Vær så snill å gi meg råd!

[Anonym bruker]

Jeg er alenemor.

Barnefaren har hatt en fortid med mye narkotika og vold. Har selvfølgelig kuttet han ut.

Bor nå sammen med en fantastisk mann. Barnet er tre år og har det fint. Nå venter vi ett barn til.

 

Barnefaren til barn nr.1 sier nå at han vil ta mer del i barnet sitt liv og har tatt seg sammen for alvor (det har han faktisk og). Hvilke rettigheter har han?

Han er jo faren. Synes det er veldig vanskelig å vite hva som er best for barnet og. Barnet har jo sin familie her med oss, men det er jo bra å ha ett forhold til biologiske faren også eller? Og jeg kan vel ikke gjøre som jeg vil heller?

Vet du det?

 

Veeldig glad og takknemlig for svar.

[Anonym bruker]

Dette er bare noen tanker fra meg...

 

Det første som slår meg er at barnet ditt faktisk har det best uten sin biologiske far. Nå fungerer dere som en kjernefamilie og dere venter et søsken til dette barnet. Barnet ser på denne nye mannen om faren sin, og jeg ser dere spart for så mange konflikter ved å holde på denne kjernen.

Og hva om eksen din får tilbakefall ? Kommer inn i ditt barns liv, bare for å falle fra igjen.

 

Men så er det jo en annen side av saken også, din eks side... Det er jo forståelig at han vil ha kontakt med barnet sitt.

 

Vanskelig sak dette. Men uansett, lykke til ...

[Anonym bruker]

Du har ikke lov til å nekte bf. samvær med barnet, uansett hvor lenge det er siden. Så lenge han ikke har vært voldelig mot barnet.

Men du kan ta kontakt med fvk. Sett opp en samtale der. Hvis det er lenge siden barnet har sett far så må jo de bli kjent med nytt. Så jobber man seg opp til det samværet dere skal ha.

 

Selv om barnet har en ny familie med dere, så har barnet fortsatt en annen pappa. Har han skjerpet seg å vil ta del i barnets liv. Så er jo det kjempebra for barnet! Du burde være glad for det.

[Anonym bruker]

Dette er veldig vanskelig for meg så det er godt å høre hvordan andre ser på saken. Det er lett å bli "blind" når man står mitt oppi det hele..

 

Jeg vil så klart gjøre det som er best for barnet, men det er vanskelig å vite hva det er. I tillegg kjenner jeg at jeg blir sint når jeg tenker på at faren hans plutselig skal dukke opp og kreve ditt og datt, hva tror han at han er liksom?

Noen ganger må jeg ta meg skikkelig sammen for å klare å se forbi min bitterhet mot ham, slik at jeg kan fokusere på barnet og hva som er best for det. Det er ikke lett!

 

Min egoistiske tanker er at jeg skulle ønske at den biologiske faren bare kunne holde seg langt unna og la oss være i fred!

Men så kan jeg jo ikke tenke på meg selv heller.

 

Dette er ikke lett for barnets "hverdags pappa" heller, men han er veldig flink og tar det bra.

 

[Anonym bruker]

Nei selvfølgelig er det ikke lett. Man har lett for å tenke mye på hva bf. har gjort.

 

Jeg vil nok kanskje være i samme situasjon en gang i tiden. Bf. og jeg gikk fra hverandre for 1 år siden. Han har gitt totalt faen i oss (barnet) etter dette. Jeg er bitter på han for dette. Lurer på hva han tenker med, hvordan han kan gjøre slikt mot barnet sitt osv.

Jeg regner med at den dagen kommer hvor han vil ha kontakt med sønnen sin. Jeg håper og tror da at jeg vil bli glad for det. For en grunn til at jeg er bitter er jo på min sønns vegne. Jeg ønsker så at han kunne ha en pappa å være stolt av, en som stiller opp for han.

 

Jeg kommer til å si til han at når han først tar kontakt, så får han stille opp. Dropper han ut da så kan han holde seg unna. Selv om jeg vet at jeg aldri kan nekte. Uansett hvor synd det er.

 

Men en ting er jeg klar på.. Han skal aldri få lov til å love og love, for så å bryte løfter som han har gitt sin sønn. Slik skuffelse fortjener ingen barn!

 

Men kommer han, så må jeg gi han den sjansen. Forhåpentligvis så bruker han den fornuftig.

Jeg vil ikke være den som blir den sorte ul tilslutt. Det vil jeg bli den dagen barnet blir stort, å får høre at jeg ikke ville at faren skulle få ta del i livet til barnet igjen.

 

Jeg syns du skal gi han denne sjansen. Men ta et møte på fvk.! De kan hjepe masse!

 

Anonym nr. 2

[Anonym bruker]

Nei det er riktig det. Jeg vet jo egentlig hva jeg må gjøre, men bf er i tillegg SÅ umoden og barnslig. Drikking og slossing driver han fremdeles med, men dette påvirker jo ikke barnet i den forstand. Men han er IKKE noe godt forbilde synes jeg, og det er jo veldig dumt. (jeg kan godt forstå hvis du lurer på hvorfor jeg fikk barn med en slik type til å begynne med, men det angrer jeg ikke på!)

 

Ikke har han egen leilighet, ikke har han "normale" venner, men han har en flott familie i moren og søsteren sin..

[Anonym bruker]

Hei!

Jeg har ikke personlig erfaring med denne type problemstilling, men som flere er inne på - og du selv - så kan du ikke hindre han i å ha et forhold til barnet sitt. At du har blandede følelser er imidlertid ikke rart.

 

Har du og barnefaren ellers en god dialog - eller kan dere få det? I så fall kan du jo snakke med han og uttrykke dine bekymringer. F.eks. så bør han ikke involvere seg dersom han ikke tror at han vil klare å følge opp.

 

Kanskje kan dere i første omgang la han bli kjent med barnet sitt hjemme hos dere? I så fall er barnet i trygge omgivelser. Om du føler at han vil trenge litt ekstra backing i forbindelse med samvær senere så kan det jo gå an å prøve å involvere moren og søsteren hans i så stor grad som mulig.

 

Håper det løser seg til det beste for barnet, og at barnefaren virkelig tar farsoppgaven på alvor!

[Anonym bruker]

Off nei dette var ikke lett. Jeg kan godt forstå tankene dine og følelsene dine. Bf har jo rettigheter også. Men det er bra at du er oppegående nok til å skyve dine personlige følelser til side og fokusere på barnet.

Lykke til!