Hvordan skal jeg klare å være mor?

[Anonym bruker]

Jeg ble uplanlagt gravid. Var på Ullevål for å ta abort to ganger, men klarte ikke. Vi ble enige om at vi ville beholde barnet, som nå er svært ønsket.

 

Men jeg tenker så utrolig mye på hvordan jeg kommer til å bli som mor, og om jeg kommer til å klare dette. Jeg merker at jeg bekymrer meg noe veldig. Hva kommer til å skje med kroppen min. Hvordan vil forholdet med partneren min bli. Kommer jeg til å få depresjoner. Vil fødselen gå bra. Kommer jeg til å få en snill jordmor. Maange syyke spørsmål raser gjennom hodet mitt. Kommer barnet til å like meg..

 

Er det flere som har det sånn?

[Anonym bruker]

skjønner godt at du har mange spørsmål. men jeg ville tatt det opp med jordmor/lege på kontrollene før fødsel.

 

mye vil kanskje endre seg, eller ikke. det er utrolig hvor forskjellig vi opplever det å bli mødre, hvordan kroppen endrer seg etc.

 

Men en ting du ikke skal bekymre deg for er om barnet ditt kommer til å like deg eller ikke! Det kan du nemlig være sikker på at barnet vil elske deg! :-)

 

Lykke til.

Ikke glem ingen spørsmål er for dumme dersom du lurer.

[Anonym bruker]

Man går ikke bare gravid i 9 mnd for at barnet skal vokse, man går også gravid i 9 mnd for å forberede seg mentalt. Les mye, snakk med jordmor/lege, venner og familie. Det beste med å få barn er den uforbeholdne kjærligheten man gir og får tilbake!

[Anonym bruker]

Før jeg ble gravid var jeg bare en vanlig jente. Som likte å være sammen med vennene sine, gå ut masse, sitte mye på kafé.. Drive med idrett og trening, klær og musikk. Hva kommer til å skje med det jeg liker å gjøre? Jeg kommer jo ikke til å få tid til noe av dette. Kommer jeg til å sitte med et barn i armene dag ut og dag inn? Vil jeg få noe som helst tid til meg selv? Fortjener jeg å ha tid for meg selv, eller skal alt dreie seg om barnet? Ja, det er helt sikkert at livet mitt kommer til å forandre seg drastisk, det er det som skremmer vannet av meg.

Syns en god beskrivelse av situasjonen min er at parfymelukta vil bli byttet ut med gulpelukt ..Jeg har ikke peiling. Jeg kan ikke noe om babyer. Jeg har nesten aldri holdt et barn, liker ikke å holde andre sine barn, vet ikke hvordan jeg skal oppføre meg rundt babyer. Kan ikke skifte bleie.. Jeg er ekstremt skeptisk til hvordan i all verden dette skal gå. Alle andre virker så naturlige rundt barn, og som om det er det beste som kan skje i verden.

 

Dette er mitt tilfelle, og hvordan jeg tenker om ting noen ganger.

 

Men tusen takk for svaret ditt, det hjelper meg faktisk.

[Anonym bruker]

Jeg synes jeg bruker veldig mye av denne tiden til å tenke negativt. Jeg vet det høres veldig teit ut, men jeg har problemer med å tenke positivt på denne tiden. Tiden før fødselen, etter fødselen og ikke minst livet etter. Jeg tenker på alle ting som kan gå galt.

 

Jeg er et "følelsesmenneske" og er for eksempel såå redd for å få en jordmor som "overkjører" meg. Jeg gruer meg til det.. Det er sprøtt det. Jeg kan egentlig takke denne siden litt for alle tankene jeg har fått, det er mange her inne som skriver om utrolig mange ting som jeg opplever som sjokkerende hendelser. Og jeg har på en måte forandret tankemønsteret mitt ang babyer og fødsel. I mitt hode var graviditet og babyer det fineste som kunne skje noen, men når det er mitt tilfelle og som det er nå, så er det virkelig noe annet. Skjønner greia med at et barn er det beste som kan skje det, men det er ikke lett med alle tankene og bekymringene.

[Anonym bruker]

Skjønner godt at det føles skremmende og overveldende. Men kunnskap er makt. Les faglitteratur, ikke BIM/DIB. Desverre har noen negative opplevelser, men de fleste møter flinke leger/jormødre og selv om fødselen er vond finnes det smertestillende som hjelper. Og ikke glem, alle har vi lært våre babyer å kjenne, alle har vi lært vår kunnskap for første gang. Og øvelse gjør mester. Også skal du se at gulpelukten blir rene parfymen etterhvert ;-) Og man legger ikke livet sitt på hyllen når man får barn, det kommer bare et nytt element inn i det. Man kan fortsatt sitte på cafe, ta en fest, trene og reise, både med og uten barn Når det gjelder tankemønsteret ditt anbefaler jeg igjen og snakke med lege/jormor. De møter dette ofte og lege kan evt henvise til psykolog hvis du skulle trenge det.

[Anonym bruker]

Vet du, de tankene du har er helt naturlige. Jeg er utdannet førskolelærer med småbans pedagogikk som fordypning. Har jobbet 10 år med små barn- og det hjalp meg overhode ikke da jeg fikk mitt første barn...

Har aldri vært så redd før i hele mitt liv. Jeg har skiftet tusenvis av bleier, men har aldri følt meg så hjelpesløs som da jeg sto der med MITT lille knøtt som trengte ren bleie. Men vet du, på sykehuset fikk jeg hjelp til alt. (bading, bleieskift, vask, amming- alt det der)

Fortell dem at du er helt grønn og du får helt sikkert grundig opplæring.

 

Du kommer til å lære alt dette etterhvert. Livet vil bli forandret, men det er opp til deg hvordan det blir. Selvsagt vil du få tid til å gå på cafe ol.kanskje ikke den første mnd men etterhvert vil ting gå tilbake til normalen.

 

Og jeg kan love deg at barnet kommer til å like deg ) Du er jo mammaen hans/hennes!

 

 

 

[Gjest Mylian blir trebarnsmor..]

Jeg forsto ikke i det hele tatt hva jeg drev med første svangerskapet. Jeg angret hele veien og tenkte bare at dette går ikke. Rudnt meg gikk folk gravide og varh elt i himmelen over hvor koselig dette var. Dagen før keisersnittet nådde jeg en topp i hvor negativt man kan tenke..

 

Dette var tanker jeg skammet meg fryktelig over, som jeg ikke klarte å si til noen andre enn jordmoren jeg gikk til i svangerskapet. Og vet du hva? Hun sa at det er like normalt å tenke sånn som å være "in the skies" av lykke.

 

Da jenta mi ble født og jeg fikk se henne første gang var jeg ikke lenger redd for hvordan dette skulle gå, for da visste jeg, bare etter å ha sett henne i fem minutter at dette skulle gå helt fint, uansett hva.

 

Det er umulig å tenke seg hvordan ting skal gå..

Men det går nok supert.. Jeg hatet nemlig barn og skulle aldri ha de;)

[Anonym bruker]

Godt å se at det er flere som har det som meg... :-)

[Anonym bruker]

Det var et godt ord du brukte 08.32, angre. Jeg føler også at jeg på en måte angrer, på samme måte som det ikke akkurat er det jeg føler likevel. Men det er vanskelig dette her. Og jeg som har flere måneder igjen da.. Virker som om det på en måte er et tema man helst ikke snakker om. På en måte er det godt å høre at jeg ikke er alene.

 

Takk for svar alle sammen

[Anonym bruker]

Du har helt naturlige spørsmål og jeg synes det er sunt og bra at du stiller dem!

Det viser at du er moden og oppegående. Og ved å stille spørsmål, så vil du finne svar og dermed en ro.

 

Da jeg fikk min første var jeg en ungjente på bare 20 år og tenkte ikke så nøye over det. "Det kommer som det kommer", tenkte jeg.

"babyer kan da også være med på ting. Det finnes sexy mødre. Selvsagt blir jeg en av dem. Uff, blir fødselen fæl?"

 

Større spørsmål som barneoppdragelse, forhold, en strategi for livet mitt, det ofret jeg ikke en tanke.

Mye kom som det kom, men det hadde nok vært lettere for meg om jeg hadde forberedt meg ved å stille spørsmål.

 

Kunnskap er makt! Oppsøk den!

 

Og lykke til med svangerskap, fødsel og moderskapet

[Anonym bruker]

Tror det helt normalt å tenke sånn, spesielt hvis man ikke har planlagt det. Jeg ble også gravid, uplanlagt (dvs jeg skjønte at det sjansen var der i og med at vi ikke brukte prevansjon). Først var det med skrekkblandet fryd, men så dukket alle spørsmålene i hodet opp som: hvordan skal jeg klare dette? hvordan skal jeg klare å ta vare på og oppdra et barn. Før jeg ble gravid var jeg bare kjempenervøs for den dagen jeg skulle føde, nå har jeg tenkt på så mange andre ting.

 

Hvor langt er du på vei? Nå er jeg over halvveis og jeg bare gleder meg så utrolig masse, og jeg er mer avslappet i forhold til det hele. Likevel dukker det opp spørsmål i hodet, men hvis andre klarer det, skal vel jeg også klare det. Dessuten er det sunt å stille spørsmål og ikke være totalt ukritisk. Det er viktig å reflektere rundt noe så stort. Men jeg tror ting kommer av seg selv. Alle har blitt mor for første gang.

 

Men hvis disse spørsmålene gjør konstant går rundt og er bekymret og det gjør deg stresset syns jeg du skal ta det opp med jordmor. Jeg tror de fleste jordmødre er greie og lytter til det du har å fortelle.

 

Men jeg tror at du, som de fleste andre blir en god mor for dine barn:) Barnet kommet til å like deg. Du er det viktigste for barnet, og det er helt avhengig av deg. Så lenge du liker barnet ditt og respekterer det, så vil nok barnet elske deg:)

[Anonym bruker]

De fleste av de tingene du synes er viktige i dag kommer ikke engang til å interessere deg mer, i alle fall ikke den første tiden.

[malingus]

Hørtes igrunn litt ut som meg det der...

Ble helt uplanlagt gravid, etter å ha vært sammen med barnefaren i 2,5 mnd. Visste ingenting om babyer og barn. Interesserte meg ikke spesielt engang. Hadde kun skiftet en eneste bleie i mitt liv og det var leeenge siden. Jeg er også et følelsesmenneske og bekymret meg for alt mulig. Redd for fødselen og om jeg kom til å få noe tid til å bare være meg når barnet kom.

Men vet du, det går bra!

Du lærer babyen å kjenne når den kommer. Virkelig, det kommer til å gå bra. Men det er helt naturlig, og ikke minst helt greit å tenke som du gjør. Du er ikke alene om det.

Nei, du kommer nok ikke til å få så mye tid for deg selv. Men tro meg, du kommer til å bli så gla i babyen, at det ikke blir så ille som du tror. Og det er værst når babyen er liten. De blir jo litt mer selvstendige etterhvert og da får du muligheten til å være mer alene.