Ååååhhhh....sliten nå....

[Anonym bruker]

Idag er jeg anonym...for jeg er oppriktig glad i mine stebarn, og mannen min kjenner nicket mitt. Så jeg vil ikke blåse ut damp på en måte han kan kjenne igjen.

 

Men I DAG er jeg kjempesliten. Det har vært en prøvelse å ha min 5-årige stedatter i helga, og siden det er langhelg blir det vel mer av samme slag i morra.

 

Jeg er faktisk glad i vesla, og har mange gleder sammen med henne, selv om hun aldri blir "min egen". Det kommer særlig til syne i visse deler av ...ehem... hennes mors valg innen oppdragelse! Følsomt emne, for mange kommer til å bli på "defensiven" når jeg sier dette:

Mor gir henne permanente spiseforstyrrelser - og har det sikkert sjøl.

 

Mors verdisett er veldig ulikt mitt. Min mann, (hennes eksmann,) plasserer seg et sted midt mellom disse landskapene, så vi har berøringspunkter og konflikter, vi også. Men når vesla "endelig" er her, så kobler han hjernen i fri av og til, for det er jo "så sjeldent" (bare 2-3 ganger i uka) og han har dårlig samvittighet.

 

Så det hun har gjort i helga er:

1 Spise

2 Lure på når neste måltid er.

3 Lure på hva neste måltid består av.

4 Kommentere de gjennomførte og foranstående måltider, ramse opp hvilke komponenter hun liker og ikke liker, og hva hun vil slippe, og hva man får slippe hos mamma og bestemor osv

5 Prøve å gråte seg til pålegg uten brød, fløte uten jordbær, hovedrett uten poteter, sukker uten havregryn og melk

6 Mase seg til doble porsjoner av alt hun faktisk liker

7 Mase om hvem av de andre som fikk mest av hva, og telle over, og kommentere hva som er rettferdig og urettferdig

8 Se på tv

9 Etterlyse barne-tv-snacks

10 Krangle med søsken om innhold og mengde barne-tv-snacks

 

I tillegg til å furte litt over at vi måtte ut og leke har hun dessuten furta litt over at vi måtte i butikken, at noen andre ville se andre programmer på tv enn hun ville, klype småsøsken litt og lage hyledrama de 2 gangene jeg brukte streng stemme. (I sammenligning: min kjødelige sønn hører nok den strenge stemmen 10-15 ganger pr dag, så det er ikke jeg som har kort lunte overfor akkurat henne - denne helga har jeg tygd i meg gråstein for ikke å bruke den...)

 

I morra skal jeg starte dagen annerledes. I morra skal jeg tilby henne oppmerksomhet før hun ber om det, og jeg skal få faren til å gjøre det også. Ta et hyggelig initiativ, spille et spill hvis det regner, hoppe trampoline hvis det er sol, og prøve å forebygge all denne fornærmede furtinga som går over stokk og stein.

 

Det er så synd, for det er så trivelig når hun er i humør, og føler seg i form, og føler seg sett og hørt... Og hun var så blid som to- og treåring. Da hun nærmet seg fire var det som om lufta gikk ut av henne. Hun slutta å leke og ville bare se tv, og hvis hun kjeda seg annonserte hun at hun var sulten.

 

Helsesøster vil slanke henne, og jeg syns hun har begynnende spiseforstyrrelse ( pga hennes ensidige fokus på mat i nesten alle samtaler, nesten hver dag...) og det er kjempeskremmende. Og så er det mor og bestemor (og av og til far), som syns en søt kjeks er medisin mot alt trist, og da syns jenta det også. Når hun furter kommer noe godt, og derfor furter hun masse. Jeg blir så irritert på faren hennes, som veit hva helsesøster har sagt - jeg syns han svikter. Men han syns all "mat-pludringen" er nusselig!

[Anonym bruker]

Hm.. hun er 5.. Sannsynligvis en form for trass da at hun er så furten.. Man vil jo ha det på sin måte alle sammen, men vi voksne skjønner jo at det ikke går an.. Og moren orker sikekrt ikke diskusjonene i hverdagen og da får jenta det som hun vil.. Snakk om bjørnetjeneste,,,

 

Har en sønn som er VELDIG opptatt av mat. Han har alltid vært stor, men ikke tjukk.

 

Jeg har rett og slett vært nødt å forklare han hva som skjer om man spiser mer mat enn man forbruker. Spiser man mer enn man trenger, så blir man tjukkere.. Og det er ikke bra for helsa.

 

Han trenger ikke mer mat enn mamma, og det må han bare forholde seg til. Det er verre når han er os besteor...for hun lar han spise det han vil ha - pluss litt til...

 

Er nå bra du klarer å se hennes gode kvliteter gjennom den sure jentungen;) Man blir jo lei og sliten, enten det er stebarn eller egne barn...

[Anonym bruker]

...det holdt hardt i dag, ja... Jeg ble såååå forbanna på mannen min.

 

 

 

Innerst inne trur jeg mannen min helst ville ha leid en forgylt bærestol med 4 slaver, så kunne vesla sitte oppi den. Jeg ble nesten kvalm i dag: Da vi utpå formiddagen kom oss ut av døra for at ungene skulle få leke litt og springe av seg litt damp, da tok han med en sportsvogn!

 

Hva skal du med den? sa jeg, og gjorde meg "dum", og påpekte at treåringen fint klarer fint å gå de 300 metrene til lekeplassen. Tja, og ja, det kunne trengs, ikke noe konkret svar å få. (Jeg tenkte med meg sjøl at den var til femåringen, men sa ikke det.) Treåringen gadd selvsagt ikke sitte i den, han vil løpe sjøl, og før vi var ute av gata vi bor i, gjett hvem som tronte som en dronning i vogna! Han INSISTERTE på at hun skulle oppi, hun rakk ikke be om det sjøl en gang!

 

Jeg kunne ikke dy meg, jeg sa jeg håpte de var ferdig med det der før skolestart, for det ville bli flaut å trilles inn på skoleplassen... da ville hun ned av vogna seff, og overtalte faren til å slippe ned. Jeg prøvde å si til ham på en litt mindre spydig måte at det var jo nettopp hun som SKULLE røre seg, men gjett hva - han ble sur på meg! Jeg var en gledesdreper!

[Anonym bruker]

Puste dypt inn, å ta avstand. Det er et en må, når en ikke skal blande seg inn i barneoppdragelsen. Alle ser jo ut til å være enig om at det er foreldrene sitt ansvar og foreldrene sin jobb. La dem bare styre på med idiotien sin. Det er ikke din unge som trilles til skolen. Det er ikke din unge som blir overvektig. Det er ikke din unge som ikke lærer å bruke musklene sine. Det er faktisk ikke ditt tap. Dette er det foreldrene ønsker for barnet sitt, og da må de få holde på som de vil.

 

Jeg har sluttet å bry meg, det blir bare tull i familien om jeg ikke lar dem holde på med dumskapen sin. Hvorfor skal jeg si at de skal lese lekser uten musikk, hvorfor skal jeg bry meg om at de spiser godterier hele dagen, hvorfor skal jeg bry meg om at de har null fysisk aktivitet. Jeg har sagt hva jeg mener om mye og mangt, men allikevel så fotsetter foreldrene i samme tralten. Så det betyr jo bare at de ikke er enige med meg.

 

Når det kommer til felles barna så kjører jeg på med den type oppdragelse jeg synest er riktig. Mannen min er stortsett enig med meg når det gjelder dem. Vioppmuntrer begge til fysisk aktivitet, vi oppmuntrer til læring, vi spiser sundt, og vi legger dem tidlig.

Jeg bryr meg heller ikke lenger om jeg støter noen. Jeg sier høyt til barna mine at de ikke må være late, eller være grådige om de hamstrer, jeg sier høyt til barna mine at slik språkbruk er ikke pent, jeg skryter høyt av barna mine for å være flinke og høffelig, når de fortjener det. Dette til tross for at stebarna ikke er like flinke, tiltross for at de er mye eldre.

 

Ikke vær gledesdreperen, ikke legg deg for mye oppi ting. Fordi om det er veldig frustrerende å sitte å se på barneoppdragelse som strider mot all fornuft. Det er faktisk like lite ditt ansvar som det er å være med på foreldremøte.

[Anonym bruker]

Uff, jeg synes det er trist å måtte resignere på denne måten. Vi oppdrar hverandres barn på lik linje med våre egne og kaller hele søskenflokken for "våre barn". Alle vet at de er likeverdige og har de samme rettigheter og plikter her hjemme. De aksepterer at vi begge er oppdragere og har innordnet seg bra. Jeg tror nok vi var heldige som har likt syn på oppdragelse og verdier før vi møtte hverandre. Det har gjort at vi ikke har hatt konflikter rundt barneoppdragelse, men backet hverandre opp og gitt hverandre "rom" for å være på banene overfor alle seks barna - uavhengig av biologisk opphav.

 

Lykke til:-)

[Anonym bruker]

HI her -

på en måte er jeg enig med begge de siste - jeg er liksom tvisynt. Jeg føler at det blir resignasjon å se på det som bare fars og mors ansvar, for vi har jo kommet sammen som en familie, og da må alle få være på banen, det betyr jo at jeg bryr meg om henne. Men samtidig føler jeg at det lureste for min egen trivsel er å tenke at foreldrene velger dette aktivt. Ellers blir jeg jo sprø. de velger et tjukt barn framfor et slankt barn, de bestemmer på barnets vegne, og min jobb er å ikke "se" bare fettet, men personen inni.

 

...og så kommer sammenblandingen her, da. For spiseforstyrrelsen og personligheten er jo "ett" hos henne. Hun snakker jo bare om mat, og når noe ekstra deilig står på menyen, så går det helt over styr for henne. Da er hun klar, sitter og spør mens jeg tar maten ut av ovnen: Hvem skal få først? Hvor mange skal vi få hver? etc etc Til slutt klarer jeg ikke se personen lenger, hun blir borte i sin egen "dille".

 

Det er tragisk å se at en 5-åring er tjukkere rundt både midje og lår enn en tiåring, det er å svikte barnet, etter min mening. Men samtidig er det ikke min oppdragelse som gjelder - i alle fall bare litt.

 

Mine barn, som en over her nevner, er verken fete, late eller spiseforstyrrede, og ja, det er deres framtid jeg har ansvar for først og fremst. Jeg drifter det punktet effektivt, nekter dem usunne ting annet enn i små doser, skryter av dem når de er flinke til det ene og det andre selv om mannens barn ikke er flink til det samme - ja det gjør jeg. Jeg holder ikke "hemmelig" hva jeg mener, jeg krever manerer ved bordet til en viss grad av alle, jeg stopper mine egne i å overspise og sier at de får ikke mer, de har fått nok og denne matsorten er usunn.

 

Men til henne får jeg ikke lov til å si "du har fått nok!" - for far syns synd på henne... jeg må pakke det mer inn, jeg kan f eks si at når man ikke er sulten mer, da må man slutte å spise (vår matglade prinsesse kan spise i timesvis så lenge det er noe hun liker), og informere om at ellers blir man tjukk. Eller jeg kan presisere at jordbærene er sunnere enn fløten, og vi skal bare ha fløte og sukker til pynt, ikke til hovedrett, for da blir det veldig usunt. Late som ingenting klarer jeg ikke.

 

Er man en gledesdreper da...? Er all glede synonymt med fråtsing, all belønning synonymt med å stimulere smakssansen, all nytelse knytta til grenseløshet? Går det ikke an å nyte litt, noe, en stund, må man ha alt, uten bremser, hele tiden? (...for her hjemme klages det: Vi fikk nesten ingen ting. Vi fikk bare to hver. Vi har ikke fått brus siden i går. Var det ikke mer igjen? Hvem fikk den siste? osv osv)

 

Jeg sa det der om fløten og jordbærene nå i helga, og det om at man må stoppe når man er mett. Men hvis hun nå siterer meg til mor, da veit jeg ikke hva som skjer... skal bli spennende!

[Anonym bruker]

Innleggene til HI i denne tråden viser bare at det ikke alltid er foreldrene som vet hva som er best for sitt eget barn. Men vi steforeldre skal jo ikke bry oss, så da er det bare å sette seg ned å se på elendigheten...

 

Heldigvis har jeg en mann som vet at jeg som stemor har mye å bidra med i forhold til hans barn også, i tillegg til vårt felles. F.eks setter han stor pris på at jeg kan veilede og hjelpe til med skolearbeid, der er jeg (etter flere års studier) sterkere enn min mann og hans eks. Og da skulle det jo bare mangle at jeg lærer fra meg det jeg kan på det området. Så kan de ta seg av andre ting.

 

Ungene hans hadde sikkert kommet seg opp og frem uten mitt bidrag, men likevel

 

Jeg har iallefall ingen problemer med å innse at f.eks barnehagen er flinkere til flere ting enn det jeg er, og i så måte bidrar/gir mitt barn mer på enkelte områder enn det jeg klarer seg.

 

Selvinnsikt kommer en langt med, både som foreldre og steforeldre. Bare så synd (for barna) at mange mangler denne viktige egenskapen.

[Anonym bruker]

Det er det som er så rart!

 

For biomor har 6 års helsefaglig utdannelse, og burde vite bedre.... men ens egen spiseforstyrrelse (tvangsspising/trøstespising) er jo også fortsatt så tabubelagt at man later som det er gener, stoffskifte osv for å slippe å innrømme at en sliter med et betent og ladet forhold til mat.

 

Jeg tror en del av dette skyldes skamfølelse også. Når barna oppfører seg dårlig, eller når det skinner gjennom for utenforstående at en selv som forelder ikke makter en såpass grunnleggende ting som å brødfø barnet på hensiktsmessig vis - da griper man til unnskyldninger. Andre (stemødre og helsesøstre) er bare kjipe gledesdrepere, for eksempel, eller genene gjør at hun blir tykk, så det er ikke vits i å nekte henne mat; eller det er de andre ungene som er magre (det kan mannen min finne på å si! det er alle gjennomsnittsbarna er feil på, med andre ord!)

 

Hans skamfølelse og hans verdier er nok knytta tett opp mot de verdiene eller den rutinen og sjargongen han delte med biomor enn gang. Han er ikke i så stor grad avhengig av total tingang på mat - f eks har han ikke kjekspakker i bilen konstant, som jeg vet biomor har - han er mer som en sløv norsk gjennomsnittsmann: koteletter og pølser er god middag og da er det godt å spise mye, og hvis ingen minner han på at grønnsaker må være med, så glemmer han det. Godter er på lørdag, men "lekker" inn alle sluser til flere ukedager, særlig fredag og søndag. Dermed er nesten halve uka blitt "kosedag", og så har han litt dårlig samvittighe,t eller kjøper seg litt fri fra mas, eller gjør seg populær kanskje, ved å spandere mye ekstra i pappahelgene.

 

Alt i alt kan han påstå i fullt alvor at nei, han syns ikke noe om den konsum-dilla ungene blir oppdratt til hjemme hos mor - men med det samme han får sjanse, deltar han i kappløpet selv. Da jeg en gang tidligere etterlyste en litt mer bevisst tanke omkring spiseforstyrrelsen/spisedilla, ble han nesten sur på meg, for "På denne måten nektes jeg jo enhver sjanse til å skjemme bort X litt!"

 

Jeg måtte spørre " Men er det mer bortskjemming X trenger, da...? Trenges det ikke noe helt annet?", men det gjorde vondt verre. Da er det jeg som er kjip og ikke unner dem noe hyggelig. Jeg måtte tilkjennegi at jeg unner INGEN unger å dra på så mye fett som den ene her - det er helt umulig å finne klær som passer, alt må syes om. Og det poenget kunne han jo se, men det kokte likevel liksom ned til at jeg ikke skjønner hvor verdifullt det uansett er å stadig "få" noe.

 

Jeg regner med at ungene skal føle seg elsket og verdsatt på denne måten - man blir jo liksom "begunstiget" via det man får, enten får i gave eller får å spise. Men det sørgelige er jo at i en sånn prosess er det bare nyhetens interesse som fenger.

 

Å glede seg over å gjøre noe, et spill, en aktivitet, en hobby, et arbeid sammen, det er mindre viktig. Man gleder seg over det man får, i et kort øyeblikk i alle fall - "Fåing" tar bare et sekund, mens "gjøring" kan ta timer. Gjort er gjort og spist er spist, dessverre varer det jo så kort, hadde vi vafler forrige helg, så er de oppspist nå.! Dessuten var ikke det "bare en hyggelig kveld med vafler", da skapte den presedens, og så er det furting om vi ikke kan lage vafler HVER gang... til å bli sprø av.

 

HI

[DolphinGirl]

Slike situasjoner er utrolig frustrerende. Spesielt når man skal prøve å ikke blande seg, noe som er umulig når man mener man vil det beste for barnet, og foreldrene helt klart ikke vil det. Jeg kan bare ikke for mitt bare liv fatte og begripe at det er kjærlighet å gjøre sånt mot barna sine!!! Det går da ikke an at foreldre elsker barna når de ikke vil det beste for dem??? Er det ikke heller en mulighet at de egentlig ikke elsker barna sine, og veier opp for det ved å gi dem de de vil av andre ting enn kjærlighet? Mat og leker er jo ikke kjærlighet....

[Anonym bruker]

Åjo, de elsker nok barna sine som bare dét.

Det er en utbredt måte å vise og å uttrykke sin kjærlighet på, det, å by den man er glad i på noe godt. Bare det beste til hedersgjesten, og den fineste gaven til din spesielle yndling. Sånn gjør man stas på hverandre i vårt samfunn.

 

Men det har bredd om seg til å bli del av en masse andre situasjoner og relasjoner. er det synd på deg, har du slått deg, må du avledes fra en situasjon, har noen vært dum mot deg, er du sliten og furten? Så spis noe søtt. Da kjennes alt bedre... (bare et det gjør det jo ikke, men blodsukkeret stiger og man blir midlertidig piggere, og når man får noe godt følger også litt oppmerksomhet med i kjølvannet).

 

Det er også utbredt at for å oppleve kos, må man spise. Tenk hvis jeg var sånn at jeg ikke kunne kose meg uten nikotin? Da ville jeg måtte røyke på senga når jeg leste en roman om kvelden, eller når vi hadde elsket, da ville jeg måtte røyke på fjelltur når vi tok pause (broren min gjør det! han må ha nikotin for å trives!), da ville jeg måtte røyke foran favorittserien min på tv og mellom hver rett i et fint måltid (jeg kjenner en dame som gjør det også, jeg...), og jeg ville måtte røyke på konsert fordi jeg hygget meg, og på kafeer og restauranter...overalt. En rolig lørdagskveld uten røyk ville være fæl, en fest uten røyk ville bli uutholdelig.

 

Mange ville da ha sagt at dette er total avhengighet av stoffet, og dessuten går det fint an for oss andre å BARE nyte konserten, tv-serien, boka, sexen, fjellturen osv.

 

På samme måte er mat for dette barnet: det trøster når noe er kjipt; og i tillegg "topper" det koseopplevelsen. Ingen fine stunder er komplette uten noe søtt eller i alle fall noe å spise. En tur som ikke har en is eller en kopp kakao som lokkemiddel: utenkelig. Å se på tv: tett knytta til barnetv-godt, eller mors evig tilgjengelige kjeks. Og så videre. Så jeg våger påstanden at dette barnet oppdraes til å få et "junkie-"forhold til mat, hun er som den nikotinavhengige jeg beskrev, bare at "junket"/nikotinen er bytta ut med mat. Man oppdrar matnarkomane barn på den måten, og de er dessuten overvektige og løper helsemessige risker I TILLEGG til misbruks/avhengighets-problematikken.

 

Og så er det jo sånn at man kan klare å slutte å røyke, og deretter aldri bli frista igjen. Røyken er blitt usynlig på dagligvarebutikkene, den ligger i en automat. Den er blitt ulovlig på offentlig sted, den er belagt med legitimasjonsplikt og kan ikke nytes på konserter, i teater, svømmehall, buss, fly eller noe annet innendørs lokale unntatt ditt eget hjem. Du trenger aldri mer eksponere deg for sigarettrøyk i ditt liv, dersom du ikke tåler fristelser, for samfunnet er lagt opp til at man kan leve røykfritt. På samme måte kan en eks-alkoholiker skaffe seg en vennekrets av bare avholdsfolk, bare besøke avholdsmiljøer og aldri mer måtte drikke alkohol igjen.

 

Men en "matjunkie" kan ikke slippe unna mat! selv om man får problemet under kontroll, vil han eller hun alltid måtte omgås med "dopet" som han/hun tidligere har vært hekta på. De vil måtte begrense seg, stoppe i tide, gjenkjenne den deilige følelsen av blodsukker i økning,men så måtte stoppe selv. En viljestyrt handling. Som å be en heroinist bare bruke en åttendel av sine tidligere doser? Som å be kjederøykeren bare røyke på søndager? Som å be den tørrlagte stoppe etter et halvt glass vin: nok til å kjenne effekten, men for lite til å nyte rusen.

 

De matavhengige går en veldig tung, og helsefarlig, fremtid i møte selv om de en gang klarer å avslutte sitt misbruk. Mine stebarn hører til blant disse. Det er trist.

 

HI