det kan vel ikke gjøre såå vont?

[Anonym bruker]

sitter å leser om noen fødselshistorier, blant annet noen som snakker om traumer osv. ene venninna mi sa hun trodde hun skulle dø, men en annen vil aldri oppleve det igjen sier hun..

 

jeg vet det er forskjell på folk og at ikke alle fødsler er horrible. men noen av de som syntes det var verre enn verst har jo valgt og få barn i ettertid..

 

¨hvordan var det for dere?

grugleder meg til fødslen som er i underkant 3 mnd til

[Anonym bruker]

Jeg ville hjem da pressriene startet, for da sa jeg "nei, dette gidder jeg ikke, nå går jeg hjem";) Jeg hadde epidural, og litt lystgass ved behov.

 

Vondt er det, men ikke verre enn at det går greit, og at du glemmer det verste når du har ungen på magen:)

[Anonym bruker]

hehe, bra du ikke gikk hjem da=)

hvor lang tid brukte du på fødselen?

 

HI

[Gjest]

Fødsler erogså ulike :- Jeg har født 3 barn, alle helt uten smertelindring, og hadde en veldig ulik erfaring rundt smertene. Med min første var åpningsriene så vanvittig vonde at jeg kjente bevisstheten gled under på hver rietopp. Trodde vel ikke jeg skulle dø, men jeg klarte ikke gjøre noe annet enn å klamre meg til sengen og jamre/skrike, da gikk jeg fra 2-10 cm på en god time, og det er rimelig intenst, spesielt når det er førstemann. Pressriene var bare barnematen i forhold selv om jeg revnet nesten hele veien. Jeg skulle aldri utsette meg selv for dette igjen mente jeg selv første halvåret etterpå, men man glemmer jo etterhvert, får det mer på avstand.

 

Med de to andre barna fikk jeg mer tid under åpningsriene og synes ikke det var såååå ille, spesielt ikke med nr 3, da var det faktisk ikke så veldig vondt egentlig, men med dem var pressingen vond. Med nr 2 fordi han kom så fort ut og med nr 3 fordi knytteneven kom inntil hode, samt at det gikk fort.

 

Uansett om det er vondt eller ikke så ille, så er det jo en utrolig opplevelse, og i hvertfall jeg tenker som så at det er noen timer, så er det over, og belønningen er jo uerstattelig. Derfor gjør en det igjen. Venter nr 4 nå og kan ikke akkurat si at jeg gleder meg til å ha så vondt igjen, men jeg gleder meg til opplevelsene rundt det å føde.

[Anonym bruker]

Det var vondt, men hadde forventet at det var verre. Jeg grudde skikkelig til fødselen. Fikk lystgass under riene og det var supert Brukte ca. 8 timer på fødselen. 45 min på pressriene og det var dem som var verst... nå skal det sies at jeg hadde ei super jordmor og revnet så og si ingenting.

 

Men du skal ikke høre så mye på hvordan andre har hatt det, din fødsel blir unik og den blir DIN.( og eventuellt pappaen til minis)

[Anonym bruker]

Hehe, jeg husker også at jeg truet med å dra hjem :-D

Min fødsel endte i keisersnitt sist, så jeg vet ikke om det er vondt å føde vaginalt,men jeg husker klart og tydelig at riene kan være temmelig overvelmende! Men det som er så rart er at det jo går over med en gang de er ferdig og da har man sjanse til å innhente seg. Men jeg grugleder meg til neste fødsel om noen mnd :-) Det er jo tross alt noe kroppen er laget for å klare.

 

Også tror jeg at det er veldig psykisk. Første fødsel hadde jeg ikke ANELSE hva jeg gikk til, hadde knapt sett en fødsel på video. Denne gangen han jeg sett videopklipp, opplevd riene selv og lest gode råd om fødsel uten smerte som jeg skulle ønske jeg hadde lest sist. Uansett hvor vond en fødsel er, tror jeg at frykt og motstand fra mor er noe av det som kan gjøre alt mye verre.

[Babyønske ��]

Jeg kan med hånda på hjertet si at jeg ikke syns fødselen var vond. Riene var absolutt overkommelige. Jeg tenkte aldri tanken på å få noe smertestillende. Og jeg hadde ikke bestemt meg for "naturlig" fødsel på forhånd, var absolutt åpen for smertestillende.

Fødselen varte 9 timer, med rier annenhvert minutt fra start. Måtte til slutt forløses med vakuum, og da ble jeg bedøvd før klipping.

Så sånn sett var jeg ikke gjennom det som mange opplever som mest smertefullt, nemlig det å presse ut hodet. Jeg kjente ingenting når babyen ble tatt ut.

[Anonym bruker]

Det startet med vannavgang dagen før, men jeg fikk ikke rier. Det var jeg egentlig forberedt på. Så jeg reiste til sykehuset, som avtalt, og fikk en god epidural, en god natts søvn, for så å få satt drypp etter at jeg hadde spist en god frokost:) Og da tok det 3 timer med vanlige rier, 1,5 timer med den overgangsfasen(dette var egentlig den verste delen for meg), og så endte det med en halv time med pressrier. Så var jenta ute:)

 

Fødselen var såpass planlagt pga at førstemann ble tatt med hasteKS:) Derfor gikk jeg ikke hjemme i starten.

 

Jeg sto opp rett etter fødselen, og fikk dusjet og følte meg egentlig ganske så opplagt:)

[Anonym bruker]

1 gang synes jeg ikke det var så gale,trodde det skulle være verre.

2 gang trodde jeg at jeg skulle DØ!! verste jeg har vært med på og vil aldri føde igjen! men jeg hadde styrtfødsel så det var sykt intenst...

[Anonym bruker]

jeg syntes fødsel var tungt og slitsomt. Jeg syntes ikke smertene var værst. Men det at alt tok lang tiid.

 

Men uansett 10 min etter fødsel kunne jeg gjort det igjen!

Det ser verre ut enn det er.

[Anonym bruker]

Det er JÆVLIG vondt å føde!

 

Men man glemmer jo smertene. Og man vet at det går over. Og man vet hva man får igjen for smertene. Derfor gjør man det flere ganger.

 

Men du... ikke ha den innstillingen at "det kan da ikke gjøre sååå vondt" for da kommer du til å få deg et jævla sjokk.

[Anonym bruker]

Og det er forskjell på fødsler. Jeg hadde styrtfødsel med 0 pause mellom riene så jeg hadde et living hell. Slik man ser på tv, hvor de rusker rundt i gangene, drikker brus, og kuleren mellom riene, slik er det IKKE for alle. Det var et sjokk for meg å oppleve, for jeg trodde jeg skulle få pauser mellom riene.

[Gjest]

Akkurat slik som min første fødsel det. Gikk bare i ett, null pauser og var sykt vondt mens det stod på.

 

Jeg tenkte forresten også på forhånd at "så vondt kan det da ikke gjøre!", så jeg fikk litt sjokk ja, hehe... Men hadde jeg fått fødsel nr 3 først i stede hadde jeg nok hatt et annet inntrykk i ettertid.

[meg & to små vampyrer]

Det er jo ganske vondt. Eller det kan være ganske vondt.

 

Jeg hadde en normalt lang fødsel, dvs var vel en 20 timer ca... eller nærmere et døgn. Små pauser mellom riene, men det hjalp ikke så mye uansett når jeg etter hvert ble veldig sliten og nektet smertelindring av sykehuset.

 

Trodde ikke jeg skulle dø, men de timene fra 7 til 10 cm var såpass vonde at jeg gruer meg masse til de og at jeg gråt av smerte hele veien. Og ristet av smerte også faktisk.

 

Pressriene var ikke vonde for meg, selv om jeg presset 1,5 time. Det var bare slitsomt.

 

 

Men det er jo forskjellig for alle det her da...

[Anonym bruker]

Alle sier "du glemmer smertene når du får ungen på magen"....BULLSHIT! Jeg enset ikke ungen som lå på magen min, for jeg var helt tom og fucka opp etter de sinnsyke smertene. Nå er det snart 2 år siden fødsel, og jeg skal ALDRI føde igjen. Ser jeg jordmora mi tilfeldig i byen, må jeg ta meg kraftig sammen for å ikke knekke sammen der og da :-(

 

Sikkert ikke det du ville høre, men du spurte...husker jeg tenkte at fødsel kunne da ikke være SÅ ille, jeg hadde jo hatt tannverk fra innerste helvete, ingenting kunne vel toppe det? Å joda. Ganger 100.

[Anonym bruker]

Vel, jo. Det gjør veldig vondt. Jeg var i grunn nesten litt overrasket over hvor vondt det faktisk var. Men alle fødsler og mennesker er ulike, det er jo utrolig mange forhold som spiller inn. Uansett kan man aldri bli 100 % forberedt, men det viktigste er vel å være optimistisk og ikke bekymre seg, det hjelper jo ikke på noen måte..

 

Og et hett tips: PUSTEN! Jeg fant etterhvert ut at det eneste jeg kunne kontrollere var den. Og merkelig nok hjalp det. Jeg tenkte liksom mindre på hvor vondt det var, og da mestret jeg riene mye bedre.

[Anonym bruker]

Jeg tror det er viktig å forbrede seg på at det gjør vondt, planlegge litt hva man tror man kan tenke seg av smertestillende og samtidig ta ting som de kommer. Hvis man har planlagt alt hvordan man ønsker det, så kan man lett bli skuffet og føle man mister kontrollen hvis ikke alt går som man tror det skal og det gjør det sjeldent under en fødsel.

 

Har lest om mange her som har vært 100% sikre på at de ønsker epidural før fødselen, men så har de hatt for stor åpning når de har skullet få det, legen som skal sette det har vært opptatt el, så de ikke har fått det og da ødelegger det hele fødselen fordi de kan følge "planen". Jeg har også sett et tvprogram om en som mente på forhånd at "det kunne ikke gjøre så vondt", så hun fikk hjelp av en "terapeut" til å skulle puste babyen ut. Terapeuten var en dame som ikke hadde barn selv som sto og sa at det måtte ikke gjøre vondt å få babyen ut. Selvfølgelig var det vondt å føde og jenta som skulle føde fikk nærmest panikk.

 

Jeg syns selve fødselen var vondt, men helt grei å gjennomføre selv med vann og en stikkpille med samme virkestoff som paracet, men selvfølgelig mye sterkere, som eneste smertestillende og jeg åpnet meg fra 2,5cm til 10cm på litt over en time. Halve tiden lå jeg og halvsov mellom riene. Pressrier hadde jeg i over 2timer før de dyttet sønnen min ut, men det var også greit å gjennomføre. Det jeg syns var det verste, var syingen og dyttingen på magen i etterkant. Jeg måtte sy endel fordi jeg revnet når de måtte dytte ut sønnen min og det ble gjort av en lege som var uforsiktig, han prøvde hvertfall ikke å ta hensyn til at jeg akkurat hadde dyttet ut en unge der nede og selvfølgelig var øm og sår. I tillegg drev jordmødrene på barsel å sjekket om livmoren trakk seg sammen som den skulle, så de trykket hardt på magen min flere ganger i løpet av tiden jeg var der og det var heller ikke godt (vet ikke om det er noe de gjør med alle eller om det var noe de gjorde fordi livmoren først ikke trakk seg ordenlig sammen).

[Anonym bruker]

Jeg har ikke født ennå, men har hatt fødselsangst, men den er litt borte.

 

Men pga av angsten min har jeg snakket med mange rundt meg og deres fødselsopplevelse. Noen sier at det var helt jævlig, noen sier at "ja, det var vondt, men overkommelig", mens min mor og noen få andre sier at det ikke var spesielt vondt, det var bare intenst. Så dette er nok veldig individuelt.

 

Jeg er forberedt på det verste. Jeg vil være forberedt på det verste, slik at jeg ikke skal bli så overrasket over smertene. Jeg er forberedt på at det skal sprenge og at det er så vondt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Jeg er åpen for alt av smertestillende. Samtidig som er forberedt på det verste når det kommer til smerte, ser jeg faktisk ikke mørkt på fødselen, slik som jeg gjorde før.

 

At kvinner føder igjen, er fordi man etter en stund glemmer smertene. Selvsagt gjør ikke alle det, men de fleste. Man husker at det var jævlig vondt, men man klarer ikke å forestille seg det i etterkant hvor vondt det egentlig var. (Dette er ihvertfall det jeg har hørt fra andre). And what doesn't kill you, only makes you stronger.

Jeg tror også at kvinner er villig til å gå igjennom et helvete igjen for å få det noe av det beste i verden. Fødselen varer i noen timer, mens en unge har du glede av så i mange mange år. Derfor velger nok de fleste å føde igjen, til tross for store smerter.

[Anonym bruker]

Du må nesten forberede deg på at det er veldig vondt selv om enkelte har opplevd at det ikke er så ille. Selv hadde jeg hørt og lest utallige fødselshistorier og sett masse fødsler på youtube(+noen få "live"da jeg var i praksis på føden), men likevel var jeg sjokkert over HVOR vondt det faktisk gjorde. Fram til 7 cm var det overkommelig, men derifra og utover var det helt grusomt vondt. Husker nesten ingenting. Men slapp å være redd og klarte stort sett å puste dypt, det hjalp overaskende godt(hadde ikke lest om det eller gått noen kurs). Hadde ikke smertestillende utover massasje og varme risposer, lystgass hjalp ikke og epidural ba jeg ikke om fordi jeg trodde det var kort tid igjen(ha ha). Dessuten gjorde jeg bare det jeg fikk beskjed om, orket ikke ta noe initiativ. Det vondeste var fra 7-10 cm(tok 6 timer i mitt tilfelle), fra full åpning var det mest slitsomt men også vondt. Synes IKKE det var vondt da hodet stod i åpningen og ble overasket da Mini plutselig skrek-ute allerede?(26 timer) He he.

Det gikk jo bra og jeg var kjempefornøyd etterpå, men hadde aldri tatt den samme fødselen om igjen uten epidural.

Neste gang skal jeg også prøve uten smertestillende, men ha lavere terskel for å be om epidural.

Selv om det var utrolig vondt, var det i ettertid en fin opplevelse.

Lykke til!

[Anonym bruker]

Visst er det vondt ) Men verste første gang var at det var en type "ukjent" smerter likosm..Var ikke vondt som man kunne forvente...

 

Andre gang gkk det derfor mye enklere (også var det raskere også),man visste litt når, hvor og hvordan smertene kom. og selv om tidsforløpet var annerledes så var rekkefølgen lik.

 

Og følelsen når ungen er kommet så langt at den bare "glir ut" er helt ubetalelig deilig..Faktisk..Alt av smerter forvinner "med ungen" og man får en rus uten sammenligning med noen annen følelse ) Den må du virkelig glede deg til når du ligger og presser og føler at du ikke greier mer og dør av smertene...;o)

[Anonym bruker]

Vondt var det jo, men trodde ikke på noe tidspunkt at jeg skulle dø. Hadde heller ikke noen form for smertestillende, og er spent på om neste fødsel ( termin om 1 mnd) kommer til å gå like greit.. Lykke til

[Anonym bruker]

Jo, det er veldig vondt mens det står på. Min fødsel varte i 7 timer. Jeg ble satt på drypp. Fikk stadig mer vondt, og gikk rundt i korridorene med dryppstativet i et par timer, husker jeg. Etter 3 timer fikk jeg lystgass og det hjalp meg veldig godt, heldigvis.

 

Men etter en stund var smertene utrolig sterke og nærmest uutholdelige. Da koml det en lyshåret, kvinnelig narkoselege og satte epidural. Jeg synes hun så ut som en engel! Det hjalp fort, og var en utrolig lettelse, men så fant jordmor ut at åpningen var på 7 cm så hun koblet vekk epiduralen med en gang igjen. Men da var jeg liksom over kneika, og fikk lystgassen tilbake.

 

Etter det endret veene karakter, de var jo vonde, men likevel litt lettere å holde ut. Var mer slitsomt og tungt liksom. På slutten var det veldig vondt overalt, det presset på alle veier, også i rompa! Var utrolig ubehagelig, men varte ikke så lenge. Til slutt kom hodet endelig ut, og akkurat da svidde det noe helt vanvittig, og så var han ute! ALL SMERTE BORTE PÅ SEKUNDET! Helt utrolig og herlig! Maken til lettelse har jeg aldri opplevd i mitt liv. Også var han jo verdens skjøønnneste og nydeligste gutt!

 

Lykke til med alt!

[Anonym bruker]

for meg var det helt forjævlig rett og slett.

forferdelig lang fødsel som ikke ledet noen vei og endte med tang og barn som ikke pustet....

hadde epidural og lystgass, men det hjalp kun et par timer ut av de 30 jeg holdt på.

jeg gledet meg også på forhånd, men jeg vet bedre neste gang...

[Anonym bruker]

Jeg føder med glede så mange ganger det er nødvendig:)

 

I korte trekk var fødselen min sånn: rett under fire timer fra start til mål, ubehagelig i begynnelsen, tok en dusj, pakket bagen, ordnet og styret litt hjemme, var på sykehuset to timer før fødsel, litt sjekking osv, deretter en time i dusjen, det tok den verste smerten... siste halvtimen på kne i senga var VOND, grusomt vond, men det gikk fort, tre pressrier før han var ute...

 

jeg har inntrykk av at det er en konkurranse ute å går om hvem som gjennomgikk mest smerte for å føde barnet sitt, og ting er litt overdrevne...

[Bella27_]

Var faktisk ikke så gale vondt:) klart riene er intense- kjentes ut som mensensmerte gange 100..

Fikk ikke noen form for smertelindring, men maste selvfølgelig både på epidural og keisersnitt mot slutten!X))

 

Fødselen tok litt over 5 timer, og når jeg hadde full opning, var absolutt all plagsom smerte borte!!)

 

Pressriene kjennte jeg ikke. pressa forsovit når jeg følte for det selv:)) så syns det var en fin fødsel:)

 

Skal veldig snart igjennom det èn gang til, men regner også med at det blir mere intenst. men får bare bite i det sure eplet, for ut skal hun uansett:))

 

Må ha masse lykke til, og ikke tenk for mye på hvor vondt dette kan være, for ingen fødsel er lik;)