Gråter slik at han slutter å puste....noen flere som oppleer det?

[Anonym bruker]

Har en gutt på 20 mnd som lett kan mister pusten/slutter å puste hvis han gråter sårt....det kan være om han ikke får det som han vil, eller han ikke vil hjem fra barnehagen. Vi er da nødt for å løfte han opp for han ligger som på gulvet/bakken.

 

Det kan se og det opplevdes veldig skremmende i begynnelsen, men jeg har ikke hørt at han gjør det annet enn i vårt (foreldrenes) nærvær.

Barnehagen har ikke sagt noe i allefall, selv om en førskolelærer var tilstede da det skjedde en gang og fikk se det selv.

 

Flere som har opplevd dette?

[BabyV]

Vår datter er 21 mnd. Hun stoppet ofte å puste når hun gråt når hun var mindre, men det blir sjeldnere og sjeldnere heldigvis.

 

Noen ganger har vært verre enn andre ganger. Da har hun stoppet å puste så lenge at hun ikke bare er blitt blå i ansiktet, men også har nesten svimt av. Det er ikke morsomt, men har lest enn del om dette og snakket med en barnelege og det er ikke farlig. Her er en link om slike "kramper":

 

http://www.pasienthandboka.no/default.asp?mode=document&documentid=12899

 

[MrsV]

Har en gutt på 22 mnd som har gjort dette siden han var 10-11 mnd gammel.

 

Han får "anfall" hvis han er veeeldig trøtt og da ikke får viljen sin. Og noen ganger av smerte... hvis han faller å slår seg.

 

Anfallene starter med at han hikster..helt til han mister pusten.. blir helt blålilla i hele ansiktet... blir helt stiv i hele kroppen... (må holde han fast) Så får han pusten tilbake..kommer ofte veldig intens skriking i det han får pusten tilbake.. så besvimer han... Når han våkner etter noen sekunder m bevissthetstap blir han blek, kaldsvetter og får masse luft i magen. Går over på rundt 10 min.

 

Anfallene får han som oftes når han er med oss her hjemme eller med besteforeldrene sine. I barnehagen har han fått det noen ganger men dette pga smerte.

 

Vi opplyste personalet i barnehagen om dette slik at de visste hva de skulle gjøre hvis han skulle få anfall i barnehagen. Vi informerte dem og fordi de ikke skulle få panikk.. for det ser jo ut som han dør...

 

Vi har vent oss til anfallene.. men det er ikke noe gøy når han får dem...jeg føler det er en belastning... og er skeptisk å sende han ut med folk... ( med untak av mine foreldre og svigers.. de vet hvordan det utarter seg.. og hvordan de skal håndtere det..) Prøver å unngå anfall med å gi han tilstrekkelig med informasjon om hva som skal skje... forberede han på ting... og ikke bare snappe ting fra han ( feks tannkosten..forberede han på at snart skal han ut av badekaret..)

Anfallene kan være hyppige noen måneder og helt fraværende andre måneder.

 

Vi har vært til undersøkelser med han på barneklinikken opp til flere ganger. Og de har konkludert at han har affekt kramper, som han vil vokse av seg i løpet av de 2-3 første leveårene.

De fant og ut at han hadde jernmangel og blodanemi (lav blodprosent).. dette førte til at han får jerntilskudd hver dag og da har faktisk anfallene og kommet sjeldnere...

 

Håper han snart vokser det av seg, for det er verken noe behagelig for han eller oss som foreldre..

[Anonym bruker]

Strekk armer opp, og blås dem forsiktig i ansiktet.

 

Kan høres ut som har gråter seg bort

[Anonym bruker]

Snuppa vår gråt også til hun sluttet å puste- og besvimte av det. Husker hun gjorde det hun var bare noen uker gammel og utover. Var ikke så mye av det da hun passerte 6 mnd, men rundt 10-11 mnd alderen kom det tilbake og hun hadde endel "anfall" igjen. Nå er hun 16 mnd og det er lenge siden hun har gjort det nå heldigvis.

Hun kan også, som noen andre sier over her, skrike tur som vi kaller det hvis hun ikke får viljen sin, er trøtt eller slår seg. I begynnelsen syntes jeg dette var helt forferdelig, men nå tar jeg det mer med ro, og tar henne på fanget og snakker rolig til henne evt blåser litt i ansiktet hennes. Blåsingen hjalp før, men synes ikke det har noen effekt lenger.

Noen kan jo begynne å gjøre dette for å få viljen sin, så jeg har bare forholdt meg rolig til henne og trøstet henne gjennom anfallet til hun kommer tilbake igjen.

Anfallene har som regel vært slik:

Hun kan skrike skikkelig for så plutselig å bli stille, men om man da ser på henne så skriker hun, men uten lyd. Så blir hun helt stiv og spenner seg skikkelig, så blir hun helt slapp og besvimer. Våkner fort opp igjen og ser seg fortumlet rundt og skjønner liksom ingen ting stakkars. Så jeg tror nok ikke hun gjør det med vilje enda heldgivs, for det ser ikke ut som hun synes noe om dette her selv heller.

Håper som sagt hun vokser det av seg, for det har blitt mindre og mindre nå i det siste. Helsesøster mente også det ikke var så mye å gjøre med det, men passe på så ikke de utnytter det til å få viljen sin.

 

[Anonym bruker]

Hi her

 

Min har ikke besvimt og godt er det, ser jo at det er flere som opplever dette.

 

For førskolelæreren i barnehagen som er i 50 årene trodde ikke det hun så. Virket som om hun ikke hadde vært borti det for .

 

Men det er som anonym her sier, det virker som om han gråter seg bort....