jeg gleder meg jo til å bli mamma, men...

[Frøkna vårbarn 2014]

... noen ganger har jeg litt sånn "uttamegsjælopplevelse" på hele greia. Jeg ser jo magen og kjenner spark hver dag, vi har kjøpt inn både vogn og seng og div annet, men likevel så er det så fjernt at det faktisk skal komme en liten baby ut av meg og snu opp ned på hele vårt liv! Jeg venta i mange år på at sambo skulle bli klar, jeg er 29 og har vært klar for dette lenge, men likevel er det så fjernt at jeg har termin om 100 dager, at JEG skal ha en liten baby som skal bli en liten rabbagast og nydelig liten unge. Jeg har ikke så veldig mye erfaring med små babyer, men har jobba endel i barnehage, men da med de som er 4-6 år gamle. De små synes jeg liksom er litt "skumle" og vet ikke helt hva jeg skal gjøre med dem når de begynner å grine annet enn å levere tilbake til mammaen, og nå er det JEG som er mammaen... jeg har lest artikler/bøker om barsel og amming, og hørt historier om lykke og historier om 1 år med nattevåk. I tillegg er jeg sykepleier så kan jo endel om diverse, men dette her... nei jeg håper bare det ikke bare detter ned i hodet mitt og slår meg helt ut en dag, eller kanskje det er det jeg trenger??

 

Må legge til at sambo for lengst har skjønt greia, og tar det hele med knusende (og realistisk tenkende) ro. Er så ufattelig glad for at jeg ikke er alene om dette ansvaret! jeg hadde jo taklet det, alenemødre er jo fantastiske (jeg har selv en alenemor), men må si jeg er glad for at det er en annen her i huset som virker som om han har skjønt hva som skjer selv om jeg ikke helt har fått det med meg ennå....

 

Hmmm, ble litt langt det her, måtte bare få ut litt tanker.

[fjellgeita♀09 ♂10baby14]

Kjenner meg godt igjen i det du skriver og tenker. Er sikker helt normalt å tenke sånn.

Tenker ikke like mye på dette nå, men tenkte VELDIG mye på dette 1. trimester. Nå har jeg vent meg på tanken.

Jeg har ennå ikke kjøpt utstyr til babyen, så kanskje tankene dukker opp igjen, når jeg ser barnevogna stå i gangen. Og kanskje kommer tankene mer tilbake når det nærmer seg termin. Veldig spennende!

 

Jeg må også si jeg er imponert over alenemødre som gjør alt dette. Men selvsagt klarer man det man må.

[Miss Honey]

jeg klarer heller ikke helt å se meg selv som mamma.

i 1. trimester var jeg overlykkelig.. bare gledet meg.. men de siste ukene klarer jeg ikke tro at det er en baby inni der selv om jeg kjenner masse spark og ser magen røre på seg..

jeg føler rett og slett ganske lite. skulle ønske jeg kunne hatt noen følelser for det som skjer men det føles som et fremmed barn inni meg. gleder meg til å bli mamma altså.. men jeg er livredd for å se barnet og ikke få morsfølelsen. håper den kommer når terminen nærmer seg.

jeg vet jo jeg kommer til å bli glad i barnet mitt. men er vanskelig å se for meg alt dette nå.

(er foresten alene, kjæresten gikk fra meg, kanskje det har noe med det også å gjøre...)

 

sånn! det var i hvert fall godt å få ut litt tanker ja;)

 

 

[Lola2016]

Jeg er 29 år nå og har helt samme følelse! Ingen erfaring med barn eller baby! Hvis jeg har holdt en baby som gråter har det vært befriende og bare gi den over til den mammaen som eier den:)

Skjønner ikke at jeg skal ha barn, og er litt redd:(

 

Håper det skjer noe med morsfølelsen etterhvert!

Jeg har vært såpass dårlig og kvalm og sint på hele

Situasjonen... At jeg ikke har klart å glede meg over noe.

 

)

[Tryne_ nr.3 på vei]

hehe, må flire litt. Vi alle har vel hatt noen opplevelser der panikken tok oss. Som du vet så fikk vi en vanskelig start med nr.1 Men når de først er kommt så går det av seg selv. Selv om du ikke har så mye erfaring med små babyer så klarer du dg helt fint med din egen. Du lærer barnet å kjenne. Du kan høre når barnet griner hva den egentlig griner for (mat, vondt, oppmerksomhet osv...).

 

Berre gled dg, det går nok veldig fint

[nr 2 i oktober?]

hadde det likens ved førstemann, selv ikke ved fødselen skjønte jeg ikke at jeg nå skulle bli mamma, alvoret satte inn da vi sku ta småpia med oss hjem - skjønte ikke at de lot oss få lov...

men da vi kom hjem føltes det meste nokså naturlig i grunnen. likte ikke å låne henne til andre

[Augustibarn '09 + junibarn '12]

Sitter her med et lite smil å leser - jeg føler AKKURAT som du gjør! Er førstegangs, (snart) 27 år og med en utrolig samboer som er helt fantastisk støttende og gleder seg om mulig enda mer enn meg til dette barnet. Allikevel føler jeg innimellom denne "uttamegsjælopplevelse" som du skriver - helt rart at det der som sparker og kribler inne i magen på meg faktisk skal komme seg ut og passe i de der små klærna som ligger inne i kottet og venter..

 

Er ikke så stresset over det hele og gleder meg så utrolig mye men - som sagt - veldig rart og fjernt å tenke på at det faktisk er et lite barn som skal skal kalle MEG mamma om ikke altfor lang tid!

[AngryBird]

Augustbarn 09, du skriver det akkurat som jeg skulle ha skrevet det selv...... Merkelig:P

[Frøkna vårbarn 2014]

Takk for gode ord jenter Jeg har absolutt ikke panikk som Tryne skriver, men mer enn sånn "hva skjer nå da?" følelse. Jeg er sikker på at morsfølelsen kommer som et skudd når ungen er ute (og hvis den ikke gjør det så finnes det hjelp å få!)

 

Det er godt å ha en samboer som er helt på nett og som skjønner hva jeg tenker på uten at jeg egentlig trenger å si det, han bare ser det på meg... av og til tror jeg han kjenner meg bedre enn jeg selv gjør...

 

Uansett er det 14 uker i igjen til termin, GOD tid til å venne seg til tanken