Hvorfor kan ikke ting bare gå tilbake til sånn som det var??

[Anonym bruker]

Sambo har hjemlengsel og vil at vi skal flytte til hans hjemsted... En time herfra (mitt hjemsted). Jeg har sagt ja til det, hjemlengselen påvirker han ganske mye.

 

Før vi kan flytte, må jeg jo få meg en ny jobb. For sambo er det ikke så farlig, han jobber som vikar med kort oppsigelsestid og han har en jobbmulighet på hjemstedet klart. Men det er ikke veldig mange jobber rundt der som jeg kvalifiserer til, og har tre mnd oppsigelsestid. Så tar jo minst fire mnd før jeg kan begynne i ny jobb...

 

Sambo vil gjerne komme seg dit så fort som mulig. Da helst i løpet av 5-6 uker har han funnet ut nå... Jeg vet ikke helt hva jeg føler om det. Han mener det skal gå bra at vi i lengre tid skal være "helgekjærester". Jeg er ikke like enig i det. I hvert fall ikke hvis det betyr minimum 3 mnd! Og kan jo fort bli lengre tid. Synes det er veldig lenge!

 

Gruer meg til å ta opp dette med han. Han har vært bortreist med jobben denne uka (nå han har funnet ut at han vil flytte før jeg er klar jobbmessig) så jeg har ikke villet ta den diskusjonen over telefon... Er redd han vil ta det veldig negativt...

 

Noen gode råd?? Noen som har vært igjennom dette før? Hvordan påvirket avstanden forholdet?

 

 

[Anonym bruker]

Mange som pendler en time hver vei for å komme på jobb.... Kanskje du holder ut med pendlingen, om ikke for alltid så i alle fall til du har funnet ny jobb, og under oppsigelsestiden.....??

 

Men jeg tenker; ønsker du å flytte, eller blir du med fordi det er et så sterkt ønske fra hans side....??

Greit å tenke nøye gjennom det før man tar det endelige valget....

 

Lykke til!

[Anonym bruker]

Det tar en time når det ikke er kø... Så pendle er utenkelig. Alt for dyrt i lengden. Hadde det vært opp til meg, hadde vi ikke flyttet. Her har jeg en stødig jobb med fremtidsutsikter og alt kjent rundt meg.

 

Men hvis sambo og jeg skal holde sammen, må vi flytte. For sambo har så hjemlengsel at jeg tror han flytter med eller uten meg. Han elsker meg, og har holdt ut å bo her lenge nå pga meg, men det går ikke mer. Han hadde en tenkepause på forholdet vårt for en stund siden, han var usikker på mye. Ut i fra dette vi bestemte at vi skulle flytte og jobbe mer med forholdet vårt.

 

Flyttinga er nå i planlegging, men vi har gjort noe for å jobbe med forholdet. Og det er ikke meg det står på. Derfor er jeg veldig usikker mht å flytte. Jeg hadde trodd vi skulle bruke litt mer tid påhverandre før vi flytter. For å få forholdet vårt i balanse igjen... Få tilbake den styrken vi hadde.

 

Senario: Han flytter nå. Vi ser hverandre kun helger, ikke noe "normalliv". Det tar 4 mnd før jeg kan komme etter. Da skal vi ha "normalliv" igjen... Hva om det ikke fungerer? Hva om vi finner ut da at vi ikke passer sammen lenger. At vi i løpet av disse månedene har glidd fra hverandre pga vi har levd hvert vårt liv så lenge..?

 

Ååå... Håper vi får snakket om dette når han kommer tilbake og at han skjønner meg! Er redd han er blitt så hekta på flytte ideen at han ikke klarer å fokusere på forholdet vårt...

 

 

[Anonym bruker]

Så hjemlengsel når han bare bor en times kjøring derfra.

Uff og uff. Vet liksom ikke helt hva jeg syntes om sånt jeg. skjønner ikke helt at det går ann.Høres ikke så veldig voksent ut.

 

Men om pendling ikke funker for deg så hva om dere flytter halveis.Mindre peiling for begge og han kommer jo nærmere stedet han savner så fælt.

 

og jeg skjønner du blir usikker når han heller flytter uten deg en å vente til du får deg en jobb.

 

Slike avstands forhold har vanskelig for å funke når man igjen er sammen for du flytter dit så har jo han startet opp livet sitt der og det er ikke sikkert det er lett for deg å passe inn i det.

 

Jeg bor times vis unna der jeg er oppvokst og mannen min har faktisk flyttet fra et annet land for min del. SÅ ja skjønner ikke at man kan ha så stort hjemlengsel for noe som er en time unna.

 

Men det jeg lurer å er om dere har barn oppi det her.

For om dere har barn og han er villig til å flytte fra dem for å bo nærmere familien sin (antar at hans foreldre bor der) så er han rett og slett ikke voksen.

[Anonym bruker]

Har ingen barn enda. Er prøvere, men skal til utredning. Klarer det ikke selv.. Like greit akkurat nå, vil ikke bli gravid mens vi bor hver for oss.

 

Går ikke å flytte halveis. Det er miljøet og vennene sine der han savner. Å leve der i hverdagen hvis du skjønner.

 

Jeg heller veldig mot å gå fra han og starte på nytt her. Men jeg vil det egentlig ikke. Jeg elsker han jo. Det er bare dette med at vi må bo på hvert vårt sted så lenge. Føler han kommer til å komme inn i sitt nye liv, og jeg må gå på vent.. Faen altså, hvis han bare kunne fortsatt å bodd her sammen med meg til jeg hadde fått meg fast jobb der i hvert fall. Så hadde det kun vært 3 mnd å være fra hverandre. Da hadde det vært så mye lettere!!

 

Nå er vikarjobben hans ferdig her, men den nye jobben er ikke klar enda. Og han vil ikke ta noen ny jobb her. Så nå har han tenkt til å være der i ukedagene og komme hjem i helgene. Vi leier her, og ikke har noe nytt sted der. Pga det skal han overnatte hos venner og familie.

 

Og jeg liker det ikke! Men hvis jeg vil være sammen med han, må jeg tåle det. Han sier at han elsker meg, og at han vil være sammen med meg. Men da må det bli på denne måten. Han klarer ikke være her lenge av gangen. Så det er liksom opp til meg. Og jeg synes det er så urettferdig!! Hadde aldri trodd det ville bli sånn som dette. Han pleier å kunne tenke fornuftig og rasjonelt, men det er som blåst fra hodet hans. Han kan ofte være veldig impulsiv og sta, og dette har tatt over alt virker det som. Han vil og skal til hjemstedet sitt. Tror den tanken surrer rundt i hodet hans hele tia. Vi er jo voksne for søren! Ikke to tenåringer som surrer rundt.

 

Planen min er å se an dette frem til ferien (3 uker). For da får jeg jo en forsmak på hvordan livet vårt vil bli. Kun sees i helgene. Håper jo det går bra, og så får vi bruke ferien på å pleie forholdet og at jeg skal bli bedre kjent med vennene hans. Så får jeg ta en statusvurdering på hva jeg skal gjøre da.

 

 

Ååå... vil ikke dette, men må jo siden jeg vil beholde han. Men merker at jeg vakler.... ÅÅååååååå.... Hvorfor kan ikke ting gå tilbake til sånn det var???? Da vi var lykkelig her og ikke noe stress? Da vi begge hadde faste jobber og live var i balanse?!?!?!?!?

 

 

 

[Anonym bruker]

Nei vet du hva, hvis han ikke kan vente 3 mnd til du får deg jobb der han har lyst å bo så må jeg være ærlig med deg og si følgende: Han vil ikke ha deg med seg. Hadde disse følelsene hans vært gjensidige så hadde han med glede ventet og hjulpet deg med å få fast jobb så dere kunne bo der sammen. Syns det er kjempe stort gjort av deg og satse alt og bli med han hjem til sin hjemsted.

 

Nei, be han velge! Enten venter han til du får deg jobb, eller så får han bare flytte og du kommer ikke og besøker han og dere er ikke sammen lenger! Ikke la han styre hele skuta her.

[Anonym bruker]

Hvis jeg skal prøve å se dette utenifra, vil det beste være å la han flytte alene og at vi da ikke er sammen mer. Men jeg elsker han. Og det gjør vondt å tenke på at han da skal få seg en ny kjæreste. Jeg vil være den som er hans. Jeg vil være med han og ha et liv med han.

 

Men herregud å vanskelig det er. Jeg er redd for å bli alene, for å bli en a-sosial tulling. Hva blir livet mitt uten han? Hvor skal jeg finne en ny mann? Sjenerte meg, som har endel kilo for mye som gir meg 0 selvtilit. Og hvordan skal jeg klare å glemme han? Akuratt nå vil jeg jo ikke det, så tanken på det blir absurd.

 

Vi har et dyr sammen, som han nok kommer til å ta i så fall. Og kjenner jeg meg selv rett, vil jeg nok bruke det som unnskylding for å treffes. Uff, jeg hadde vel tatt til takke med å være en "fucking good" eks.

 

Off, etter å ha lest igjennom innlegget mitt nå, slo en tanke meg: Hvis dette blir slutten på forholdet vårt, synes jeg det ligner på starten....

 

Det første halve året vi kjente hverandre, var vi "fucking good friends". Så ble vi sammen. Sambo slet litt da, så mye gikk på hans premisser. Så ble han "bra" og vi fikk et normalliv. Det har vart i 3 år. Nå går ting på hans premisser igjen. Og hvis det blir slutt nå, klarer sikkert ikke jeg å holde meg helt unna han, så da blir vi vel igjen "fucking good friends". Til det renner ut i havet med at enten han eller jeg får oss ny kjæreste. Noe som knekker hjerte mitt ved å tenke på.

 

 

Tror jeg tenker for mye akkurat nå. Alt blir bare rør.. Off, får bare pakke alle tanker langt bak i hodet, og gjennomføre planen min og ta det fra der.

 

 

[Anonym bruker]

Vel, for meg virker det som han utnytter deg. Kom deg bort.

[Anonym bruker]

Han kan være inne i avviklingsfasen, ja. uten at han sier det, og uten at han kanskje er helt klar over det.

 

Hvor gamle er dere? Tenk over noen småting: hvis han savner venner og nærmiljø så mye at han heller vil være helgekjæreste, hvordan vil livet ditt med han bli når dere evt skulle få barn? Ville du og barnet være annenfiolin, mens fortsatt venner og foreldre var førsteprioritet?

 

Hvis du flytter med han - sett at du får jobb og leilighet og alt det praktiske løser seg: hvordan blir ditt eget savn til venner og miljø? Hvem vil du tilbringe dagene og kveldene med? Med hsn? Med egne venner? Med han og kompisene hans sammen? med han og familien hans? ...eller med dyret og tv'n, fordi han stadig er ute sammen med andre?

 

Hans gode egenskaper er viktige. Men behold hodet på skuldrene og tenk på ditt eget liv også. Er du sjenert og har noen kilo til overs: begynn på friskis og svettis og få noen treningsvenninner. Allerede nå, mens dere er sammen! Gjør noe positivt for deg sjøl. Han har jo ikke gjort det slutt, han er glad i deg, sier han i alle fall sjøl - det er ikke grunn til panikk. Men velg hvordan du vil ha det og hvilket liv du vil leve.

[Anonym bruker]

Ja, da er det ikke vits i å tenke noe mer på dette.

 

Han kom hjem her om dagen og har vært fjern og ikke til stede mentalt sett etter det...

 

I dag slapp han bomben. Han vil gjøre det slutt...Sier at han fortsatt elsker meg, men for han blir det rette å flytte til hjemstedet sitt og starte et nytt liv der. Han vil ikke "dra meg opp med røttene" som han sa og risikere at jeg vil vanntrives. Er så kjipt! Jeg så virkelig en fremtid med denne mannen.

 

Jeg fikk han til å bli med på at vi skal ta da en pause først og tenke over ting. Men jeg sitter ikke med mye håp her. Han er i gang med å leite etter et sted å bo til seg selv der nå.

 

Jeg slites mellom å ville gjøre alt for å beholde han og det å tenke at dette kanskje er for det beste. Men alt har liksom skjedd så fort. Sliter med å takle det og sortere tankene som flyr fra det ene alternativet til det andre.

 

Singeltilværelsen frister ikke, men hvordan vil det bli hvis vi fortsetter sammen... Dette med at han vil gjøre det slutt kommer sikkert alltid til å bli liggene mellom oss da...

 

Hvorfor kan ikke bare ting gå tilbake til sånn det var? Da vi elsket hverandre, planla barn og tenkte på fremtiden sammen...

 

 

[Gjest Antarctica]

Så trist, huff. Har vondt av deg. Håper du finner meningsfylte og lystbetonte ting å beskjeftige deg med nå framover. Har han en annen dame på gress der hjemme, forresten...?

[Anonym bruker]

Takk:)

 

Nei han har ikke det. Heldigvis. Det hadde gjort alt verre. Selv om det er slutt stoler jeg på han når han sier at det ikke er noen annen.

 

Tar litt tid før jeg får han ut av hodet tror jeg. Er en del praktisk som skal ordnes og det tar litt tid. Så da må jeg forholde med til han ei stund til. Og det gjør det ikke lettere....

 

[Anonym bruker]

Tror nok dette blir det beste for deg. Han er jo faktisk ikke interessert.... og bruker dette som en unnskyldning. Hva skal du med en slik tusseladd anyway? Som liksom ikke kunne klare å vente til din jobbsituasjon var i orden? Lyser dessverre lang vei at dette forholdet ikke hadde noen fremtid, så pris deg lykkelig for at det ikke har blitt noe barn enda!!!!!!!!! Nå har du muligheten til å finne deg en mann du fortjener, en som er glad i deg og ønsker å være sammen med deg!!

 

Ønsker deg masse lykke til.