Hvor ofte krangler dere om samme tema om og om igjen?

[Anonym bruker]

Jeg og mannen min har kranglet om det samme tema i flere år: mine foreldre og deres deltakelse i vårt liv. Han foreldre skygger unna, mine ønsker å delta i barnebarnas liv. Denne store forskjellen gjenspeiles i våre holdninger; jeg ønsker kontakt, min mann blåser litt i det. Men siden vi bor nærme hans foreldre og langt unna mine, ligger det litt i kortene at når mine foreldre kommer på besøk så blir de noen dager (toppen en uke)...det koster tross alt flybillett og da blir noen dager litt kort!

 

Men min mann er drittlei av slike ferier hos min familie. Vi har ingen god økonomi og får ikke til både og. Derfor er vi annenhver jul hos min familie og noen uker sommerferie. Og så kommer mine foreldre til oss et par ganger i året.

Min mann vil ha egen ferie, men jeg ønsker å først og fremst prioritere min hjemby og min familie. Barna storkoser seg og selv om jeg forstår hans standpunkt, så kan man bare ikke få i pose og sekk hele tiden. Dette er vårt liv nå og jeg mener han bare må akseptere det.....eller så fikk han tenkt på det før han fikk seg dame som kom fra andre kanten av landet.

Og han ser på meg og sier: det er jo ikke forsent å gjøre noe med det!

 

Idiot!!!

[Anonym bruker]

Må bare si at den setningen på slutten går begge veier. "Dette er vårt liv nå og jeg mener han bare må akseptere det.....eller så fikk han tenkt på det før han fikk seg dame som kom fra andre kanten av landet."

 

Det at du fikk se familien din sjeldnere når du flyttet sammen med en på andre kanten av landet budre du ha tenkt på før.

Selvfølgelig skal dere besøke og få besøk ofte, men det burde komme en ferie på hans premisser innimelom også.

 

Skjønner at han blir sur jeg, det hadde jeg også blitt.

 

Og ja, jeg har også familie på andre kanten av landet, så jeg vet hvilke ofre det innebærer.

[Anonym bruker]

Jeg valgte ikke selv å flytte til hans sted, omstendigheter rundt min manns psykiske helse over tid gjorde at jeg tok den beslutningen (...en laaaaaaang historie).

Jeg mener bare at jeg faktisk også lider under en del ting som har skjedd i vårt liv, jeg har heller ikke akkurat det livet jeg ønsker meg. Men jeg prøver å se det positive i det jeg har akkurat nå, og går ikke løs på han pga ting i livet vårt som ikke er helt som ventet. Det er litt hans skyld, litt min skyld og litt sånn som livet bare er.

 

Men han har fått noe stort i gave av meg, og det var å gi han muligheten til å oppfyllen og realisere sin profesjonelle virksomhet (og det innebar at vi måtte flytte). I denne sammenhengen var det viktigste for meg at jeg kunne beholde den nære kontakten med min familie, på tross av avstanden. Det skjønte han (da) og det skulle ikke være noe problem. Men etter et par år så er løftene glemt, og lysten om ditt og datt er på frammarsj. Og det er da det skjærer seg for fullt....

Føler at jeg faktisk har gitt bort en del av livet mitt som var viktig for meg, og nå får jeg ikke igjen det jeg gledet meg til.

[Anonym bruker]

det sies at det man krangler om det første året er det samme man krangler om resten av tiden man er sammen :-).. Lykke til :-)

[Anonym bruker]

Hmm...rart. Vi kranglet stort sett ikke før vi fikk barn og mine foreldre ønsket kontakt med barnebarnet sitt, og det var tre år etter vi møttes.

Skal sies at min mann har vanskelig for å sette seg inn i andres situasjon og se saken fra en annen side enn sin egen...og forstå at det finnes andres sider enn sin egen.

[Anonym bruker]

Her kommer du jo selvfølgelig med en del viktige detaljer som burde vært med i hovedinnlegget.

 

Anonym 22:48

[Anonym bruker]

Ja, det er ikke like lett å få med alt med en gang. Vår historie er så lang og komplisert at det nytter ikke for meg å få med alle "viktige" detaljer på første forsøk.

 

Saken er den at jeg føler jeg gir, men ikke får igjen. Skal også legges til at forholdet vårt skranter og har gjort det en laaaaang stund. Vi prøver og prøver for barnas skyld, gikk til psykolog en stund og det gjorde godt, men man glemmer fort gitt.

Jeg skulle forsåvidt også hatt lyst til en ferie sydover til ukjente strøk, men det er ikke bare viljen min det står på heller, det er også økonomien...den er dessverre stram.

[Anonym bruker]

Svigermor, en evig kilde til krangel og selvsagt kommer vi ikke til noe enighet, det er jo moren hans. Men, ikke min heldigvis....

[Anonym bruker]

Joda, evig kilde til krangel. Men i dette tilfelle er det svigerfar...hehe. Uansett, litt krangling om svigers er greit, men her er det og snakk om litt samvær mellom barnebarn og besteforeldre. Og siden hans foreldre skiter i dem, så synes jeg det er viktige med mine!

[Anonym bruker]

Hei. Da jeg leste HI tenkte jeg at det kunne jeg skrevet selv. Er i veldig lik situasjon som deg. Kranglet om det senest i går og jeg blir så dritlei av det!!!!

Jeg sier alltid at nå som vi bor i "din by" må du akseptere at jeg får noe av "min by" som da er familie - på besøk mye oftere enn du ønsker. Kjedelig å krangle om det samme igjen og igjen og igjen ja...

[Anonym bruker]

Hvorfor skal ikke mannen din få en sommerferie en og annen gang som også han ønsker???

 

Greit at familien din kommer på besøk til dere noen dager. Det må han bare akseptere.

 

Ellers syns jeg du virker som en hurpe!! Jeg hadde nektet å tilbringe hver eneste jævla sommerferie med mine svigerforeldre. I allefall om det var den eneste ferien. Syns du skal vise din mann litt resekt i år og la han bestemme denne gangen din kontrollerende bitch. Er vel ikke lenge før han finner seg noen andre så lite hensynsfull som du er.

[Anonym bruker]

kan dere ikke dra på sydenferie(eller det som kunne være alternativet til ditt hjemsted), og ta med dine foreldre!!??

 

Da drar dere på en ny type ferie som din mann får bestemme, du har din familie med og de får treffe barnebarna og dere har barnevakt hele ferien og kan gjøre voksenting??

[Anonym bruker]

Når ungene blir gamle nok kan dere sende ungene på ferie hos foreldrene dine, og ta en ferie bare dere to sammen, før dere henter ungene og tilbringer noen dager hos din familie..

 

En løsning kan jo være å avtale med dine foreldre at dere drar på ferie samtidig, til samme sted, på den måten får dere være sammen, men kan reise andre steder enn til din hjemby.

 

Jeg er så heldig at jeg fant min mann, som har foreldre og er oppvokst på samme plass som meg, så vi slipper det der med feriene.. Hadde aldri presset ham til å bli med på ferier hjem til mine foreldre, hvis han ikke ønsket det heller.. Hater selv å bli presset til å gjøre noe jeg ikke vil i de få ukene i året jeg har fri fra jobben!