psykiske lidelser å alene med et barn

[Anonym bruker]

bare meg som er det .har sosial fobi og er trygdet.lite sosialt nettverk.desverre. å alene med ungen.men klarer mye også da.å er innstilt på å¨gjøre alt så ungen min ikke skal se at jeg sliter.gruer meg kjempe mye til han begynner i barnehagen å alle de felles samlingene det er med barn å foreldre..

[Anonym bruker]

Anbefaler deg å ta kontakt med psykiatri tjenesten der du bor. Der er det sykepleiere som hjelper deg med å få kontroll på angsten og å sosialisere deg. De er kjempeflinke.

 

Lykke til

 

 

[Anonym bruker]

Det er faktisk en del hjelp å få der ute! Jeg sliter med mye av det samme som deg, og har ingen sosial omgang med andre enn familien min og bf.

Jeg har en lang historie innen psykiatrien, og fikk derfor ekstra oppfølging av både fastlege, helsestasjon og behandlingssted både under graviditeten og første tiden etter fødsel. Fortsatt har jeg tett oppfølging fra helsestasjonen, greit å ha noen å spørre om råd når man ikke har venninder med barn...

Vet ikke hvor du bor, men her i oslo har de forskjellige bydelene tilbud beregnet på "sånne som oss"..

Via hjemmetjenesten for rus/psykisk helse i bydelen har jeg ei som kommer hjem til meg annen hver uke, og kan hjelpe meg med alt fra rengjøring, ringe for meg til div instanser, bli med meg på møter med nav, fastlege eller bare ha sosial omgang, dette har jeg stor nytte av.

Nylig fikk jeg tilbud om noe som heter "familieprosjektet" som er tilknyttet frivillighetssentralen - der kan jeg få hjelp til å komme meg ut på ting jeg kunne tenke meg å gjøre, men ikke tør på egenhånd (treningsstudio, svømmehall, besøke bondegård etc)..

 

Anbefaler deg å ta kontakt med fastlegen din eller saksbehandler på nav, så kan de forhåpentligvis hjelpe deg til å få hjelp selv (hvis du vil, da)

Jeg også sliter med sosiale sammenkomster i barnehagen, men heldigvis es foreldremøter etc ¨på kveldstid, så da har jeg jo ikke muligheter til å komme...

Igår var det sommerfest i barnehagen, jeg hadde med meg en drøss med ballonger, og satt meg i putekroken og blåste opp en til sønnen min, og plutselig strømmet det på med barn som også ville ha ballong - sånn holdt jeg på, hehe, så sa slapp jeg å prate så mye med de voksne....

Lykke til, det er håp!!

klem fra meg