Mamman min har nok Alzheimers... Noen med erfaringer?

[Anonym bruker]

Hun er under utredning nå for å se hvor langt demensen hennes har gått. Jeg og broren min har merket at hun ikke har vært helt med i det siste og det siste året har det blitt myyye verre.

 

Var på besøk hjemme for en stund siden og da var hun i fin form hele helgen egentlig.

Sier de samme tingene om og om igjen og følger ikke helt med i samtaler (sånn har det vært lenge) men ellers var hun oppegående.

 

Men hun vasker ikke, vanner ikke blomster. Hennes og samboerns hjem forfaller nesten til tider.. Husker ikke ting fra før og ikke burdagen min....det har hun altid styrt masse med før!

 

Samboern til mamma sa nå at han ikke orket mye mer. Og det ender med at hun må flytte ut.

Hjerterått av han å ikke ta dette med henne selv. Han forventer seg at vi skal ta henne med oss og la han slippe alle spørsmål fra henne og alt hva et brudd medfører! Stakkars mamman min=(

Så nå er vi på banen. Barna hennes og skal gjøre vårt beste.

Vi har ikke trudd det var så alvorlig. Vi er i sjokk.

 

Siste dagen når vi skulle reise var hun helt fjern. Satt og bare så ut i tomme luften. Reagerte når vi snakket til henne, men ellers veldig fjern. Huff dette er fælt!

Har kontakt med legen hennes nå og kommunen. Broren min skal følge henne til legen og stille alle mulige slags spørsmål.

Jeg skal ha kontakt med den personen som har ansvaret for demenspleien i hennes hjemkommune. Og stå på for at hun skal få det hun har rett på. Skal ha kontakt med banken og finne ny leilighet med hjemmehjelp eller service leilighet. Og seff. støtte henne så godt vi bare kan!

 

Men hun er ikke 60 år en gang... og det går så fort nå føler jeg. Blir verre og verre hver gang vi ses..

 

Lurer på hvordan dette ender, helt sikkert ikke bra.

 

Jeg synes så synd på henne. Hun blir snart helt alene for at samboern hennes ikke orker mere med en sykdom som hun ikke kan vinne over.

 

Jeg fatter ikke hvordan dette skal gå?

 

Signerer med

[Gjest]

Alzheimers er en grusom sykdom, spesielt når den rammer yngere personer som moren din.

Det er nok like ille for dere pårørende som det er for henne. Dere mister litt og litt av det mennesket hun en gang var.

 

Moren din har det vel verst når hun selv oppdager at hun ikke husker ting.

Vær åpene om sykdommen, ovenfor henne og også alle andre rundt.

 

Dere virker som ressurssterke mennesker og moren deres er heldig som har dere.

 

Stå på og mas på den delen av kommunen som har ansvar for henne. De pårørende som "roper" høyest for også best og mest hjelp.

 

Synd at hun har en samboer som ikke stiller opp...trist