anonym bruker]

En ting er iallefall helt sikkert: Dette er en vanskelig diagnose, og fryktelig å leve side om side sammen med.

 

HI, min mann er veldig lik din.