Jeg er gift men..

[Anonym bruker]

utro... Jeg som har vært tidenes største anti utro. Fordømt alle som har vært det! jeg giftet meg alt for ung og etter alt for kort tid med en mann som er en god del eldre enn meg. Han er jo snill men jeg har aldri vært forelsket i han heller ikke særlig tiltrekt av han. Han har i årenes løp vist at han ikke respekterer mine meninger og er en mann som aller helst vil slippe å jobbe. Jeg syns han er patetisk og er ikke glad i han i det hele tatt. Sexen ( den ene gangen i året er ikke noe å skryte av... typen gjør seg fort ferdig..rull over...sovne! Men alt dette er jo ingen unnskyldning for mine handlinger men eg føler at hadde det ikke vært for personligheten og væremåten til mannen min så ville jeg aldri truffet han jeg er utro med.

 

Jeg traff han "nye" for 3 mnd siden det var absolutt kjærlighet ved første blikk! Vi elsker hverandre, men han har det enklere da han er singel. Jeg er gift med 3 barn under 5 år! Jeg ønsker mest av alt for min egen del å gå ut av ekteskapet og leve sammen med min livs kjærlighet! Men er kjempe redd for mine barns reaksjoner og hele den øvrige familie for å være helt ærlig...

 

Kan noen gi meg råd uten å dømme...

[Anonym bruker]

Oi. Vanskelig situasjon, gitt!

 

Er du sikker på at du hadde SÅ negative følelser for ektemannen din FØR du traff denne nye? Eller kan det ha kommet fordi du nå vil spare deg til kjæresten, og derfor bare ser feil på mannen din?

 

Jeg har ingen råd til deg om hva du skal velge, men ser tre scenarioer:

 

1. Du bryter ut og blir sammen med kjæresten. Det vil bli ramaskrik i familien, barna dine vil bli traumatisert, mannen din vil få all sympati fra omgangskretsen fordi du har vært utro.

 

De fleste forhold starter med at paret er nyforelsket. De fleste tror at det er den store kjærligheten, den som skal vare livet ut. Det har jeg trodd HVER ENESTE GANG jeg har blitt sammen med en ny mann. La oss si at jeg TRODDE jeg fant den store kjærligheten ca 5 ganger, før jeg faktisk gjorde det... Kjærligheten gjør folk blind og gal, det er vitenskapelig bevist nå.

 

Dere kan altså bli gamle sammen, men det er slett ikke sikkert. Tvert imot, all statistikk sier at det kommer til å bli slutt. Han har ingen mulighet til å bli kjent med deg i dagliglivet ditt, med barna dine, før dere blir offisielt sammen. Du har tre små barn og ansvar, han er fri. Din livsstil vil være en klamp om foten hans, uansett hvor godt han liker barna dine.

 

Om du velger denne løsningen, bør du gjøre det med tanke på at du bør være singel en stund før dere blir sammen, og at du kanskje uansett kommer til å ende opp som singel alenemamma. Har du økonomi til det?

 

 

2. Du blir i et tomt ekteskap. Du holder ut i ett år, fem år, tyve år til. Jaja. Kjedelig liv, men samme tralten som før. Du vet hva du har.

 

 

3. Du venter med å ta en avgjørelse, og forholdet ditt på si blir oppdaget. Dette blir kanskje det værste scenarioet. Her blir det bråk!

 

 

Jeg har en venninne som hadde det som deg. Mannen hennes visste om forholdet, men han synes det var greit sålenge hun ble hos han. Han elsker henne, og var villig til å vente til forholdet tok slutt. Det tok et par år, og det ble slutt med kjæresten. I dag er hun sjeleglad for at barna deres aldri fikk vite at mamma hadde en kjæreste og var villig til å bryte opp familien. Ekteskapet er sånn passe, men de jobber hver dag med å få det til å fungere. Det er fortsatt litt åpent om de er gift om 5 år, men de venter og ser...

 

 

TIPS: Før du brenner noen broer, bør du roe deg ned. Ta en pause, få avstand til kjæresten. Ikke treff han eller ha noe kontakt på 3-4 uker, ikke en SMS engang. Er det like intenst fortsatt?

 

Ta opp problemene med mannen din. Hans arbeidsskyhet, de seksuelle problemene, hans mangel på respekt. KANSKJE gå så langt som å antyde at du er i en periode der du mistrives så fælt at du vurderer å ende ekteskapet. Foreslå samlivsterapi. Dette bør åpne øynene hans og få han til å forbedre seg.

 

 

Hvis du velger å gå fra mannen din (scenario 1), bør du gjøre det for å være singel. Ikke stol på at du kommer til å ende opp med kjæresten.

 

Flytt for deg selv, gi barna tid til å venne seg til at familien er ødelagt. Bare treff kjæresten når barna er hos faren på samvær. Deretter kan kjæresten introduseres for barna, etter et par måneder eller når de er klare. Slik får alle tid til å venne seg til situasjonen.

 

[Anonym bruker]

Hei.

 

Tusen takk for at du har tatt deg tid til et så langt svar

 

Følelsene... de negative følelsene for mannen min har vart i noen år, men jeg kjenner en trygghet i å være sammen med han underlig nok... bortsett fra det så eksisterer jeg bare i forholdet. Det gir meg ingen ting! Ingen glede men heller ingen sorg. Jeg bare er! Med han nye føler jeg meg så i live, glede, ikke som en vanlig forelskelse og jeg har vært forelsket før.. Tiden står stille når vi er sammen vi har det så bra så bra.. Dette nye forholdet er ikke bassert på sex selv om ja vi har det også oog det er fantastisk! Men vi har den gode samtalen som for meg er så utrolig viktig!

 

Jeg har sagt til mannen min i årenes løp at jeg vurderer å gå, jeg holder ikke ut.. da blir det bedring i 3 uker også tilbake til start. Samlivs terapi ville han ikke bruke penger på siden det koster så mye hvor jeg svarte med at en skillsmisse koster mer. Men har ikke blitt noe mer om det... Jeg er den som bringer penger hjem.

 

Jeg er så redd for hva svigermor vil si om jeg velger å gå... vil hun prøve å sette barna opp mot meg, jeg vet ikke. Kanskje det er best å bli men er ikke livet for kort til å bare eksistere?

[Anonym bruker]

Det finnes ingen unnskyldning for utroskap. Hverken at du er for ung, ikke forelsket eller noe annet.

 

Du avslutter det ene før du begynner det andre. Kort og godt.

 

Du sier selv det ikke er unnskyldninger for dette, men du unnskylder deg likevel.

 

Han du tror er ditt livs kjærlighet kommer til å bli grå og livløs også. Bare sann mine ord. Hverdagen kommer, og dere startet et forhold på galt grunnlag.

 

 

[Anonym bruker]

jeg syns du skal følge rådet til første anonym. hvis du går fra mannen din, gjør det for å være singel..

egentlig burde du gått fra mannen din FØR du var utro.. hvis du er usikker på om det virkelig er det du vil, burde du ikke startet et nytt forhold uansett..

men hvis du bestemmer deg for å gå fra han, la barna få venne seg til det før noen får vite om en ny kjæreste...

[Anonym bruker]

Hvorda skulle svigermoren din få satt ungene opp mot deg? Det er dine unger og du sier alle er under 5 år.

Om hun sier noe til dem får hun ikke treffe dem. man skal ikke dra små unger inn i dette.

 

Jeg syns du burde bryte med din mann for din egen del. Høres ikke bra ut å skulle ha det slik for resten av liver. Det er for kort til det.

Om det er du som bringer inn pengene burde det heller ikke bli noe økonomisk prøblem å være alenemor.

Få deg ett eget hus/leilighet til deg og ungene og treff kjøresten når de er sammen med faren.

Om dere fortsatt klaffer etter 1-2 år kan dere flytte sammen.

[Anonym bruker]

 

 

Det er GRATIS å gå i familieterapi hos familievernkontoret !!!

 

 

 

 

 

!!!

[Anonym bruker]

 

Hei, dette er første anonym igjen.

 

Jeg hadde bare lyst å poengtere viktigheten av å ta en time-out og virkelig tenke seg godt om før du beslutter noenting som helst.

 

Jeg kjenner nemlig igjen den følelsen av å være stormende forelsket, ha lyst å starte med kjæresten for alvor og ha lyst til å gjøre det MED EN GANG! Forelskelse gir masse energi, man vil liksom ikke kaste bort tiden med å vente.

 

Hadde du vært singel og barnløs, ville ingenting stått i veien for deg når det gjaldt dette. Men når man har valgt å få barn, blir ting utrolig mer komplisert. Du er den som skal skape trygghet, stabilitet og forutsigbarhet i dine små barns liv. Et brudd med barnas far vil snu deres liv og alt de kjenner til på hodet. Avhengig av situasjonen og barnas personlighet, kan de få varigere problemer, som sengevæting, angst for å bli forlatt, at foreldrene ikke elsker dem osv. Selvfølgelig reagerer ikke alle barn like sterkt, men det er vanskelig å forutse hvem som får en sterk reaksjon.

 

Derfor må du være MER enn sikker på at du gjør det riktige, før du handler. Du bør også ha vært svært sikker OVER TID.

 

Min personlige og flere venninners erfaring er at de kjærlighetsforholdene som har startet mest intenst og med de stekeste følelsene, også har vært de mest dramatiske, med mye krangling og drama, og tilslutt har forholdet brent ut. Men mens det sto på, kunne vi veddet livet på at dette var mannen i våre liv.

 

Det blir fryktelig feil å basere livet SITT og ANDRES (barnas og din ektemanns) på en stormforelskelse. Det hviler et stort ansvar på deg nå. DU har et valg, resten av familien din er prisgitt valget ditt. Dette er ikke ment som kritikk, for jeg skjønner hvordan du har det, men du trenger nok å få litt kaldt vann i årene nå.

 

Husk også på at du har vært sulteforet på kjærlighet, romantikk, god sex, respekt, noen som tar deg og dine meninger på alvor, noen som "ser" deg og fellesskapsfølelse i lang, lang tid nå. Derfor kjennes sikkert følelsene ekstra sterke, når du nå har det slik. Dere har tross alt bare kjent hverandre i 3 måneder, det er knapt nok til å slutte å være høflige og begynne å ta hverandre for gitt. Men alle forhold starter så bra. Det triste er at ikke alle ender opp med happily ever after.

 

Så jeg gjentar rådet om å kutte kontakten med kjæresten for omtrent en måned. Absolutt all kontakt! På den tiden vil du kanskje rekke å tenke og føle mye. Trolig roer følelsene seg litt, og du ser mer fornuftig på situasjonen. Det trenger ikke bety at dere slutter å være forelsket i hverandre (hvis dere slutter å være forelsket i løpet av en måned, er den pausen det beste som har skjedd deg!), men dere bør få ting litt på avstand for å ta et riktig valg. Er følelsene like sterke og dere fortsatt er like sikre, har du et bredere grunnlag for å ta et valg.

 

Og jeg mener fortsatt at du bør holde barna utenfor dette så lenge som mulig, hvis du med tiden velger å gå. Din ektemann vil nok også mistenke at du allerede hadde innledet et forhold hvis du barna dine begynner å snakke om en ny kjæreste allerede etter noen måneder. Det kan skape store problemer for samarbeidet deres videre.

 

For å skape størst mulig stabilitet for barna, bør de slippe å forholde seg til en kjæreste på, tja jeg vet ikke, men jeg synes ikke et halvt år høres for lenge ut.

 

En annen ting du bør vite, er at den som skal bo fast med barna (hvis dere ikke velger 50/50-løsning), har ifølge ekteskapsloven førsterett på å beholde den felles boligen. Dette er for barnas skyld, og gjelder faktisk også om det er den andre ektefellen som opprinnelig eide huset. Isåfall er det ikke sikkert du får kjøpe det, men du kan leie det for en rimelig penge. Ta kontakt med advokat for detaljer, hvis det skulle bli aktuelt!