Jeg er ikke engang trist lenger

[Anonym bruker]

Jeg orker ikke mer av hele mannen, og enda mindre av ungene hans.

Men vi må jo bare fortsette. Det har jo engang vært kjærlighet mellom oss, så da er det nok mulig å få det tilbake.

Orker bare ikke tanken på å tå alene med fellesbarn og huslån. Orker ikke tanke på at han skal ha samvær med både særkulls og felles uten at jeg er tilstedet. Søannen hans er en ordentlig dækel unge som sliter med sjalusi. Noe faren bagatelliserer. Jenta hans er jo liksom så flink å passe og så ansvarlig og flink for alderen. Vel hun er fremdeles et barn og hun er totalt uansvarlig i forhold til felles. Faren er villig til å involvere henne mye mer enn meg.

Jeg er trøtt og slite og trenger avlastning. Det får jeg aldri! Husker før vi fikk barn så flink han var å avlaste eksen sin. Vi hadde jo ungene hans hver helg, og av og til bodde de hos oss. Den omsorgen er nok ikke meg forundt. Jeg er bitter og lei, jeg har sørget over det som var, det som ikke ble og alt som han har ødelagt mellom oss. Neste steg er vel egentlig å ta steget å gå videre.

Og det som er så surt, det er at jeg nok tror at vi fremdeles hadde vært sammen i dag, om det ikke var for at han har de andre ungene.

[Uglebusk]

Hei HI

 

Ikke for å være spydig eller frekk, men det virker som du har gravd deg litt for langt ned i negative tanker og et skadelig tankemønster???

 

Kan dere ikke sette bort alle ungene en helg og ta dere en ferie, bare dere to??? dra på en storby ferie å oppleve litt sammen, eller en helg på spa for eksempel??? Man må pleie kjærligheten inni mellom alle unger og hverdager, ellers har man ikke mer overskudd til å ta seg av andres eller egne barn. Du er en voksen... du kan ikke sette deg ned å synes synd på deg selv fordi stebarna oppfører seg som apekatter. Du må ta ansvar:-) Få med deg gubben ut på tur.... lover deg at du finner tilbake til noen følelser du hadde glemt du hadde.

[Anonym bruker]

Dette kunne ha vært skrevet av mannen min...

 

Han er bitter og lei, og ikke en gang trist lenger, fordi alt har skjedd som du beskriver: stesøsken-problematikk og stesøsken-konflikter, han misliker stebarn og har sånne tanker som du har, han har stilt opp pga masing fra ekskone, som så ble avløst av masing fra meg (som mente ekskone hadde det for lett og ble varta opp for mye av han, selv når jeg f eks gikk gravid og hadde det hardt), og så videre i det uendelige.

 

Så nå er han bitter, lei, utbrent, sliten, kjærligheten føles død - og han er ferdig med å være trist han også, fordi denne prosessen har pågått inne i han i over et år uten at han har sagt det (på en måte som jeg kunne skjønne) til meg. men han har blitt, fordi han, som du, ikke har råd til å innfri huslånet, ikke orker å ta barna eleine og ikke kan kreve at jeg gjør det...

 

Nå er jeg knust, sorgknust. Jeg har også hatt det vanskelig i alle disse konfliktene, men hele tiden prøvd å huske alt det fine vi har delt, det vakre og romantiske. Jeg har prøvd å tenke positivt om de menneskene som irriterer meg, bortskjemt stebarn osv og virkelig lagt breisida til for å bry meg om dem. Har også i mine verste stunder gått inn for å se de vakre og hyggelige sidene ved min mann, og har klart å bli nysgjerrig på ham, på nytt! Jeg er faktisk forelska igje. Men nå er jeg ulykkelig forelska, for den tankeprosessen gidder ikke han ta tak i for å få det godt med meg. Han prøver bare å holde ut til han får mot til å gå fra meg.

 

Jeg ber deg innstendig om å tenke deg meget nøye om. Du høres ut som han: at tankeverdenen han er forgifta av alt det negative. Men når man ikke går, eller ikke kan gå - DA MÅ MAN BESTEMME SEG FOR å få det godt der man er!

 

Min mann har bestemt seg for IKKE å prøve å få det godt med meg. Han har gitt opp, og der står saken - jeg kan ikke "mase" ham til å endre mening. Derfor er jeg enten henvist til å vente på at han enten går, eller til å prøve å leve med at jeg er glad i en mann som ikke er glad i meg, men som "tier og tåler". Ikke noen god følelse...!

Jeg håper ikke mannen din har det som jeg, nemlig: fortsatt kjær i en som er "ferdig" med ham, for det er vondt, trist, fælt!

 

Du kan kanskje ikke endre mannen din eller livet deres.Men det er mye du kan endre. DITT eget forhold til de barna du misliker kan du endre. Du er den voksne her, og du er den som har makt over relasjonen mellom dere - et barn kan ikke endre det.

 

Sjalusien til den gutten er kanskje ikke helt ubegrunna, hvis han vantrives i en stefamilie der stemor ikke liker han og der huset er fullt av småinger som gjør at hjan blir oversett...? Å rekke ut en hånd til ham, på positiv måte, vil du ikke angre på. Fake it till you make it, heter det.

 

Jeg ønsker deg virkelig lykke til. Jeg tror at dere kan klare det, hvis det er sant som du sier i slutten: at dere ville ha hatt det godt hvis det ikke var for barna. Da betyr det at det ikke er hverandre dere er ferdige med, men livet i tidsklemma og forventningsklemma.

[Anonym bruker]

Jeg er så enig med deg om mye av det du skriver. Og jeg er forberedt på å prøve. Men hos oss var det han som sviktet, omigjen og omigjen.

Slik behandler man ikke den man elsker, da blir kjærlighets erklæringene bare tomme ord. Jeg har prøvd å jeg har kommunisert og stått på for forholdet. Jeg er vel villig til å pprøve igjen. Men han må nå bevise for meg at han også er villig til å satse, han må i handling overbevise meg, ikke bare si at han elsker meg. Jeg må føle det på kroppen.

[Anonym bruker]

Hva må du i så fall ha, for å klare å føle det på kroppen? hva er det han konkret må gjøre for at du skal kjenne det?

 

Og ikke minst, veit han hva han konkret må gjøre og si for at du skal oppfatte det slik?

[Anonym bruker]

Han må la ting gå litt på mine premisser en tid. Han har overkjørt meg og mine ønsker og mine planer i så mange år, at han nå ikke bare må dele likt med meg, men at han faktisk må gi litt ekstra.

 

Han må elske meg. Han må se meg og mine behov, og han må elske barna våre.

 

Repsketere mine grenser, la det være om for mine øsnker og behov, han må være tilstede om jeg trenger litt hjelp eller støtte og ikke alltid bare være opptatt.

 

Og han må faktisk gjøre det med glede, og på eget initiativ. Vise omsorg og være kjærlig.

[Anonym bruker]

Kloke ord. Skulle bare mangle, egentlig...