Litt nervøs for hvordan det blir å bli mamma

[Mims]

Jeg er i uke 23 nå med mitt første barn.Alt er fint og flott, men jeg klarer ikke helt å slappe av og nyte graviditeten. Går rundt og er egstelig for hvordan det blir når barnet kommer. Hvordan vil jeg takle å bli mor? Hvordan vil vi takle å bli foreldre? Både jeg og samboeren har ganske krevende jobber, og jeg er ofte ganske sliten. Er redd for det store ansvaret og for at forholdet til samboeren skal endre seg når vi får barn. Føler det er så mange krav til at man skal være en "super-kvinne" som jobber fullt, trener, er sosial, og ikke minst som bare svever rundt i en lykkerus over å bli mamma. Jeg gleder meg jo, og barnet er veldig planlagt og ønsket. Det er bare det at jeg får litt hetta noen ganger over hvor store omveltninger i liver som er i ferd med å skje....

[Pea in the pod]

Jeg kjenner meg veldig igjen i det du beskriver ovenfor. Tenkte også masse på dette før vi fikk vårt første barn. Likevel føler jeg at det var et skikkelig sjokk å bli mamma. Man vet jo at ting vil endre seg og at omveltningene vil bli store, men det er liksom først når det skjer at det virkelig går opp for deg. Selv synes jeg at den første tiden var veldig tøff, og det skremmer meg fremdeles av hvor mye av meg som liksom er blitt "mamma". Selv etter 2,5 år strever jeg fortsatt litt med å finne tilbake til meg selv. Jeg sier IKKE dette for å skremme deg på noen måte!!! Alle opplever dette forskjellig og dette er kun èn erfaring. Jeg tror det er en kjempefordel for deg at du i hele tatt tenker på det og ikke bare tar det som en selvfølge at alt skal gå på skinner fra første sekund. Hvis jeg skal gi deg ett råd, er det nok å innse med en gang at superkvinnen kanskje trenger litt tid på seg. Jeg begynte i 80% noen måneder først, jeg trener ikke som før, men lever jo et aktivt liv med en 2-åring, sosial ble jeg først etter at legge-/soverutiner var etablert og nesten all amming over også. Lykkelig har jeg faktisk vært hele tiden, litt fortvilet og frustrert også, men grunnleggende lykkelig over den store berikelsen det er å få barn! Nå venter jeg nummer 2 og gleder meg ikke akkurat til den første tiden. Det som er godt nå er å vite at alt går i perioder og at ting faktisk blir bedre med tiden - jeg er forberedt på at ting vil ta tid! Mao ikke legg listen for høyt i begynnelsen og la deg selv få tid til å "bli" mamma.

 

Dette ble alt for langt, sorry. Masse, masse lykke til og gled deg!

[GuriMalla - ♀♂♂]

Tror nok de fleste har sånne tanker som du har. Det er jo en smule overveldende å plutselig få ansvaret for et bittelite menneske som er totalt avhengig av en. Jeg fikk ingen umiddelbar lykkerus etter fødselen, det tok ganske lang tid før jeg syntes det var arti å være mamma. Jenta vår hadde kolikk også så vi fikk ikke den gode starten.

Men man venner seg til alt. Barnet blir førsteprioriet uten at man helt tenker over det. Jeg og mannen min har snakket om det flere ganger at vi ikke helt husker hvordan det var å være uten barn. Hva skulle vi finne på da liksom??? Og jeg er absolutt ingen super-kvinne. Jeg jobbet ganske mye før jeg fikk barn, nå er jobben et nødvendig onde. Det er viktigere å ta vare på familien. Så fokuset endrer seg veldig uten at man føler at man mister noe. Og samlivet med partner forandrer jo seg. Men det er jo bare å innstille seg på det. Kunsten er å ta vare på hverandre i hverdagen. Det blir ikke kvantitet som blir viktig men kvalitet!

 

[Mims]

Takk begge to for gode svar. Litt godt å bare skrive det ned og vite at man ikke er alene om slike følelser. Jeg skal prøve å bli flinkere til å "ta ting når de kommer" i stedet for å bekymre meg for alt mulig som kan skje.

[tiddeldiii]

Hei Mims,

 

Jeg er hva du kan kalle veldig nervøs for å bli mamma og lurer veldig på hvordan jeg kommer til å takle det. Jeg kommer til å være student, sliten (har slitt med lavt energi nivå lenge) og økonomien kommer ikke til å bli bra på en god stund. Jeg håper jeg likevel kan klare å være en god mor og en god kjæreste, men er veldig redd for at det skal bli for vanskelig for meg. Jeg er førstegangsgravid og graviditeten var ikke planlagt. Jeg har aldri helt klart å se for meg selv i morsrollen.... jeg føler at det med barn ikke faller helt naturlig for meg og er veldig nervøs for at det stemmer. Men her er jeg nå likevel... 16+3 gravid Det er godt å høre at det ikke bare er meg som er nervøs Jeg tror, som en over sa, at det sikkert er veldig sunt å ha slike tanker da det sikkert fører til at man forsøker alt man kan til å mentalt forberede seg på det som skal skje. Men, jeg tror at uansett hvor mye jeg tenker på det, så kommer det likevel til å bli et stort sjokk for meg den dagen babyen ligger i armene mine... hehe

l