Forskjellsbehandling

[Anonym bruker]

Er så lei av at jeg og søsteren min forskjellsbehandles. Da vi var liten ble søsteren min kjørt ned av fetteren vår i skibakken og fikk alvorlige og uopprettelige skader i ryggen. Hele familie min (vi er en liten familie) ble veldig lei seg for dette, spesielt siden det var fetteren min sin feil. For å bøte på dette begynte man ubevisst å la søsteren min få viljen sin alltid. Dette har ført til at hun har vokst opp med at det hun sier og mener er riktig og at hun alltid har rett. Hvis jeg mener noe annet så er det jeg som tar feil.

 

Familien min har også blitt så vant med dette at det nå går automatikk i det. Er søsteren min og jeg (eller andre) uenig så er det hun som har rett. De har gjort dette så ofte at de nå tror at det er slik. Slik hun ser det, slik er verden.

 

Har vi f.eks avtalt at mine foreldre skal passe barna våre og så oppdager min søster at de plutselig trenger hjelp til noe, så avlyses alltid avtaler gjort med oss. Vi må da avlyse våre avtaler igjen fordi vi ikke har pass. Og klarer vi etter mye stress å få andre til å passe får vi beskjed fra min søster om at "der ser dere. Tenk å prøve å ta fra oss hjelp når dere kan få hjelp fra andre". Det er slike ting hele veien. Det siste vi diskuterer er huset vårt.

 

Hun og mannen planla å flytte inn i et tilpasset hus for noen år siden. Midlertidig skulle de bo i en leilighet og de fikk ha tingene sine (møbler etc) i vår kjellerleilighet som vi da ikke direkte trengte. Planen var at dette skulle stå der i et par måneder. Svogeren min tjente veldig godt, men så mistet han deler av inntekten sin. De har fortsatt mulighet til å flytte inn i et tilpasset hus, men ikke et luksushus slik de hadde sett for seg. De har ikke lyst til å flytte ofte, så de utsetter flyttingen. Tingene deres har nå stått i vårt hus i over 3 år! Vi har nå fått tre barn og trenger plassen (huset er lite). Vi har tenkt å integrere leiligheten i huset slik at barna slipper å dele rom.

 

Vi har spurt om de ikke kan hente tingene sine, men det kan de ikke for de har ingen steder å sette dem. Det finnes ingen lagre de kan leie i nærheten og de kjenner ingen andre som har plass. Familien min mener at de må jo få stå i mitt hus litt til. Minsten kan jo sove på foreldrerommet litt til mener de. Dessuten så fikk jeg jo kjøpe huset billig av bestemoren min i sin tid (fikk deler av det som forskudd på arv, men de andre fikk/skal få det samme). Og så er jeg jo heldig som har helsen i behold. Problemet er at søsteren min ikke har umiddelbare planer om å flytte. Jeg har lyst på hele huset mitt.

 

Nå ønsker jeg ikke råd i den aktuelle situasjonen, den skal bare illustrere hvordan det er. Jeg lurer på om det er noen andre som har det slik? Foreldrene mine er glad i oss og barna våre og de ser ikke at de forskjellsbehandler. Prøver jeg å si at det er ikke alltid hun har rett synes de jeg er utaknemlig og ser verden feil. Er det noe jeg kan gjøre for å endre det, eller må jeg bare ignorerere det og godta at det er slik det har blitt?

[Gjest]

Jeg synes egentlig ikke du skal/ bør ignorere dette. MEN hva du må evt gjøre, det er jeg dessverre ikke i stand til å se... Men søstra di utnytter situasjonen og foreldrene dine er "blinde" for henne og hennes feil...

 

Trist situasjon dere er kommet i

[Gjest]

Hennes problem. Gi beskjed om at neste helg bærer du ut møblene, om de vil hente dem er deres egen sak, men blir de stående mer enn tre dager kommer du til å ringe Fretex.

[Gjest Nordavind fra sør]

Jeg kjenner meg igjen i mye desverre. Det jeg har gjort hele tiden er å gå forsiktig i gangene og ikke si for mye, i frykt for å tråkke noen på tærne eller såre noen. Men nå er det slutt her i gården. Nå skal jeg sette ned foten og si hva jeg mener. Og det er det beste tipset jeg har å gi deg også... Ser sug lut hadde noen gode forslag her...hehe:)

[Anonym bruker]

Takk for svar. Er ikke glad i konflikter så møblene kommer nok til å få stå. Føler heller ikke at søsteren min utnytter situasjonen for da må hun være klar over den og at det egentlig ikke skal være slik. Jeg tror søsteren min bare har blitt slik og har fått enorm selvtillitt når det gjelder egne følelser og meninger. Familien har alltid vært slik mot henne og nå har hun funnet seg en mann som er slik også. Hun tror dermed at det er slik det skal være.

 

Har prøvd å sette foten ned fortelle foreldrene mine konkrekte eksempler på der de er urettferdige, men de ser verden fra hennes øyne. Føler at vi kommer fra forskjellige planeter med forskjellig språk til tider.

 

Heldigvis er foreldrene mine glad i meg og barna mine. Ellers tror jeg at jeg virkelig hadde hatt problemer med situasjonen. De elsker å komme på besøk og barna forguder dem.

 

HI

[Gjest]

Men søsteren din er voksne og ulidelig. Og det kommer hun til å fortsette å være, til gremmelse for allverden. Ergo, om du først sier fra på en hyggelig måte, og om det ikke går inn så tar du i, har du potensielt gjort både henne og verden en tjeneste. Funksjonshemming er ikke carte blanche for ufyselig bortskjemthet.