Stemor? Du viste hva du gikk til...

[Anonym bruker]

Hei,

 

For å være helt ærlig, så er det vel svært får stemødre som hvet hva de går til. Da er jeg overbevist om at det hadde det vært langt ferre av oss..

 

Da barnefar og jeg ble sammen, og jeg et år senere ble gravid, hadde biomor fortsatt hva som så ut som et harmonisk familieliv, og et gikk til en viss grad ok å sammarbeide.

 

Da jeg var høygravid, stod biomor frem med ny kjærste (dobbelt så gammel og styrtrik) før den gamle hadde flyttet ut. Nå har det sjedd igjenn. Parallet forhold, og ny samboer. Denne gangen en småkjeltring. (Det blir den 3 samboer på 3 år, og alle forhold har gått over i hverandre).

 

Vi har hatt svært store sammarbeidsproblemer, og hun setter alltid seg forran alt. Vi skal sku hele hverdagen vår på hode mener hun. Noe vi ikke gjør = mye støy.

 

Skal love at dette ikke er heldig for en tenåring (50/50), og det merkes svært godt her hjemme hos oss.. Det ødelegger harmonier her. Situasjonen er ganske uutholdelig. Hadde jeg vist at det var slik ting ville utviklet seg, hadde jeg aldri valgt denne "løsningen".

 

Det er en stor påbelastning at livet ens i så stor grad blir påvirket av det som skjer utenfor husets 4 vegger. Hadde ikke i min villeste fantasi forestilt meg dette. Hadde jeg viste det hadde jeg ikke "valgt dette".

[Anonym bruker]

Før en får barn selv så har en så mye tid, så mye energi, en har ikke følelsen av aldri å strekke til.

Så får en barn selv, og en forstår innholdet av begrepet tidsklemma. Og når en aldri får følelsen av å greie å oppnå det en ønsker for seg selv og sine barn, da er det temmelig irriterende når han en skal dele livet, jobben og gledene med, aldri har tid eller råd til noenting.

Da er det ikke alltid like lett når en ikke får den hjelpen en trenger, for han altid er opptatt med den ene halvparten av ungene sine.

Det er ikke så lett å være generøs med ekstra bidrag og ekstra samvær når en føler seg helt på felgen selv.

Det er ikke rart at en ikke greier å se for seg det når en lever et barnløst liv med overskudd av alt det.

 

[Uglebusk]

Nei, det er vel svært få av oss som vet hva denne rollen innebærer. Desverre og likegreit kan man kanskje si...:-)

 

En uforutsigbar biomor med lite styring på eget liv hørtes ikke spesielt gunstig ut for en tenåring i "full brunst" for å si det sånn. Jeg skjønner fortvilelsen din over denne situasjonen.

 

Litt om meg:

Min erfaring er at det tar tid å få en slik familie til å fungere, men det er veldig verdt det når det faktisk går og hverdagen er harmonisk. Jeg hadde fokus på å etablere et solid forhold til stebarnet før jeg i det hele tatt tenkte på å flytte sammen med min kjære... og det viste seg å være lurt i vårt tilfelle. Stebarnet fikk tid til å venne seg til å ha meg der, og lærte etterhvert å like meg og senere bli glad i meg.

Men dette var kanskje lettere for meg å gjennomføre enn for deg, da h*n var mye mindre da jeg kom inn i bildet.

 

Her er det også en biomor som tider kan være litt ustabil i forhold i sin livsførsel, og det går ut over stebarnets måte å oppføre seg på de gangene det er hos oss. Før kunne jeg irritere meg noe helt grenseløst over kvinnemennesket og selvsagt flyter det over til barnet fordi et barn naturlig nok har fakter og nykker fra begge sine foreldre stort sett. Men når jeg fikk evnen til å overse dette gikk det helt fint og jeg fikk det mye bedre. Gled deg over at egentlig så er det ikke du som trenger å slite med den dama til ungen er voksen.... det er han... overlat drittjobben til mannen din. Det gjorde jeg., og har idag et helt okei overfladisk forhold til biomor som er helt greit mener nå jeg.

 

Vet ikke om dette hjalp deg noe særlig jeg da men, ville vel bare si at du ikke er alene om å tenke det du gjør... Alle er vi vel der av og til., og lurer på om vi valgte riktig osv... , men det er jo litt fint at ingen kan velge hvem de forelsker seg i. Jeg kunne sikkert valgt mange andre uten den ekstra bagasjen å "drasse på", men han utmerket seg likevel på en eller annen merksnodig måte:-) Å hjelp, jeg elsker han uansett....

 

Det var vel en grunn til at du "falt" for mannen din også vel??:-) Fortell meg om det

 

 

 

 

 

[minnimoi]

Argumentet "Du visste hva du gikk til" er det dummeste jeg hører.

Man måtte hatt evner utover det vanlige om man skulle klare å forutse hvordan alle situasjoner i livet blir. Ting må testes ut og man må erfare før man vet noe som helst. Hvis ikke hadde alle mennesker gått rundt og vært veldig lykkelige !

 

For meg gikk alt på skinner i over et år, det var først et stykke ut i graviditeten min, at ensomhetsfølelsen og andre vanskelige følelser begynte å melde seg. Og etter det ballet det seg bare på. Mye av det var min egen skyld, for jeg taklet ting dårlig. Og på et tidspunkt begynte jeg nesten å dyrke tingenes tilstand. Jeg hatet situasjonen jeg hadde satt meg selv i ! Ikke i min villeste fantasi hadde jeg sett for meg dette da jeg jeg traff "mannen i mitt liv" .

 

Men nå er det engang sånn, og jeg må bare prøve å gøre det beste ut av det. Jeg må konstant jobbe med meg selv, jeg må sørge for å ha en god dialog med mannen min. Jeg må prøve å ta ting som det kommer, isteden for å ha skyhøye forventninger til ting. Jeg må rett og slett få dette til å fungere.

For jeg orker ikke tanken på å sette mitt eget barn i den situasjonen stebarnet er i !

[Anonym bruker]

Som biomor..og tidligere stemor..

Nei, man kan ikke vite nøyaktig hva en går til som stemor. Men en vet der blir flere å forholde seg til. Man har ikke bare seg og kjæresten og forholdet. en har også stebarn, mor til stebarn, søsken til stebarn, foreldre til kjæreste, foreldre til eks osv osv..

 

Dette er jo faktorer en må ta hensyn til når en velger å leve livet sammen med den man er glad i.

 

Man kan ikke bestemme hvordan eksen til kjæresten eller som i mitt tilfelle MIN eks, skal leve livet sitt. Selv om man ser at dette er noe som ikke er bra for barnet. Man kan eller forsøke å være den stabile delen av barnets liv. Og for all del ikke snakke nedsettende om mor evt far. Og man skal heller ikke finne seg i at en eks forsøker å styre livet vårt.. Man holder seg til avtaler ...og det er det.

 

Og nei, en kan ikke vite hvordan ting vil utarte seg etterhvert, men man må ha det i bakhodet.. og man må gjøre det beste ut av situasjonen dersom man vil at ting skal fungere.

[Anonym bruker]

Helt sant. Jeg ANTE ikke hva jeg gikk til - f eks at mannen min skulle komme til å dele ungene inn i et A- og B-lag (og til dels et C-lag, der mitt "private" barn fra før av hører til....)

 

Men han velger å gjøre det sånn, for han syns så synd på de barna han har "forlatt", at han må overkompensere for det, og alltid ha dem som de foretrukne når de er her, alltid besvare deres ønsker først, alltid legge opp ruta etter hva de gidder, har lyst til eller liker. Det KUNNE jeg ikke vite - jeg kunne faktisk ha trodd at den måten han prioriterer barna på også skulle omfatte neste kull - de nye er jo også hans barn!

[Anonym bruker]

"

22:06.... denne problemstillingen her er noe av det jeg frykter mest av alt....når vi en dag får fellesbarn. Jeg har ingen fra før, men han har en. At det "stakkars" barnet som i utgangspunktet den gangen ikke var ønsket blir hyllet som gud for å kompensere for den dårlige samvittigheten..på bekostningen av alle andre. Ser allerede tendenser hos svigermor på betegnelser som "ja det vil jo alltid være noe spesielt med h*n vettu" ARRRGHHH...

 

Tenker han ikke tanken at han plutselig kan ende opp som samværsfar for hele unge flokken sin om han ikke endrer adferd???

 

 

[Anonym bruker]

Anon. 22:06 her

Hmmm. Tenker han den tanken - nei, min mann gjorde ikke det, han tenkte ikke at den atferden kunne bli "belønnet" med brudd. Han syntes og syns bare at jeg er masete, krevende, aldri fornøyd osv og at jeg ikke skjønner hvor dårlig samvittighet han faktisk har. Veit ikke hva jeg skal si om det.

 

Jeg har imidlertid begynt å ha noe "på lur" når hans hovedyndlingsbarn skal komme, da må jeg være sikker på å ha godteri og noe ekstra, feks et kinderegg eller en lekebil på lager. For når h*n skal hentes så "må" de alltis innom en kiosk eller butikk først, og der må de kjøpe noe, og så kommer barnet ut av blien med en ny leke i en hånd og en slikkepinne i den andre, og småsøsknene her hjemme hyler og griper etter godteriet. Men da blir pappa streng vettu, for det er jo X sitt godteri....

 

(Slik har det vært lenge, helt til jeg begynte å ha kompensasjonsgave i skapet. Tidligere sto jeg i gangen og konfiskerte brusflasker hver i onsdag og fredag, satte dem i kjøleskapet og var den slemme heksa. Så ble de sendt hjem med samme halvfulle flaske og samme halvspiste godtepose et par dager etter. Jeg pleide å si at de kunne beholde stashet hvis de delte med de andre, mend et gjorde de ALDRI, så da tok jeg det vekk. Men det blir jo helt feil, for i stedet for at pappa får være snill, er det jo stemor som får den unike oppgaven å være slem. Så da firer jeg på mine helsekrav om at slikkeri hører til lørdagene, for jeg gidder ikke forsterke A-lag og B-lag-tankegangen.)

 

 

Til syvende og sist vil de begynne å merke det. Da må de slutte å være her samtidig, eller far må skjerpe seg.

 

Til deg, 22:39 vil jeg si at du skal drite i hva svigermor sier, de føler alltid sånn for den første. men vips, så er den første konfirmant, og vips så er den første kjørt avgåde på moped og har ikke bruk for farmors gunst lenger, og kan ikke kjøpes med fars godteri. Da stiger de små i gradene.

 

Likevel syns jeg denne samtalen bør gjennomføres mellom deg og mannen din før du overhode blir gravid. Vær ærlig, og si at du ikke vil godta at dine unger føler seg mindre verd selv om de er så "heldige" å bo fast hos sin far. Det skal ikke være fest og ekstrainnkjøp og tivoli hver gang den andre ungen kommer, det skal være familieliv, og det skal være hyggelig for alle.

[Anonym bruker]

Jeg kan jo se tankegangen din bak dette. Men det blir jo inderlig feil, at du skal fire på en helt god og grei regel dere har for fellesbarnet, uten at det er en god grunn til det.

Spør mannn din om hva han synest om det hele?

Spør om han synest det er greit at x spiser junk midt i uka?

Spør x om det er greit at det kun er x som skal spise snop?

Spør om han synes det er greit at x spiser snop rett under nesa på y?

Spør om det er greit at y, ikke deler?

Spør om han vil at y (som da må være relativt liten) også spiser junk midt i uka?

Og be hele tiden om en forklaring, vær barnet, spør hvorfor det :-)

 

Vær tydelig på at det er helt unødvendig i dine øyne, men at det kan jo fortsette om han insisterer og begrunner det bra. Dere som foreldre til fellesbarnet skal jo ståsammen om barneoppdragelsen av felles, og da må dere jo også være sammen om oppdragelsen av hans barn så lenge det får innvirkning.

 

Spør hva han selv synest om forskjellsbehandlingen. For du er ikke god i hodet om du kjøper snop til et barn som skal sitte å slikke i seg dette fremfor øynene på barn som ikke får, og dette også uten å dele. Det hadde vært bedre om han kjøpte til alle barna. Men allikeveøl hadde det vært helt unødvendig.

[Anonym bruker]

Har spurt, ja!

 

Han bagatelliserer det alt han kan... (Det er jo bare en liten slikkepinne, de er her ikke hver dag, det er jo bare....osv.) Tankegangen er at JO, det er greit at noen spiser snop foran øynene på andre, fordi de som har fått snop er slike stakkarslige underpriviligerte ynkelige barn som ikke får det enorme privilegiet det er å bo hos Super-Pappa hver dag, og som derfor må trøstespise litt...

 

Nei jeg overdriver nå, jeg er nemlig litt irritert og føler trang til å latterliggjøre logikken hans litt, men han har faktisk dårlig samvittighet for dem. Hver eneste dag. Jeg har foreslått at de skal bo hos oss mer, så det blir mer "normaltilstand" over samværene, men det mener han blir for uryddig og masete for dem. I essens er jeg enig, jeg syns vanligvis synd på 50%-barna, fordi det ikke blir "normaltilstand" noe sted.

 

Og trass i at jeg avskyr deler av den "familiekulturen" min manns barn har med seg hjemmefra, så vil jeg heller ha dem her ofte og lenge, slik at vi ka utvikle egne rutiner og mer sobre (normale!) vaner, enn at de kommer sjelden, har med seg primadonnanykker, forlanger fullt tivoli og pappas udelte oppmerksomhet, ikke tåler motsigelse av meg osv.

 

Noen av de ovennevnte situasjonene løste seg heldigvis på en pussig måte. X som ikke vile dele fikk for sakms skyld beskjed om å ete godteri på rommet sitt. Der er det kjedelig å sitte, så X kom ut etter kort tid, snopet lå igjen. Min toåring Y var der inne noen få timer seinere, og kom gledesstrålende ut med slikkepinnen i munnen, og nekta hardnakka å gi den tilbake. Far kunne ikke med æren i behold ta den fra Y og proklamere at den var X sin "gi den tilbake straks", liksom, for da ville urettferdigheten bli så overtydelig. X bælja, men jeg bare lo, og sa at for to timer side var det du som fikk kose deg med noe Y ikke haddde. Nå veit du hvordan det føles...!

 

Det har skjedd to ganger. Muligens har X fått godteri etterpå også, men da har h*n i så fall vært lur nok til å ete det opp før bilen kjører inn i oppkjørselen her...!